thumb|upright|Propagandaplakat for det tyske nazistpartiets rikskongress i Nürnberg 1934. Nazistene spilte på aggressiv retorikk, enkle, tydelige budskap i ord og bilder og nasjonalistiske følelser i sin politiske reklame for et nasjonalsosialistisk idealsamfunn. Da Hitler kom til makten i 1933 og Tyskland ble et diktatur, utvidet propagandaminister Goebbels partiets påvirkningsmaskineri til hele statsapparatet. Nasjonalsosialistisk propaganda, også omtalt som nazipropaganda, omfatter først og fremst det tyske nazistpartiet NSDAPs ideologiske påvirkningsarbeid, agitasjon og kulturuttrykk gjennom ulike typer massekommunikasjon før og under andre verdenskrig. Betegnelsen kan også brukes om politisk propaganda og retorikk fra nynazister og høyreekstremister i etterkrigstida.

NSDAPs omfattende bruk av propaganda som «politisk oppdragelse» av «den offentlige mening» bidro til oppslutningen om lederen Adolf Hitler og nasjonalsosialismen, en nasjonalistisk, rasistisk, militaristisk, antidemokratisk og antikommunistisk populisme. Propagandaen medvirket til den nazistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933 og til ensrettingen i den totalitære ettpartistaten som fulgte. Der fikk propagandaminister Joseph Goebbels full kontroll over landets massemedier, kulturliv og utdanning. Han gjorde Riksministerium for folkeopplysning og propaganda til et statlig apparat for politisk forførelse og indoktrinering av folkemassene.

Gjennom utstudert overtalelseskunst, politisk reklame og aggressiv idéformidling manipulerte nazistene folks følelser og tanker. Hitlers metode var særlig taler på folkemøter og i radio, med enkle budskap som ble gjentatt gang på gang og inneholdt en tydelig motstander og syndebukk. Overdrivelser og løgner, idealisering og seremonier, forakt og terror la grunnlaget for og støttet det nasjonalsosialistiske Tysklands erobring av landområder, krigføring i verdenskrigen og masseutryddelse av jøder og andre folkegrupper i holocaust. Propagandavirksomheten fortsatte fram til naziregimet kollapset ved tyskernes militære nederlag i mai 1945.

Den uvanlig brede og grundig planlagte nazipropagandaen har etterlatt en stor mengde tidsdokumenter og historiske gjenstander som direkte eller indirekte idealiserer den voldsforherligende ideologien og det autoritære naziregimet.

Nazipropaganda i Tyskland før og under andre verdenskrig

Adolf Hitler, «fører» for Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP, «Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti») fra 1921 og rikskansler og diktator i Tyskland fra 1933, var svært opptatt av propaganda for å vinne støtte for sin radikale politikk.

Hitler innså tidlig at kunst og kultur kunne bevege massene. Hans møte med Richard Wagners dramatiske opera Rienzi i Linz i 1905 ble en skjellsettende ungdomsopplevelse som han selv hevdet ga støtet til den politiske drømmen om å forene tyskerne. I 1919 ble Hitler som såret soldat fra første verdenskrig kurset i «politisk opplæring» av kaptein Karl Mayr i den tyske hæren i Bayern. For å motvirke revolusjonære opprør i det kaotiske etterkrigssamfunnet, ble Hitler hemmelig «undervisningsoffiser» som skulle advare hjemvendte soldater om farene ved sosialisme, pasifisme og demokrati. Da Hitler ble medlem av forløperen til nazipartiet i 1919, fikk han derfor ansvaret for propagandaarbeidet.

Partiet formidlet opprinnelig sitt politiske 25-punktsprogram fra 1920 gjennom møter, demonstrasjoner, pamfletter og presse.

I 1925 kom Min kamp (Mein Kampf) i to bind, Hitlers ideologiske manifest og selvbiografi der han uttrykker sine politiske visjoner. Hitler skriver blant annet utførlig om propaganda, hvor viktig den er for å bygge bevegelsen og hvordan den skal brukes strategisk. Han hevder Tyskland tapte første verdenskrig fordi Storbritannias krigspropaganda var mer profesjonell og effektiv enn den tyske. Han lanserer også uttrykket «den store løgnen» (tysk: die große Lüge) om en propagandateknikk som bruker «en løgn så kolossal at ingen kan tro at noen ønsker å forvrenge sannheten så voldsomt». Hitler hevdet at jødene hadde brukt metoden mot Tyskland under verdenskrigen.

Hitler mente at «det talte ord har større virkning enn det skrevne» og utviklet seg tidlig til en svært dreven folketaler. Han ble en både beundret og beryktet demagog.Bjørn Magnus Berge 2015: TALENS MAKT: Adolf Hitler

NSDAP spredte sine ideer og fortellinger gjennom gamle og nye massemedier. De tok i bruk moderne teknikker for markedsføring og satset på profesjonelle utøvere. Partiets propagandaavdeling utga flere instruksjonsbøker og Unser Wille und Weg («Vår vilje og vei»), et internt månedsblad som kom ut fra 1931 til 1941, med råd om effektiv bruk av propaganda.Utvalgte artikler fra Unser Wille und Weg oversatt til engelsk

Temaer

Sentrale temaer i nazistenes propaganda var tysk nasjonalisme, rasisme, antisemittisme og antikommunisme, det tyske folkefellesskapets ideologi og militarismen med forherligelsen av det krigeriske heltemotet, kvinnen som hjemmeværende mor og den betingelsesløse personkulten omkring Hitler som diktator. Direkte til krigsforberedelsene tjente legenden om at Tyskland huset et folk uten plass som derfor måtte erobre «Lebensraum» mot øst, rettferdiggjort gjennom sosialdarwinisme og forestillingen om «den sterkestes rett».

Gjennom grove stereotypier og frastøtende karikaturer ble jøder framstilt som griske, upålitelige og «utyske», slavere som underlegne, og kommunister og marxister som blodtørste monstre. Såvel «jødebolsjeviker» og sosialdemokrater ble stemplet som landsforrædere med skyld for det tyske nederlaget i første verdenskrig, uttrykt blant annet i konspirasjonsteorien dolkestøtlegenden.

thumb|«Slik vil det gå hvis mindreverdige får fire barn, og høyverdige får to» ifølge nazistisk eugenikk (rasehygiene). Informasjonsplakaten fra «Livets under», en utstilling i Berlin i 1935, spiller direkte på følelser.Das Wunder des Lebens (utstillingskatalog 1935) Mens «den ariske menneskerasen» og «folketyskere» ble framstilt som høyerestående og mer verdifulle enn andre, ble etniske folkegrupper, politiske motstandere og «underytere» definert som skadelige for et sunt samfunn og erklært uønsket. Nazistene utryddet flere titalls millioner mennesker i systematiske, statlig organiserte massedrap,, deriblant 70 000 funksjonshemmede og psykisk syke i programmet Aktion T4. Avlivinger og myrderier ble delvis begrunnet med nazistisk eugenikk (rase- og arvehygiene) og formidlet gjennom kvasivitenskapelig propaganda.

Nazisymbolikk

I likhet med paramilitære frikorps og andre politiske bevegelser etter første verdenskrig, markerte også nazistpartiet seg med symboler og visuelle kjennetegn. Nazistenes estiske uttrykk, med merker, flagg, uniformer og teatralske seremonier, og et kollektivt soldatpreg, var propagandaverktøy for å vekke følelser, skape begeistring og samhold og skjule sosiale motsetninger i det klassedelte samfunnet. Billedkunst og arkitektur, såvel som bruk av riksørn, røde faner og romersk hilsen, var tydelig inspirert av den klassiske antikken, en epoke som var et ideal for Hitler.

Det viktigste nazisymbolet var hakekorset. Det ble lånt fra tyske nasjonalister i Völkish-bevegelsen og antatt som partiemblem allerede i stiftelsesåret 1920. Fra 1935 til 1945 var hakekorset del av Tysklands nasjonalflagg, i fargene svart, rødt og hvitt fra det gamle keiserriket, og i landets riksvåpen, «hakekorsørnen», en tysk keiserørn i art deco-stil, med rette vinger og klørne om en eikeløvskrans rundt en skråstilt svastika. Svastika er et solsymbol, dekor og lykketegn kjent fra kulturer over hele verden, men nazistene gjorde korsfiguren til det kanskje mest kjente politiske symbolet i moderne vestlig historie.

Med utgangspunkt i «Blodfanen», et hakekorsflagg fra det mislykkede Ølkjellerkuppet i 1923, oppstod en «fanekult» med rituelle faneinnvielser etter militært mønster. Tilsvarende utviklet det seg en «uniformsbesettelse» i den nasjonalsosialistiske ettpartistaten. Uniformeringen gjaldt politiske ledere (politische Leiter) i partibyråkratiet, samt medlemmer i SA (Sturmabteilung), SS (Schutzstaffel) Hitlerjugend («hitlerungdommen») og andre partistyrte organisasjoner. Uniformene var inspirert av de fascistiske «svartskjortene» i Italia og militære tradisjoner som ble videreført av frikorpsene i Weimarrepublikken. For lettere å skille politiske venner og fiender under sammenstøt i gatene, befalte Hitler i 1925 at nazistene skulle opptre som «brunskjorter». Fargen ble valgt på grunn av et stort lager av tropeuniformer fra tidlige tyske kolonier. I 1927 kom standardiserte luer og gradtegn. Etter Hitlers maktovertakelse ble også politi og militærvesen (Wehrmacht) utstyrt med nazistiske symboler og oppdaterte antrekk. Ansatte i sivile tjenester fikk egne uniformer i nye organisasjoner.

Uniformene påvirket både bærerne, tilskuerne og fiendene i den nye, autoritære staten som ble bygd opp etter førerprinsippet. Gjennom stilsikker design og gjennomført bruk klarte nazistene i mange tilfeller å forene eleganse med respekt og frykt. Uniformene grupperte enkeltindivider etter oppgave og rang i et større fellesprosjekt og ble ytre tegn på orden, kontroll og en gjennomgripende ideologi.

Lojalitet og nasjonal stolthet skulle også forsterkes gjennom nazihilsen med utstrakt høyrearm, en skikk hentet fra den romerske fascisthilsenen i Italia. Hilsenen var påbudt for partimedlemmer fra 1926, men ble utbredt i hele samfunnet etter 1933. Hilsningsfrasen «Heil Hitler!» uttrykte den grenseløse persondyrkingen av partilederen og rikskansleren som gudeliknende frelsesskikkelse og eneveldig hersker hevet over politikken og alle andre i samfunnet.

Propagandaministeriet i Det tredje riket I mars 1933 ble partiets propagandamaskineri utvidet gjennom Riksministeriet for folkeopplysning og propaganda (Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda). Det statlige departementet skulle sørge for folkeopplysning, ideologisk opplæring og ensrettingen i «det tredje riket» som ble lovfestet samme år. Departementet styrte alle deler av kulturlivet gjennom et eget rikskulturkammer (Reichskulturkammer) med sju seksjoner for film, presse, radio, litteratur, bildende kunst, teater og musikk. Ytringsfriheten ble begrenset gjennom pålegg, forbud og sensur.

Propagandaminister Joseph Goebbels (1897–1945) var som Hitler en svært bevisst og beregnende propagandist og taler. Han hadde doktorgrad i litteratur, og allerede i 1928 hadde Hitler utpekt ham til PR-sjef for partiet. Goebbbels brukte sine intellektuelle evner til en massiv og målrettet propaganda for å overbevise folkeflertallet, med bruk av overtydelige budskap, enkelt språk og karikerte fiendebilder i taler og trykksaker.

Presse og radio Aviser, tidsskrifter og radio, som ble stengt kontrollert og sensurert av de nazistiske myndighetene, ble brukt aktivt til ideologisk indoktrinering.

Partiets hovedorgan var avisa Völkischer Beobachter. Julius Streichers illustrerte ukemagasin Der Stürmer uttrykte et ekstremt jødehat. Det ble også utgitt en rekke politiske bøker. Ideologien ble dessuten fremmet gjennom ulike typer statlige holdningskampanjer.

Goebbels anså radiosendinger som den mest effektive kommunikasjonskanalen for partiets meldinger til det tyske folk. Massemediet var kommet på 1920-tallet og ble i Tyskland formidlet gjennom Reichs-Rundfunk-Gesellschaft fram til 1945, et landsomfattende nettverk for offentlig kringkasting. Allerede i 1933 ble Volksempfänger lansert, en «folkemottaker» som var utviklet av radioindustrien etter pålegg fra propagandaministeren for å spre mediet til det brede lag av folket. Mottakeren var et rimelig radioapparat med moderne radiorør og høyttaler. Den ble svært populær, og i 1939 hadde 70 prosent av befolkningen privat tilgang til de statlig kontrollerte radiosendingene som formidlet ideologiske taler, folkeopplysning, underholdning og nyheter. I tillegg ble det satt opp høyttalere for å spre radiosendinger på offentlige steder.