Ishockey under Vinter-OL 1984 ble arrangert fra 7. til 19. februar 1984 i Zetra Olympiske Hall og Skenderija i Sarajevo. Tolv land deltok i turneringen. Lagene spilte i to grupper à seks lag, der de to beste lagene i hver gruppe gikk videre til medaljerunden. USA var regjerende olympiske mestre.
I motsetning til 1980 brakte ikke denne olympiske ishockeyturneringen noen store overraskelser. Sovjetunionen, den regjerende verdensmesteren, vant gull etter å ha dominert stort og gått ubeseiret gjennom turneringen. I den siste avgjørende kampen i finalerunden beseiret de rivalene fra Tsjekkoslovakia 2–0. Med sin sjette OL-tittel tangerte de dermed den tidligere rekordholderen Canada. Tsjekkoslovakia, som hadde blitt svekket etter avhopp av landslagsstjernene Anton, Marián og Peter Šťastný, vant sølv. Sverige, som hadde sine beste spillere i den nordamerikanske proffligaen National Hockey League (NHL), vant bronse. Canadas amatørlag, ledet av landslagstrener Dave King, slet med målproduksjonen endte på en skuffende fjerdeplass etter at de ikke klarte å score mot hverken Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia eller Sverige.
OL-turneringen var preget av striden om amatørregelverket og bruken av profesjonelle spillere. Diskusjoner om tolkningen av det uklare amatørregelverket førte til at Den internasjonale olympiske komité (IOK) innen turneringen erklærte at spillere som enten hadde eller hadde hatt en kontrakt med NHL ikke ble ansett som spilleberettiget. Dette betød at en østerriker, to italienere og to canadiere ble diskvalifisert for å spilt noen fåtall NHL-kamper, mens østeuropeiske statsamatører og spillere som holdt til i andre proffligaer i Nord-Amerika eller Europa fikk lov til å delta. IOKs vedtak belyste den åpenbare dobbeltmoralen og anakronismen i IOKs regelverk, og striden førte til at IOK i mars 1986 vedtok at profesjonelle utøvere kunne få delta i fremtidige OL-turneringer.
Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) avholdt for andre gang på rad ikke en VM-turnering i OL-året 1984. Nasjoner som ikke deltok i OL-turneringen ble i stedet invitert til å konkurrere i Thayer Tutt Trophy.
Medaljefordeling 40px|De olympiske ringer Ishockey under Vinter-OL 1984 – Sarajevo 40px|Ishockey 1. 1 0 0 1 2. 0 1 0 1 3. 0 0 1 1 Totalt 1 1 1 3
Medaljevinnere Øvelse20pxGull20pxSølv20pxBronseMennZinetula BiljaletdinovNikolaj DrozdetskijVjatsjeslav FetisovAleksandr GerasimovAleksej KasatonovAndrej KhomutovVladimir KovinAleksandr KozjevnikovVladimir KrutovIgor LarionovSergej MakarovVladimir MysjkinVasilij PervukhinSergej SjepelevAleksandr SkvortsovSergej StarikovIgor StelnovVladislav TretjakViktor TjumenevMikhail VasiljevJaroslav BenákVladimír CaldrMilan ChalupaFrantišek ČerníkMiloslav HořavaJiří HrdinaArnold KadlecJaroslav KorbelaJiří KrálíkVladimír KýhosJiří LálaIgor LibaVincent LukáčDušan PašekPavel RichterDárius RusnákVladimír RůžičkaJaromír ŠindelRadoslav SvobodaEduard UvíraThomas ÅhlénPelle EklundThom EklundBo EricsonHåkan ErikssonPeter GradinMats HesselMichael HjälmGöran LindblomTommy MörthHåkan NordinRolf RidderwallJens ÖhlingThomas RundqvistTomas SandströmHåkan SödergrenMats ThelinMichael ThelvénMats WaltinGöte Wälitalo
Program 7. 2. 8. 2. 9. 2. 10. 2. 11. 2. 12. 2. 13. 2. 14. 2. 15. 2. 16. 2. 17. 2. 18. 2. 19. 2. Menn GS GS GS GS GS FR
GSGruppespillPKPlasseringskamperFRFinalerunde
Arenaer Sarajevo Zetra olympiahall Skenderija Åpnet: 1983 Åpnet: 1969 Kapasitet: Kapasitet: x150pk
Kvalifisering
De ti beste lagene ved ishockey-VM 1983 (åtte fra A-VM og de to beste fra B-VM) var direkte kvalifisert til turneringen. Jugoslavia var kvalifisert som vertsnasjon. Nummer 3 i B-VM (det 11. rangerte laget) skulle dermed spille mot vinneren av C-VM om den siste OL-plassen. A-nasjonen Øst-Tyskland valgte å trekke seg fra OL-turneringen hvilket betød at Østerrike (nr. 3 i pulje B) overtok deres plass. Dermed skulle nr. 4 i C-VM (Norge) spille OL-kvalifiseringen mot vinneren av C-VM (Nederland).
DatoStedAntall plasserKvalifiserte landVertsnasjon1 De 8 lagene iA-VM i ishockey 1983 16. april – 2. mai 1983 Dortmund,Düsseldorf ogMünchen7De 2 beste lagene iB-VM i ishockey 1983 21. – 31. mars 1983 Tokyo2 Erstatningslag (nr. 3 i B-VM)etter at Øst-Tyskland trakk seg1 Playoff omden siste OL-plassen9. – 10. april 1983 Garmisch-Partenkirchen1 I alt 12
Format Turneringsformatet var stort sett uendret siden det ble introdusert ved Vinter-OL 1980.
Spilleformat I gruppespillet ble de tolv lagene inndelt i to grupper med seks lag i hver. Lagene skulle spille en round robin på fem gruppespillskamper mot på forhånd kjente motstandere. De to beste lagene i hver gruppe gikk videre til finalerunden mens nummer 3 og 4 i hver gruppe skulle spille plasseringskamper om 5., og 7. plass.
Finalerunden ble også spilt som en enkelt round robin hvor de tre beste vant medaljer. Lagene i finalerunden tok med poengene fra kampene spilt mot de andre kvalifiserte lagene fra egen gruppe i gruppespillet. I tilfelle av uavgjort i sluttstillingen ville målforskjell være den avgjørende tiebreakeren.
Poengsystem I alle kampene ble poengene utdelt som følger:
2 poeng for seier 1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort 0 poeng for tap
Spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse Hvis en plasseringskamp endte uavgjort etter ordinær spilletid skulle kampen avgjøres med spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse. Det skulle spilles inntil 10 min spilleforlengelse som ble avgjort når et av lagene scoret («sudden death»). Dersom kampen fortsatt ikke var kommet til avgjørelse skulle det avholdes straffeslagkonkurranse.
I straffeslagskonkurransen skulle begge lag ta fem straffer hver med forskjellige spillere. Spillerne på begge lag skulle ta straffeslagene annenhver gang helt til det avgjørende målet var scoret. Hvis stillingen fortsatt var uavgjort etter at begge lag hadde tatt fem straffeslag, skulle prosedyren fortsette med en tie-break-duell med en spiller fra hvert lag. Lagene byttet rekkefølge på hvem som skyter først. Disse straffene kunne tas av de samme spillerne som tidligere eller laget kunne velge å bruke nye spillere. Det betyr at samme spiller kunne ta alle straffene for sitt lag i tie-break-duellen. Kampen ble avsluttet så snart en duell mellom to spillere ga det avgjørende resultatet.
Strid om bruk av profesjonelle utøvere Siden ishockeys introduksjon i de olympiske lekene i 1920 hadde profesjonelle ishockeyspillere vært utelukket fra Vinter-OL fra begynnelsen. På midten av 1960-tallet følte Canadian Amateur Hockey Association (CAHA) at deres amatørspillere ikke lenger var konkurransedyktige mot de europeiske landslagene, og særlig statsamatørene fra Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia, som de mente eroderte amatørideologien og ga de vestlige amatørspillerne en ulempe. I januar 1970 trakk Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF), i frykt for ishockeyens status som olympisk idrett, beslutningen fra året før om å tillate profesjonelle spillere. Canada trakk seg derfor i protest fra internasjonal ishockey og erklærte de først ville returnere når ble åpnet for profesjonelle utøvere. I 1975 vedtok å åpne verdensmesterskapet for profesjonelle utøvere fra 1976, og etter forhandlinger ledet av IIHF-president Günther Sabetzki returnerte Canada til internasjonal ishockey fra 1977. OL-turneringen forble derimot forbeholdt for amatørutøvere, delvist fordi at National Hockey League (NHL), verdens mest prestisjefylte profesjonelle ishockeyliga, ikke var villige til å stoppe ligaen midt i sesongen for å la spillerne delta i OL, og delvist på grunn av IOK holdt seg til de tradisjonelle idealene og reglene om bruken av amatørutøvere.
I forkant av Vinter-OL 1984 oppsto det seg en strid om hva som gjorde en spiller til en profesjonell, ettersom at tolkningen av amatørregelverket hadde vært uklart. I 1983 hadde IIHF-president Sabetzki forhandlet frem en avtale med IOK som gjorde at spillere som hadde spilt 10 kamper eller færre i NHL, inklusiv dem som sto under kontrakt med en NHL-klubb, var spilleberettigede til OL. Den 23. september 1983 hadde det finske ishockeyforbundet, Suomen Jääkiekkoliitto, sendt en forespørsel til Den internasjonale olympiske komité (IOK) om å avklare amatørstatusen til målvakten Hannu Kamppuri, som hadde spilt i lavere profesjonelle ligaer i Nord-Amerika. IOK betraktet Kamppuri som profesjonell og kunne ikke delta i OL. Kriteriet IOK baserte avgjørelsen på var at man ble vurdert som profesjonell hvis man hadde spilt for eller hatt kontrakt med en NHL-klubb. I protest innsendte Finlands olympiske komité og Suomen Jääkiekkoliitto en telefaks til IOK den 1. februar 1984 hvor ti spillere tatt ut til OL ble navngitt som finnene mente var profesjonelle:
Mark Morrison, Canada Jim Corsi, Italia Rick Bragnalo, Italia Thomas Milani, Italia Guido Tenesi, Italia Bjørn Skaare, Norge Udo Kießling, Vest-Tyskland Rick Cunningham, Østerrike Kelly Greenbank, Østerrike Greg Holst, Østerrike
Finnenes protest hadde satt søkelyset på hvor uoversiktlig tolkningen av amatørregelverket var. Samtidig hadde Canadas uttak av spillerne Mark Morrison (New York Rangers), Mario Gosselin (Quebec Nordiques), Dan Wood (St. Louis Blues) og Don Dietrich (Springfield Indians i AHL) ført til protester fra USAs olympiske komité (USOC) over Canadas bruk av profesjonelle spillere og truet med å frata stipendene fra canadiske universitetsutøvere i amerikanske NCAA hvis canadierne trakk disse spillerne fra troppen.
Etter et krisemøte kom IOK den 6. februar, dagen før turneringen skulle begynne, med følgende presisering av regelverket: en spiller var ikke «spilleberettiget dersom han har eller har hatt en kontrakt med NHL» eller hadde spilt én NHL-kamp. Dette gjorde at fem spillere — en østerriker (Holst), en nordmann (Skaare), to italienere (Corsi og Bragnalo) og to canadiere (Morrison og Dietrich) — ikke var spilleberettigede. IOKs vedtak belyste den åpenbare dobbeltmoralen og anakronismen i IOKs regelverk ettersom at kun NHL ble ansett som profesjonell liga, hvorimot spillere som hadde spilt i andre profesjonelle ligaer fikk spille. Den canadiske hockeyfunksjonæren Alan Eagleson, som var sjef for spillerfagforbundet National Hockey League Players' Association (NHLPA), kritiserte vedtaket og uttalte at regelen bare ble brukt på NHL og at profesjonelt kontrakterte spillere i europeiske ligaer fortsatt ble ansett som amatører. Murray Costello fra CAHA antydet at en canadisk tilbaketrekning fra IOC var mulig.
Tross IOKs vedtak fikk tyskeren Kießling lov av Deutscher Eishockey-Bund til å delta ettersom at han fortsatt var under kontrakt med Düsseldorfer EG i Eishockey-Bundesliga da han spilte sin ene kamp for Minnesota North Stars i NHL. I et hastemøte halvannen time innen utløp av IOKs tidsfrist ble Skaare presset av landslagstrener Hasse Westberg og Norges Ishockeyforbund presset til å underskrive en erklæring hvor han nektet for å vært under kontrakt med en NHL-klubb. Skaare fikk delta i OL, men IIHF fikk senere en kopi av Skaares kontrakt med NHL-klubben Detroit Red Wings, hvilket førte til at IIHF sendte skarpt brev til NIHF 12. mars 1984. Resultatet var at Skaare i september 1984 ble suspendert fra all internasjonal idrett i ett år.
Striden mellom IOK og de profesjonelle interessene til idrettsgrenene ishockey, fotball og tennis førte etter lekene til ett kompromiss i mars 1985 da IOK vedtok at profesjonelle utøvere under 23 år kunne delta i lekene. Dette vedtaket ble utvidet i mars 1986, da IOK uttrykte at de vurderte å la alle utøvere uavhengig av deres status kunne delta i lekene.
Seeding Seedingen ble basert på landenes sluttplassering ved ishockey-VM 1983 (markert i parentes).
Gruppe A (1) (4) (5) (8) (10) (16)
Gruppe B (2) (3) (7) (9) (11) (12)
Dommere IIHF utnevnte følgende dommere og linjedommere til å dømme kampene under turneringen:
Hoveddommere Jim Lever Pertti Juhola Jurij Karandin Dag Olsson Miroslav Šubrt Josef Kompalla Mark Faucette