The Hollies er en populærmusikalsk gruppe fra Manchester, stiftet av Graham Nash (senere Crosby, Stills & Nash) og Allan Clarke. Gruppen hadde 26 topp-30-hits i England i perioden 1963-74, førsteplasser var «I'm Alive» (1965) og «I Can't Let Go» (1966). Annenplasser var «Just One Look» (1964), «Stop Stop Stop» (1966), «He Ain't Heavy, He's My Brother» (1969) og «The Air That I Breathe» (1974). Tredjeplass ble nådd med «Carrie Anne» (1967) og «Sorry Suzanne» (1969). Storslagere i USA kom med «Bus Stop» og «Long Cool Woman in a Black Dress». Suksesser som var mer spesielle for Norge var «Very Last Day» og «Jennifer Eccles». Etter 1974 hadde de fortsatt suksess på hitlistene i land som Tyskland, Holland og New Zealand, men listeplasseringene uteble i England og USA inntil en medley slo an i 1981. Etter det klarte «Stop in the name of love» med Graham Nash på laget å komme inn på USA topp 30 i 1983. Endelig gikk «He Ain't Heavy, He's My Brother» helt til 1.-plass ved gjenutgivelsen i England i 1988. I 2010 ble The Hollies inkludert i det prestisjefylte amerikanske «Rock and Roll Hall of Fame». Gruppens musikalske særpreg er trestemt harmonisang og gitarer, i samme tradisjon som The Beatles. The Hollies er en av ytterst få engelske popgrupper som har turnert kontinuerlig i 50 år.
Etter å ha spilt i noen kortlivede besetninger som The Fourtones, slo Nash og Clarke seg sammen med bassgitarist Eric Haydock, trommeslager Don Rathbone og sologitarist Vic Farrell og kalte seg Dominators of Rhythm. I desember 1962 skiftet de navn til The Hollies. Det er usikkert om navnet er avledet av deres eget idol Buddy Holly eller også planten kristtorn – på engelsk «holly». Før de spilte inn sin første plate, trakk Farrell seg. Da rekrutterte de Tony Hicks, sologitaristen i den rivaliserende gruppen «The Dolphins», som også besto av Bobby Elliott på trommer og Bernie Calvert på bass. Elliott erstattet Rathbone i 1963, da de skulle spille inn den tredje singelen «Stay». Calvert kom inn til erstatning for Haydock ved innspillingen av «Bus Stop» i 1966, og ble til 1981.*
Manchester-Beatles The Hollies fikk sitt gjennombrudd i 1963, samtidig med The Beatles og flere andre grupper fra området rundt elva Mersey, sjangeren ble derfor kalt for «Merseybeat». På denne tiden var det mange engelske band som lagde cover-versjoner av amerikanske låter med fargete grupper. Hollies' to første singler var Coasters-originaler fra 1957 og 1961. Den første, «(Ain't That) Just Like Me», kom så vidt inn på «New Musical Express» (NME) Top 30, den neste, «Searchin'», skrevet av de kjente parhestene Leiber og Stoller, nådde 12.-plass. Først med den tredje singelen ble de allment kjent utenfor Storbritannia med «Stay», som gikk inn på topp 10 i både Storbritannia og Sverige. «Stay» hadde vært Billboard-1.-plass med Maurice Williams and the Zodiacs i 1960. Baksiden av «Stay» var den selvkomponerte «Now's The Time» fra filmen It's All Over Town der gruppen opptrer i farger, noe som var svært tidlig for sekstitallsgruppene (nå tilgjengelig på DVD). Med den fjerde singelen «Just One Look» nådde de 2.-plass på «NME top 30» og 10.-plass i Norge i 1964. Denne hadde vært en hit med Doris Troy året før i USA. Med dette hadde de etablert seg i toppsjiktet av engelske beatgrupper. Men de hadde ennå ikke skrevet noen av sine hits, slik The Beatles hadde. «Here I go again» var riktignok en låt skrevet spesielt for dem av Mort Shuman sammen med Clive Westlake. Mort Shuman var en utrolig produktiv låtskriver, og sto bak en rekke av Elvis Presleys største suksesser, som «Surrender», «She's Not You» og «Suspicion». Mort Shuman samarbeidet også med Kenny Lynch – samme Lynch skrev senere en lang rekke sanger i kompaniskap med Tony Hicks.
Den første singelen The Hollies skrev selv var den 6. singelen, «We're Through». Siden den bare nådde 7.-plass på NME-listen i 1964, turde de ikke utgi flere egenkomponerte singel-A-sider før i 1966. I boka "How to run a beat group" gir The Hollies gode råd til unge som ønsker å skape seg en artistkarriere. Her fremholder de sterkt at det er viktig å lage sitt eget låtmateriale.* I 1965 fikk de sin første listetopper i England med «I'm Alive», skrevet av Clint Ballard jr. Han hadde tidligere skrevet storslagerne «Game Of Love» (Wayne Fontana & the Mindbenders) og «You're No Good» (Swinging Blue Jeans). Chip Taylor-melodien «I Can't Let Go» nådde delt 1.-plass på NME-listen i 1966 (men bare 2.-plass på andre engelske lister). De fikk to store slagere med låter av Graham Gouldman (senere 10CC), «Look Through Any Window» (1965) og «Bus Stop» (1966). Det var først med disse at de slo an i USA, sistnevnte nådde 5.-plass.* . En serie med selvkomponerte låter startet først med den originale «Stop Stop Stop», som var inspirert av en magedanserinne i New York. Etter denne suksessen fulgte utelukkende selvskrevne sanger på singelforsidene, som «On A Carousel» og «Carrie Anne», inntil Graham Nash forlot gruppen i 1968 for en karriere i Crosby, Stills & Nash. Dette skjedde etter skuffelsen over at den eksperimentelle og nærmest psykedeliske melodien «King Midas in Reverse» ble dårlig mottatt av det platekjøpende publikum. Han skrev riktignok lettvekteren «Jennifer Eccles», men det at den slo såvidt godt an, bidro nok bare til at han søkte sammen med David Crosby, som var kastet ut av The Byrds, og Stephen Stills som hadde spilt sammen med Neil Young i Buffalo Springfield. De etablerte den første såkalte supergruppen, og ble verdenskjent etter sin opptreden ved Woodstock-festivalen.* .
Etter Nash Mange trodde The Hollies var ferdige da Graham Nash, som hadde vært gruppens midtpunkt, gikk ut. Som erstatning rekrutterte de i 1969 Terry Sylvester, som kom fra The Swinging Blue Jeans – noe som skulle vise seg å være et godt valg. Suksessen fortsatte, spesielt med «He Ain't Heavy, He's My Brother», med den kjente munnspill-introduksjonen og sterke teksten inspirert av filmen om gutteanstalten Boystown. Den ble etterfulgt av nok en rekke store slagere. Elton John, som da var ukjent, spilte på både «He Ain't Heavy, He's My Brother» og «I Can't Tell the Bottom from the Top». De ga også ut albumet Hollies Sing Dylan, med bare Bob Dylan-komposisjoner, noe som Nash hadde motsatt seg. Dette albumet er ved siden av «Greatest Hits»-utgivelser en av deres største suksessene i England og andre land.* I Norge nådde det 11.-plass på VG-lista, bare klassikerne Evolution og For Certain Because – begge i 1967 – gjorde det bedre i Norge. Etter Dylan-albumet ga de igjen ut et helt album med selvkomponerte sanger, Hollies sing Hollies, men dette hadde ikke samme suksess.
Det neste albumet, Confessions of the mind, er regnet som et av de sterkere, klarte topp 30 i Storbtitannia. Det inneholdt «Too Young to be married» som ble en førsteplass i Australia. Deretter fulgte Distant light-LP-en, fra dette kom USA topp 30-hiten «Long Dark Road», skrevet av Hicks og Lynch. Allan Clarke prøvde seg nå på en solokarriere, sannsynligvis inspirert av Graham Nashs suksess i USA, og ble erstattet av svenske Mikael Rickfors i perioden 1971-1973. Med ham hadde de internasjonale listeplasseringer med «The Baby» og «Magic Woman Touch». De ga også ut to album, Romany og Out on the Road, men det siste kom ut bare i et par land og er i dag en sjeldenhet for samlere. Mens Hollies med Rickfors som vokalist turnerte i USA, nådde de 2.-plass på Billboard-listen med «Long Cool Woman In A Black Dress», som Allan Clarke hadde skrevet sammen med låtskriverparet Cook og Greenaway. Den var også fra LP-en Distant Light. Da Clarke samtidig ikke gjorde særlig suksess som soloartist – bare en topp 30-single i USA og ingen slagere i England – kom han tilbake i 1973.
Nok en storsuksess fulgte i 1974. «The Air That I Breathe», skrevet av kjente Albert Hammond og Mike Hazelwood, fant Tony Hicks på en solo-LP med det gamle forbildet Phil Everly. Gitarintroduksjonen er en av populærmusikkens mest kjente. Det ble en kjempesuksess internasjonalt - blant annet 2.-plass i Storbritannia og 9.-plass i Norge. Det neste albumet Hollies gikk også inn på listene. Påfølgende singler slo imidlertid bare an i land som Tyskland, Holland og Australia. På sine omfattende turnéer traff de en da ukjent Bruce Springsteen. De skjønte hvilket låtskrivertalent han hadde og spilte inn «Sandy» på et tidspunkt da få andre hadde spilt inn hans sanger. I tillegg til singel-utgivelse som ga en 8.-plass i Holland, kom «Sandy» også med på LP, Another Night som for øvrig har sanger skrevet av Clarke, Hicks og Sylvester. Lydmann var Alan Parsons, kjent for sitt arbeid for Pink Floyd og egen karriere. Ytterligere to studioalbum fulgte i 1976, Write On og Russian Roulette, men det var først live-LP-en Hollies Live Hits i 1977 som førte dem tilbake høyt på listene. Syttitallet, som har blitt kalt "The album years", produserte så A Crazy Steal og Five Three One Double Seven 0 Four. På sistnevnte deltok Gary Brooker fra Procol Harum, han var også aktuell som vokalist en kort periode da Clarke igjen var ute. Åttitallet startet med Buddy Holly, med alle sangene skrevet av Holly, altså et langt steg tilbake til røttene. Det ble ingen suksess.
Back-Nash I 1983 kom Graham Nash sammen med Hollies i en kort periode, de ga ut albumet What Goes Around, og ga en del konserter i USA. Fra albumet kom singelen «Stop In The Name Of Love», en tidligere slager med The Supremes, og den klatret inn på USAs topp 30. For øvrig turnerte Hollies med vokalist og gitarist Alan Coates (tidligere Bucks Fizz og Broken English) som erstattet Terry Sylvester i 1981. Gruppen som på 1960-tallet var gitarbasert, brukte etter hvert i økende grad tangentinstrumenter. Bassisten Calvert var også en habil piano- og orgelspiller. På 1980-tallet hadde de en rekke til dels meget kjente orgelspillere både på plater og konserter, som Pete Wingfield, Peter Arnesen, Paul Bliss og Denis Haines. Dagens versjon av the Hollies benytter Ian Parker, som også spiller tangentinstrumenter for Clannad og Enyas søster Maire Brennan.
Bassist og vokalist fra glamrock-gruppen Mud, Ray Stiles, har vært med i the Hollies fra 1987. Han hadde en sentral rolle ved 1996-produksjonen av Buddy Holly-melodien «Peggy Sue Got Married». Graham Nash ble gitt et demo-opptak med Buddy Holly av hans enke, Ray Stiles fjernet backingen, justerte hastigheten uten å endre tonehøyden, og Graham Nash, Allan Clarke, Tony Hicks, Bobby Elliott, Ray Stiles og Ian Parker spilte inn nye harmonier og instrumental-backing i Abbey Road studio. Innspillingen ble utgitt på hyllingsalbumet Not Fade Away der Buddy Hollys backinggruppe the Crickets deltok på to andre melodier, dessuten som bonusspor på nyutgivelsen av albumet Buddy Holly, da dette kom som remastret CD i 2007.
The Hollies hadde flere topp 10-plasseringer i Storbritannia i gullårene 1964-66 enn The Beatles (10 mot 9), og de to gruppene hadde begge 23 topp-30-hits i perioden 1963-76. Det kan selvsagt innvendes at the Beatles ble oppløst og derfor hadde lite å bidra med på 1970-tallet. Teller man topp-20-hits i perioden 1964-70 hadde the Hollies 19, mot the Beatles' 18. En oversikt over de største artistene sett fra listeplasseringer i Storbritannia i 1960-årene gir The Beatles 3.-plass, The Shadows 4.-plass, The Hollies 7.-plass og The Rolling Stones 8.-plass. Øvrige artister på topp ti var soloartister.*