Kongedømmet Dahomey var et afrikansk monarki som eksisterte i mer enn 250 år, fra rundt 1625 til 1894. Det var sentralt i den transatlantiske slavehandelen og lå stadig i krig med nabolandene, både for å ta krigsfanger, som senere skulle bli slaver, og for å utvide landets territorium.
Dahomey lå i Vest-Afrika, i den sørlige delen av det som er dagens Benin og er kjent både gjennom samtidige beretninger og senere forskning. Det skilte seg ut fra nabolandene når det gjaldt samfunnsordning, militær organisering, næringsliv, religion og kultur. Dahomey var et uavhengig rike, bortsett fra i perioden 1730 til 1823, da landet var en vasallstat under det langt større naboriket Oyo. Fon, et aja-folk, var den dominerende folkegruppen i landet. Alle kongene som etterfulgte hverandre fra rundt 1625 til 1894 var av fon-folket.
På 1700- og 1800-tallet ble landet besøkt av europeiske misjonærer, oppdagelsesreisende, regjeringsutsendinger, slavehandlere og handelsfolk. De publiserte dagbøker og rapporter om det som fascinerte dem mest: Kongen som både hadde en manns- og en kvinnehær og flere tusen koner; slavehandelen med europeerne og den brutale praktiseringen av voodoo, blant annet med menneskeofring. Den dahomeiske hæren ble beseiret av franskmennene i den andre fransk-dahomeiske krigen (1892–1894). Kampene var over i november 1892, men krigen var ikke offisielt slutt før i 1894. Dahomey ble da underlagt Frankrike som et protektorat, og ble senere innlemmet i Fransk Vest-Afrika.
I 1985 ble de restaurerte kongepalassene i Abomey innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. UNESCO har også inkludert Dahomeys kvinnelige krigere, «amasonene», i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie. På 1900- og 2000-tallet har handlingen i flere skjønnlitterære bøker og sceniske verk vært lagt til kongedømmet Dahomey.
Opprinnelse og navn miniatyr|alt=Kart over område som i dag er Vest-Afrika, fra 1606, tegnet av Gerard Mercator|Dauma, av flere tidligere historikere feiltolket som Dahomey, er markert på Gerardus Mercators kart. (1512–1594). Dette er en versjon fra 1606, tegnet av hans sønnesønn Gerard Mercator Den oftest siterte muntlige tradisjonen sier at kongedømmet ble grunnlagt etter en uenighet mellom Kokpon, Teagbanlin og DogbariDogbari er også kalt Gangnihessou og Do-Aklin, tre aja-prinser i kongedømmet Allada, den dominerende staten i aja-folkets rike på begynnelsen av 1600-tallet.Le Hérrissé (1911), s. 276–279I enkelte versjoner av historien er det bare to prinser. Prinsene ble etterhvert enige om at Kokpon skulle bli i Allada, Teagbanlin skulle dra mot sør, der han grunnla kongedømmet Porto-Novo, og Dogbari skulle dra rundt 60 km nordover, til Abomey-platået, og grunnlegge sitt kongedømme der. Området var allerede ryddet og bebodd av grupper av jorubafolket, som ajaene kalte gedevi. Gedeviene hadde anlagt flere mindre landsbyer der. Dogbari og hans følge hadde attraktiv håndverkskunnskap, og brakte med seg gaver, så en sammenslutning av de dominerende gedevi-høvdingene tillot at også ajaene etablerte seg på platået.Halcrow (1982), s. 46–47
Gedevi-høvdingene ga Dogbaris sønn, Dakodonu, tillatelse til å slå seg ned i et eget område. Han syntes dette var for lite, så han ba om å få legge under seg et større areal. Dette området lå under den lokale høvdingen Dan (også kalt Da). Ifølge en historie som ble skrevet ned første gang på 1700-tallet, skal Dan ha syntes Dakodonu var for kravstor. Han hadde allerede fått mye land – og ville likevel ha mer: «Må jeg åpne magen min for deg, så du kan bygge huset ditt på den?»Skertchly (1874), s. 86–87 Dakodonu reagerte med å spidde Dan med en stake. Deretter bygget han sitt kongelige palass over Dans blottlagte innvoller – og erklærte at hans kongedømme skulle hete «I Dans mage» for all evighet. Denne hendelsen skal ha vært bakgrunnen for navnet «Daxomé», eller «Danhomè» (senere skrevet «Dahomey» av europeerne): Dan etter offerets navn; xo betyr «mage» og me «innside» på fonspråket.Blier (2005) Historikeren Edna G. Bay (født 1943) mener dette er en såkalt falsk etymologi.Bay (1998) Den første tiden ble kongeriket dessuten kalt Abomey, etter det geografiske området, eller Fon, etter den dominerende folkegruppen.
Drapet på høvding Dan skal ha gjort Dakodonu til den første kongen av dynastiet Alladaxonou («Alladas folk» på fonspråket), som kom til å være Dahomeys kongehus så lenge landet eksisterte som en fri stat, rundt 1625–1894.Monroe (2011), s. 769
Dauma og Dahomey På 1500-tallet eksisterte kongeriket Dauma i Vest-Afrika. Dauma er i flere kilder fra før 1850 mistolket som et tidligere navn på Dahomey. Kongedømmet er omtalt av historikere, som Al-Maqrizi (1364–1442) og tegnet inn på kart av geografer og kartografer, blant annet Abraham Ortelius (1527–1598), omtrent der Dahomey senere ble grunnlagt. En av dem som blandet sammen de to rikene, var nederlenderen Olfert Dapper (1636–1689), som aldri selv reiste utenfor sitt hjemland, men skrev bøker om andre lands historie og geografi. Han skrev blant annet boken Nøyaktige beskrivelser av de afrikanske regionene (nederlandsk: Naukeurige Beschrijvinge der Afrikaensche Gewesten) som ble utgitt i 1668. Den britiske historikeren og slavehandleren Archibald Dalzel (1740–1818) skrev i 1793 en av de mest siterte bøkene om Dahomey, The History of Dahomy, der han fulgte opp Dappers misforståelse. Dalzel mente at Dauma på kartene fra 14- og 1500-tallet var tegnet inn der Dahomey lå i hans egen samtid, og at det måtte være samme sted.Dalzel (1793), s. xxvii: «For thus much is certain; that the kingdom of Dauma, or Douma, mentioned by Leo, in the latter end of the 15the century, is placed by all the geographers, from that time to the beginning of the present century, in the very same position with the kingdom of Dahomey; that is, on the east side of, and nearly adjacent to, the river Volta …» Dalzels teori er senere imøtegått av flere historikere.
Den engelske oppdagelsesreisende Thomas Edward Bowdich (1791–1824) tydeliggjorde at han mente det dreide seg om samme sted ved å skrive «Dauma (Dahomey)» og «Dauma or Dahomey» de gangene han omtalte stedet i An essay on the geography of North-Western Africa (1821).
I 1974 skrev den franske Afrika-spesialisten professor Yves Person (1925–1982) en artikkel der han tok for seg de ulike historiske fakta, tolkninger og misforståelser om Dauma/Dahomey gjennom tidene. Person skrev at Dauma, til tross for avstanden fra både kysten og den sudanesiske aksen, må ha vært en viktig stat, som til en viss grad var kjent av omverden, selv om man i dag knapt kjenner landets rolle og betydning. Han fastslo at det ikke var noen sammenheng mellom det lille kongedømmet Dauma og Dahomey, eller Danhomè.
Naturgeografi miniatyr|upright|alt=Kartskisse som viser Dahomey innenfor dagens Benin|Kart som viser Dahomey i 1894 (lys rødt) innenfor dagens Benin (lys grønt) Dahomey dekket omtrent 1/3 av den sørligste delen av dagens Benin.
Den britiske entomologen J. Alfred Skertchly (1847–1920) ga i 1874 en detaljert beskrivelse av kongedømmets utstrekning: «Med kongeriket Dahomey forstås som regel landet mellom elven Volta, 0° 56' Ø i vest, til Badagary 2°5' Ø i øst. I nord strekker landet seg nordover til Kongfjellene, rundt 8° N. Ifølge dette anslaget har det derfor et areal på omtrent kvadratkilometer. Den faktiske kystlinjen strekker seg imidlertid bare fra Pulloy-fjellet, noen km vest for Whydah, til Godome, omtrent 160 km lenger øst. Grensene er svært vage, og kongens jurisdiksjon er bare nominell andre steder enn i distriktet i hovedstadens umiddelbare nærhet, slik at omfanget av landet kongen har faktisk myndighet over kan estimeres til kvadratkilometer».Skertchly (1874), s. 36
Hovedstaden i Dahomey var Abomey. Det var der kongens hovedpalass lå og makten var samlet.Piqué (1998), Omtalt på s. 33, 58 og flere steder i boken. Et sitat, s. 118: «. In the early seventeenth century, the Fon established a society ruled by a dynasty of kings, who over the years forged the powerful kingdom of Dahomey. In their capital city of Abomey, the rulers built a remarkable complex of palaces that became the center of the kingdom's political, social, and religious life». Abomey-platået lå omtrent 95 km inn i landet. Abomey hadde opprinnelig ikke adgang til kysten og kystbyene, og dårlig kontakt med de handelsrutene som fantes, men etter at Dahomey hadde lagt under seg kyststatene Allada (i 1724) og Whydah (i 1727), fikk landet tilgang både til rike naturressurser og viktige havner.
Kildene sier lite om hvorfor Dogbari slo seg ned på Abomey-platået. Området var et av de fattigste i Vest-Afrika. Området lå svært nær det mektige Oyo-riket som angrep sine naboland og tvang dem til å betale skatt. Det var ugjestmildt og karrig og det var ingen mineralforekomster der. Det var nedbørsfattig i lange perioder, så tørkeperioder og hungersnød forekom hyppig. Én årsak kan ha vært at platået lå høyt (rundt 220 meter over havet) og derfor var greit å forsvare. En annen grunn kan ha vært at det tørre området naturlig var åpnere enn det frodige landet lengre sør, og at det allerede var ryddet, ettersom det fantes landsbyer der før Dogbari kom.
Flere innbyggere fra Allada flyttet etter Dogbari, men Abomey-platået hadde ikke naturressurser nok for en stadig voksende befolkning. Dogbaris etterfølgere måtte derfor skaffe mer land. Mellom platået og kysten var landet fruktbart, og innbyggerne der hadde ikke bygget opp noe egentlig forsvar. Under kong Wegbaja, som regjerte fra 1645 til 1685, ble områdene sør for Abomey lagt under Dahomey.
Demografi Det var flere folkegrupper i Dahomey. I enkelte kilder omtales fon som et av flere aja-folk,Alpern (1998), s. 17 i andre står det at aja og fon ble forent gjennom giftemål på tvers av folkegruppene, og på tvers av folkegruppene aja og gedevi.
Folket i Dahomey ble med tiden kjent som fon. Fon ble etter hvert den absolutt største gruppen, og kongen var alltid av fon-folket, bortsett fra den aller første, Dogbari, som var en ajaprins fra Allada. Historikeren I.A. Akinjogbin (1930–2008), skrev i 1967 en doktoravhandling om Dahomey og nabolandene i perioden 1708–1818. Der omtalte han landene Dahomey, Oyo og de små kongedømmene i området som «Joruba-Aja-samfunnet» (Yoruba-Aja Commonwealth). Disse landene var ikke ett politisk rike, de var tvertimot fiender i mesteparten av den omtalte perioden, men de hadde likevel likhetstrekk, og til dels felles historie.Akinjogbin (1967) omtalt flere steder i boken
Dahomey underla seg flere naboriker, og det ble stadig flere etniske grupper innbyggere i landet: joruba, maxi og andre. De dahomeiske kongene utviklet en egen måte å integrere disse nye folkegruppene på. Når de erobret en landsby, opprettet de en ny landsby for fangene, nær Abomey – noen ganger med det samme navnet som den opprinnelige byen. En annen form for integrering skal ha vært at kvinnelige fanger fra de beseirede områdene ble giftet bort til menn i lokale Dahomey-samfunn, slik at flere slekter og etniske grupper ble integrert.Skertchly (1874), s. 97
Selv om landet ble annektert av franskmennene og opphørte som en uavhengig stat i 1900, har fon-folket beholdt sin kulturelle identitet i de mer enn 100 årene som er gått siden den gang.Law (1986), s. 242
Religion miniatyr|alt=Fotografi av Voodoo-alter i Abomey, med flere fetisjer|Voodoo-alter i Abomey, med flere fetisjer