Carl Schøyen (født 6. juli 1877 i Kristiansand, død 5. mars 1951 på Jeløy ved Moss) var en norsk sakprosaforfatter, mest kjent for skildring av livet i Nord-Norge.
Han ivret også for beskrivelse og bevaring av fuglelivet, eksempelvis på Nord-Fugløy og i Fuglevikbukta ved Jeløy der han bodde. I 1948 var han pådriver for fredning av Øvre Pasvik nasjonalpark.
Han mottok Petter Dass-medaljen i 1947. Schøyen fikk dikterlønn i 1938 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1948.
Oppvekst og familie Schøyen ble født i Kristiansand som nest eldste barn av Axel Wolfgang Schøyen (1841-1892) og hans kone Elise Christine Sophie Wilson Schøyen (1850-1942). Han hadde fire søsken; Helene, Torkild Vilhelm, Axel Sophus og Thora Marie. Onkelen Wilhelm Maribo Schøyen (1844-1918) var Norges første statsetnomolog. Schøyen hadde også flere kunstnere i slekta. En annen onkel var maleren Carl Schøyen (1848-1875). Svigerbroren David Nitter var organist, mens fetteren Rolf Hiorth-Schøyen var forfatter. Farens søskenbarn Immanuel Schøyen var fyrvokter ved Skolmvær fyr og gift med Dorthea Severine Kittelsen, søster av maleren Theodor Kittelsen.
Schøyen ble gift med Martha Frederike Thorkildsen i 1906. De fikk datteren Thora Marie i 1911.
Forfatterskap Schøyen debuterte som lyriker da han 18 år gammel, med diktsamlingen Melodier. Gjennombruddet som forfatter kom med boka Nord i Værene (1915). De fleste av Schøyens bøker handler om Nord-Norge, både om livet i fiskeværene, den samiske og kvenske befolkningen, og den nord-norske naturen og dyrelivet. I arbeidet med bøkene, bodde Schøyen i lengre perioder i Nord-Norge, blant annet i Lofoten og Vesterålen.
Bøkene om Nord-Norge er tydelig basert på kilder Schøyen samlet inn under sine opphold i landsdelen. I Tre stammers møte er fortellerstemmen for eksempel gitt til den kvenske læreren "Skouluk-Andara", som trolig var basert på den virkelige læreren Ellef Olai Fredriksen fra Lavangen i Troms. I arkivet etter Schøyen finnes det en rekke brev fra både Fredriksen og andre kontakter i Nord-Norge, som viser at Schøyen og informantene hans har hatt en omfattende brevveksling i periodene han ikke oppholdt seg i landsdelen.
I tillegg til bøker og diktsamlinger, skrev Schøyen flere artikler utgitt i ulike magasiner. Han holdt også foredrag, både i form av fysiske arrangementer og radioforedrag på NRK.
Naturvern Schøyen engasjerte seg som naturverner, noe som også er synlig i forfatterskapet. Han var særlig opptatt av fugler, da særlig ørn og sjøfugler. Schøyen dokumenterte ørnefangst og eggsanking i bøkene Fuglefjell (1929) og Ørnen fra Nupflåget (1932). På 1930-tallet betalte han blant annet ørnefangere for å merke og slippe fri ørnene de fanget, heller enn at de skulle få skuddpremie.
Han var også pådriver for fredning av Øvre Pasvik nasjonalpark, hvor urskogsområdet var habitat for et rikt fugle- og dyreliv. Deler av området ble fredet i 1951, samme året som Schøyen døde. Øvre Pasvik ble nasjonalpark i 1970.thumb|left|Carl Schøyens grav på Vår Frelsers gravlund i Oslo Bibliografi Melodier, dikt (1894) - Melodier på Nasjonalbiblioteket Lænker og Luer, dikt (1901) Norges nytid, dikt (1905) Nord i værene : skildringer (1915) Tre stammers møte, om samkvemmet mellom nordmenn, samer og kvener (1918) - Tre stammers møte på Nasjonalbiblioteket Nordlandet, redaktør, essaysamling utgitt av «Oplysningsfondet av 1914», (1920) Fuglefjell, naturskildringer med fotografier av Herman Leopoldus Løvenskiold og ham selv (1929) I Sameland (1924) Gyldendalske Boghandel, gjenutgitt 1943 på Gyldendal Norsk Forlag. Juoigem : samelandsdikte (1925) Ørnen fra Nupflåget, naturskildringer (1932) Viddens folk, utvidet utgave av Juoigem (1937)
Referanser
Eksterne lenker Arkivet etter Carl Schøyen på Arkivportalen.no
Kategori:Norske sakprosaforfattere Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund Kategori:Personer fra Kristiansand kommune