Holocaust i Frankrike var utryddelsen av jøder i det okkuperte Frankrike og Vichy-Frankrike under andre verdenskrig. Omkring 25 prosent (-) av Frankrikes - jøder ble deportert til utryddelsesleirer (hovedsakelig Auschwitz) og de aller fleste av de deporterte ble drept (2570 eller 3-5 % overlevde). I tillegg ble flere tusen drept på fransk territorium henrettet som gisler eller drept som «partisaner» eller i «opprydninger». I Nederland ble til sammenligning 75 prosent av landets jødiske innbyggere drept under holocaust. miniatyr|Franske kvinner med jødestjerne, Paris, juni 1942.
Bakgrunn
Jødenes situasjon i Frankrike I 1791 var Frankrike det første landet som ga jødene fulle borgerretter. Før den franske revolusjonen hadde jødene få rettigheter og var i stor grad adskilt fra majoritetsbefolkningen. På den tiden var det noen få tusen jøder i Frankrike: Sefardiske jøder i sørvest og askenasi i Alsace. I siste halvdel av 1800-tallet gjorde jødene seg gjeldende på flere samfunnsområder som bank, handel og industri såvel som kunst og politikk. Etterhvert slo stadig flere jødiske franskmenn seg ned i Paris. Mange jøder forlot Alsace-Lorraine etter Frankrikes nederlag i 1870.
Ved begynnelsen av første verdenskrig hadde Frankrike rundt jødiske innbyggere. Av de over jødene som bodde i Frankrike før andre verdenskrig var to tredeler født utenfor landet. Mange jøder hadde forlatt tsarens Russland på grunn av forfølgelse og en vanskelig økonomisk situasjon. I mellomkrigstiden var det en ny innflytting av jøder fra Polen og Sovjetunionen, blant annet fordi USA innførte innvandringsbegrensing i 1924. Fra jødenes perspektiv var Frankrike et foregangsland når det gjaldt frigjøring og likebehandling.
De såkalte innfødte jødene (autochtones) var for en stor del borgerlige og politisk sentrumsorientert, og støttet en moderate politikk i den tredje republikk. Mange sluttet å kalle seg juifs og kalte seg i stedet israélites francais, og ivret for assimilering i majoritetsbefolkningen med unntak for at de beholdt sin jødisk religion. Mange jødiske franskmenn tok avstand fra sionismen på 1800-tallet og erklærte lojalitet til Frankrike.
Franske antisemitter var både høyre- og venstreorienterte og assosierte landets jøder både med revolusjonen og moderne styresett og med kapitalismen. Dreyfus-saken er et kjent enkelttilfelle av antisemittisme. Innvandrete jøder fra Øst-Europa på 1900-tallet adskilte seg ved skepsis til storsamfunnet og en tendens til å videreføre livsstil fra shtetl og tradisjonelle jødiske yrker innen tekstil og bekledning. På begynnelsen av 1900-tallet var det klar til tendens til at de østeuropeiske innvandrerne ble integrert i det franske storsamfunnet blant annet ved at et stort antall tjenestegjorde under første verdenskrig.Wyman, D. S., Rosenzveig, C. H., & Rosenzveig, R. C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. Johns Hopkins University Press.
Frankrike var i mellomkrigstiden et av de landene som tok mot mest innvandrere og flyktninger inkludert jødiske. Paris ble et viktig senter for jødisk kulturell aktivitet. Tilstrømmingen av flyktninger fra Tyskland og fra borgerkrigen i Spania gjorde at regjeringen begrenset innreisemulighetene betydelig og etablerte interneringsleirer blant annet Gurs i sør.
Tysk invasjon og okkupasjon
miniatyr|Situasjonen i Frankrike etter invasjonen i 1940 og fra november 1942 inkludert Italias okkupasjon av grenseområdet (fra Toulon og Nice i sør til Rhône i nord med hele Provence). Etter tysk seier i slaget om Frankrike ble landet delt i en okkupasjonssone i nord samt langs Atlanterhavet og i sør Vichy-regimet under Philippe Pétain som samarbeidet med nazistene. Den okkuperte delen av Frankrike ble administrert militært sammen med det okkuperte Belgia. Franske kolonier i Afrika inkludert Madagaskar var i prinsippet styrt fra Vichy. General Charles de Gaulle var motstander av Pétains linje og flyktet til Storbritannia der han etablerte en eksilregjering.
Etter tysk kontroll over Frankrike foreslo de tyske utenriksdepartementet å samle fire millioner europeiske jøder på Madagaskar som var en fransk koloni. Adolf Eichmann og hans medarbeidere arbeidet over et år med planen og utarbeidet konkrete opplegg for gjennomføring. De store avstandene, britisk dominans på havet og behovet for lastekapasitet gjorde planen vanskelig å gjennomføre. Allierte styrker inntok øya i 1942 og planen ble uaktuell.Rozett & Spector (2013) s. 47, 220
Etter den tyske invasjonen flyktet omkring 3000 jøder fra Luxembourg, mens 816 ble værende og nesten alle disse ble deportert og drept. I Alsace-Lorraine bodde det omkring jøder i mellomkrigstiden. I 1938 flyttet en del til det andre deler av Frankrike. Ved krigens utbrudd i 1939 evakuerte franske myndigheter innbyggere, hvorav en god del jødiske, fra grenseområdet. En stor del av jødene som var i Alsace-Lorraine under tyske okkupasjon døde i konsentrasjonsleirene.
SS-offiseren Theodor Dannecker representerte RSHAs jødekontor som ble ledet av Adolf Eichmann. Dannecker var i Paris fra august 1940. Dannecker hadde lite eget mannskap og ble ikke støttet av den tyske okkupasjonsmakten, og presset på egen hånd den franske administrasjonen til å opprette jøderåd (Union Générale des Israélites de France, UGIF) på samme måte som i de okkuperte Polen. Jøderådene bl straks brukt av nazistene og Vichey som et verktøy i forfølgelse og undertrykking.
Ved inngang til krigen bodde det opp mot jøder i Frankrike, av disse var bare halvparten franske statsborgere og de øvrige hadde innvandret eller søkt tilflukt. Omtrent to tredeler av jødene bodde i Paris. Forfølgelsene begynte kort tid etter våpenhvilen både i den okkuperte sonen og i Vichy-sonen. Den tyske sonen mist jødene arbeidet og fikk bevegelsesfriheten innskrenket. Vichy-regjeringen innførte i oktober 1940 statut des juifs (anti-jødiske lover) som definerte hvem som skulle betraktes som jøder og som søkte å drastisk innskrenke jødenes virksomhet. Vichy-regjeringen innførte 143 lover og forskrifter som rettet seg spesifikt mot jødene. Franske domstoler fulgte i stor grad lojalt de nye lovene.
Etter press fra Tyskland etablerte Vichy et kontor for jødesaker under Xavier Vallat i mars 1941. Denne etaten hadde ansvar for å iverksette antijødiske lover herunder beslagleggelse av jødenes eiendommer. I november 1941 etablerte Vallat unionen av franske jøder etter press fra Dannecker. Vichy-regimets tiltak rettet seg til å begynne med mot jøder uten statsborgerskap. Pierre Laval sluttet i april 1942 seg til Vichy-regjeringen som statsminister. Laval var ivrig i sine bestrebelser på å samarbeide fullt ut med tyske okkupasjonsmakten. Laval erstattet i mai 1942 Xavier Vallat med den ivrige antisemitten Louis Darquier de Pellepoix som velvillig forfulgte jøder, med eller uten fransk pass. Forfølgelsene av jødene i Vichy-sonen pågikk i nesten to år før selve deportasjonene begynte.Hand, S., & Katz, S. T. (Eds.). (2015). Post-Holocaust France and the Jews, 1945-1955. New York University Press.Rozett & Spector (2013) s. 220-221Weisberg, R. H. (2013). Vichy law and the Holocaust in France (Vol. 3). Routledge.
Vichy-regimet hadde juridisk myndighet både i Nord-Frankrike, som var okkupert av den tyske Wehrmacht; og den sørlige «frisonen», der regimets administrative senter, Vichy, lå.Christofferson & Christofferson (2006), s. 35.Moore (2000), s. 126. Vichy samarbeidet frivillig og forsettlig med Nazi-TysklandKnapp (2006), s. 3. og vedtok en politikk for forfølgelse av jøder, vist ved vedtak av antisemittisk lovgivning så tidlig som i oktober 1940, Loven om jødenes status, som juridisk omdefinerte franske jøder som en ikke-fransk underklasse, og fratok dem statsborgerskap.Weitz (1995), s. 29.Weisberg (1997), s. 56–58. Ifølge Philippe Pétains stabssjef «var ikke Tyskland opphavet til den anti-jødiske lovgivningen til Vichy. Den lovgivningen var spontan og autonom.»Curtis (2002), s. 111. Lovene gjorde det mulig å konfiskere eiendom, arrestasjoner og deportasjoner til konsentrasjonsleirer.Weisberg (1997), s. 2.
Jødestjerne og internering Den 29. mai 1942 ble det kunngjort at alle jøder som bodde i den okkuperte sonen måtte bære en gul Davidsstjerne med ordene Juif eller Juive til enhver tid innen 7. juni 1942.Ousby (2000), s. 182. Hensikten var ikke bare å identifisere, men også å ydmyke og fornedre jødene.Ousby (2000), s. 183. Den 14. juni 1942 begikk en 12 år gammel jødisk gutt selvmord i Paris da klassekameratene hans hånet gutten med den gule stjernen. Som en form for stille protest begynte mange jødiske veteraner å bære medaljene sine sammen med den gule stjernen, noe som førte til at tyskerne forbød praksisen som «upassende», da den økte sympatien for menn som hadde kjempet og lidd for Frankrike.Ousby (2000), s. 186. Noen ganger viste vanlige mennesker sympati for jøder; som den skotske kvinnen Janet Teissier du Cros, gift med en franskmann, skrev i dagboken sin om en jødisk kvinne merket med en gul Davidsstjerne som skulle handle mat:«Hun kom ydmykt opp og sto og nølte på kanten av fortauet. Jøder fikk ikke stå i kø. Hva de egentlig skulle gjøre har jeg aldri oppdaget. Men i det øyeblikket folkene i køen så henne, signaliserte de henne om å bli med oss. Hemmelig og raskt ble hun sendt videre til hun sto fremst i køen. Jeg er glad for å kunne si at ikke én stemme ble hevet i protest, politimannen som sto i nærheten snudde hodet bort, og at hun fikk kålen sin før noen av oss.»Ousby (2000), s. 182.I den okkuperte sonen måte jøder fra juni 1942 gå med et merke utenpå klærne for å lett kunne identifiseres. Interneringen begynte samme sommer og ble for en stor del utført av fransk politi. I Paris ble Velodrom d'Hiver og forstaden Drancy brukt som transittleirer. I november 1942 tok tyske og italienske styrker over Vichy-sonen. I det italiensk-kontrollerte området i sørøst beskyttet italienske myndigheter jødene som bodde eller søkte tilflukt der. Den italienske okkupasjonsmakten nektet å innføre antijødiske tiltak i sin sone. Etter at Italia forsøkte å gå over til de allierte i september 1943 tok tyske styrker kontroll over den italienske sonen og begynte internering av jøder som hadde søkte tilflukt der. Noen forsøkte å flykte til Sveits eller til Spania, få lyktes. Noen jøder ble hjulpet av ikke-jødiske franskmenn som bisto med stor fare for seg selv og familien.Rozett & Spector (2013) s. 221
Våren 1942 begynte en komité bestående av SS Hauptsturmführer Theodor Dannecker, kommissæren for jødiske anliggender under Vichyregimet, Louis Darquier de Pellepoix, og generalsekretær i politiet, René Bousquet, å planlegge en grande rafle («stor samling») av jøder som skulle deporteres til dødsleirer.Ousby (2000), s. 188. Om morgenen den 16. juli 1942 begynte den store oppsamlingen med at 9 000 franske politimenn samlet jødene i Paris, noe som førte til at rundt 12 762 jødiske menn, kvinner og barn ble arrestert og brakt til Val d'Hiv sportsstadion, hvorfra de ble sendt til Drancy-leiren og til slutt Auschwitz.Ousby (2000), s. 189. Den store samlingen var en koordinert fransk-tysk operasjon; det overveldende flertallet av dem som arresterte jødene var franske politimenn. Rundt 100 jøder som ble advart av venner i politiet begikk selvmord, mens 24 jøder ble drept mens de gjorde motstand mot å bli arrestert.
En jødisk fransk kvinne, Madame Rado, som ble arrestert med sine fire barn, bemerket om de som så på som tilskuere: «Uttrykkene deres var tomme, tilsynelatende likegyldige.»Ousby (2000), s. 192. Da de ble tatt med de andre jødene til Place Voltaire, ble en kvinne hørt gi tilrop «Godt gjort! Godt gjort!» mens mannen som sto ved siden av henne advarte «Etter dem blir det oss. Stakkars folk!». Madam Rado overlevde Auschwitz, men hennes fire barn ble drept i gasskamrene.
Motstand og bistand