Rebecca Helferich Clarke (1886–1979) var en britisk-amerikansk bratsjist og komponist. Hun ble internasjonalt kjent som bratsjist, og som en av de første kvinnelige profesjonelle orkestermedlemmer. Clarke ble født i Harrow, England av en tysk mor og amerikansk far, og hadde dermed både britisk og amerikansk statsborgerskap. Hun studerte ved Royal Academy of Music (RAM) og Royal College of Music (RCM) i London. I voksen alder tilbrakte hun lange perioder av sitt liv i USA, der hun slo seg ned for godt etter andre verdenskrig. Clarke regnes blant en av de viktigste britiske komponister i mellomkrigstiden. Hun giftet seg med pianisten James Friskin i 1944.

Biografi Rebecca var datter av den amerikanske Joseph Clarke og tyske Agnes Helferich. Faren var voldelig mot sine barn og bedro sin hustru med en rekke kvinner som vanket i huset. Hun begynte på RAM i 1903, der hun studerte fiolin. I 1905 måtte hun uten varsel slutte på skolen, da hennes lærer i harmonilære Percy Miles fridde til henne. I 1907 begynte hun studier i komposisjon ved RCM, og ble Charles Villiers Stanfords første kvinnelige student. Igjen måtte hun bryte studiene før tiden. Clarke hadde kritisert sin far for kvinnehistoriene hans, og ble kastet ut hjemmefra.

For å livnære seg prøvde hun seg på en karriere som bratsjist. I 1912 ble hun en av de første kvinnelige bratsjister i et profesjonelt - og formelt mannlig - orkester, ansatt av Henry Wood i Queen’s Hall orchestra. I 1916 reiste hun til USA og turnerte der sammen med sine to brødre. Sammen med cellisten May Mukle, reiste hun omkring i Hawaii i perioden 1918 til 1919, og deretter på en verdensturne i de britiske kolonier i 1923.

I løpet av disse årene ble Clarke særlig kjent som komponist for sin sonate for bratsj (1919) og piano trio (1921). Verkene anses som eksempler på senromantisk sonateform, i tysk tradisjon. Begge komposisjoner nådde høyt opp i Berkshire (Mass.) Festival of Chamber Music, finansiert av Elizabeth Sprague Coolidge. Coolidge bestilte også Rapsodi for cello og piano i 1923. Clarke ble dermed den eneste kvinnelige komponist som den berømte mesenen støttet.

Det meste av Clarks musikk ble aldri publisert. I sine memoarer beskriver hun vanskelighetene med å få utgitt pianotrioen. Disse kan ha tatt motet fra henne med tanke på å få utgitt andre verker. På tross av dette er hun regnet som en av de viktigste britiske komponister i mellomkrigstiden.

Referanser

Eksterne lenker

Kategori:Britiske komponister Kategori:Komponister fra USA Kategori:Bratsjister Kategori:Kvinnelige komponister