Slaget ved Sedan (1940)

For slaget med samme navn under den den fransk-tyske krig, (1870–1871) se slaget ved Sedan

Slaget ved Sedan, eller det andre slaget ved Sedan ble utkjempet fra 12. til 15. mai 1940, og var en del av slaget om Frankrike under andre verdenskrig. Slaget var en del av det tyske Wehrmachts fremstøt mot vest, hvor hovedstyrken skulle rykke frem gjennom det kuperte og skogkledde landskapet Ardennene, for å omringe de allierte armeene i Belgia og den nordøstlige delen av Frankrike. Den tyske armégruppe A krysset Meuse (nederlandsk: Maas) med den hensikt å erobre Sedan, for deretter å avansere mot Den engelske kanal for å fange de allierte styrkene.

Byen Sedan ligger ved elven Meuse, og Wehrmachts mål var å etablere broer over elven, tyske panserstyrker kunne da rykke videre vestover mot Den engelske kanal. Den 12. mai ble den delen av byen som lå på østsiden av elven erobret uten motstand, og etter kraftig bombardement fra Luftwaffe tok tyske styrker seg over elven dagen etter (13. mai), og slo de franske forsvarerne på vestsiden. Sen reaksjon fra den franske ledelsen, intenst tysk luftvern og jagerfly fra Luftwaffe hindret de allierte fra å ødelegge de provisoriske broene over elven, og førte til ekstremt store tap av allierte fly. Franske panserstyrker forsøkte å angripe det tyske brohodet fra 15. mai, men offensiven mislyktes grunnet forsinkelser og forvirring. Det allierte tapet i slaget og den raske fremrykkingen av tyske panserstyrker var avgjørende for at Frankrike etter kun seks uker kapitulerte 25. juni 1940.

Bakgrunn

Den tyske planen miniatyr|Kartskisse over Dyle-Breda planen, piler angir planlagt alliert fremrykking (større kart) Den 10. mai 1940 invaderte Tysklands Wehrmacht, Luxembourg, Nederland og Belgia. I Nederland hadde de tyske styrkene jevn stort sett jevn fremgang. Den 12. mai. var enheter fra armégruppe B i ferd med å nærme seg Rotterdam og Amsterdam, mens i den sentrale delen av Belgia var de tyske styrkene nær ved å nå elven Dyle (nederlandsk: Dijle) øst for den belgiske hovedstaden Brussel.Healy 2007, s. 48. De alliertes svar på invasjonen var en fremrykking inn i Belgia med den allierte første armégruppe, under kommando av general Gaston Billotte. Styrken besto av den franske 7. armé, 9. armé, første armé og British Expeditionary Force (BEF). De rykket frem mot elven Dyle, for å etablere en forsvarslinje der, i samsvar med den såkalte Dyleplanen, en defensiv strategi for å stoppe den tyske fremrykkingen mot Frankrike på belgisk jord.Frieser 2005, s. 155.

Offensiven fra den tyske armégruppe B var imidlertid en tysk skinnmanøver. Det tyske hovedfremstøtet under deres plan Fall Gelb ble utført av armégruppe A gjennom det kuperte skogområdet Ardennene, Luxembourg og det sørlige Belgia. Så snart de hadde trengt gjennom dette svakt forsvarte området, ville Pansergruppe Kleist under kommando av general Ewald von Kleist angripe Frankrike ved Sedan, og krysse elven Meuse. Kryssingen av Meuse var fra tysk side tenkt å åpne for en videre fremrykking vestover, bak de allierte styrkene som rykket frem og inn i Belgia. Resultatet ville bli en strategisk omringing.

For offensiven tildelte Oberkommando der Wehrmacht (OKW) armégruppe A, den til da sterkeste konsentrasjon av tyske pansrede og motoriserte styrker, de fleste av de samlet i Pansergruppe Kleist. Selv om armégruppe B ble tildelt 808 tyske stridsvogner, over 1/4-del av det totale antall i Wehrmacht, var det for det meste lette stridsvogner, som Panzer I og Panzer II, i motsetning til Panzer III og Panzer IV. De tyngre panservognene fikk armégruppe A.Healy 2007, s. 32. Armégruppe A hadde stridsvogner av den tyngre typen.

«Ugjennomtrengelige» Ardennene

Etter første verdenskrig anså den franske generalstaben et fremtidig tysk fremstøt gjennom sektoren Ardennene-Sedan som usannsynlig. De franske generalene var sikre på at et slikt terreng ikke kunne krysses av stridsvogner. Marskalk Philippe Pétain beskrev området som «ugjennomtrengelig».Frieser 2007, s. 139. General Maurice Gamelin, øverstkommanderende for de allierte styrkene i 1940, beskrev området som «Europas beste stridsvognshinder». Den doble barrieren med Ardennene og elven Meuse syntes å være et strategisk godt forsvarsverk, som et fremtidig tysk angrep ikke kunne trenge gjennom. Den franske overkommandoen konkluderte at, under best mulige forhold for et tysk angrep, kunne ikke et tysk angrep gjennom Ardennene mot Sedan komme frem til Meuse før etter to uker, fra offensiven startet. De antok at det ville ta en tysk styrke mellom fire og ni dager bare å trenge gjennom Ardennene.Frieser 2007, s. 139–140.

Den franske overkommandoens vurdering ble mindre troverdig i lys av militærmanøvrer som ble avholdt i 1938. General André Gaston Prételat ledet øvelsene og scenarioet var en tysk armé som angrep med syv divisjoner, blant de fire motoriserte infanteridivisjoner og to stridsvognsbrigader (hva slags divisjoner de tre siste var er ikke oppgitt).Evans 2000, s. 48. I øvelsen kollapset den franske sidens forsvar. «Resultatet var et så omfattende nederlag at det ble vurdert som uklokt å offentliggjøre det, da styrkenes moral kunne bli skadet.»"The result was a defeat of so comprehensive a nature that the wisdom of publishing it was questioned lest morale be damaged." Så sent som i mars 1940 omtalte en fransk rapport som ble sendt til general Gamelin forsvarsverkene ved Sedan som den siste befestede posisjon ved Meuse, og den siste før selve Frankrike, som «totalt utilstrekkelige». Prételat hadde korrekt nok anslått landskapet i Ardennene som et relativt lett terreng for panserstyrker å trenge gjennom. På det meste anslo han at tyske styrker ville bruke 60 timer på å nå elven Meuse, og bruke én dag på å krysse den.Frieser 2007, s. 140. Dette anslaget viste seg i ettertid å kun være tre timer feil, i mai 1940 nådde tyske styrker Meuse etter bare 57 timer.

Den franske hæren godkjente nye forsøk på å øke styrken på forsvarsverkene høsten 1939, men dårlig vintervær forhindret arbeid med betong og leveringen av nødvendige materialer. Den 11. april 1940 ba general Charles Huntziger om ytterligere fire divisjoner for å arbeide med festningsverkene, men anmodningen ble avvist.Evans 2000, s. 49.

Franske forsvarsstillinger ved Sedan miniatyr|upright=3.75|Fotografi av elven Meuse i den franske delen av Ardennene De franske forsvarsverkene ved Sedan var svake og forsømte.Frieser 2005, s. 146. Den franske overkommandoen hadde lenge antatt at Tysklands Wehrmacht ikke ville angripe gjennom sektoren ved Sedan. Kun den 55. infanteridivisjon (fransk: 55e Division d'Infanterie, 55e DI), oppsatt med reservister og vurdert som en klasse B divisjon, under kommando av brigader Henri Lafontaine var utplassert der. Maginotlinjens nordlige del endte øst for Sedan ved La Ferté, hvor fort nummer 505 var dens vestligste posisjon. Sedan var en del av den utvidede Maginotlinjen som fortsatte nordover bak elven Meuse. Mellom Sedan og La Ferté lå Stenay-gapet, et ubeskyttet område ikke dekket hverken av franske forsvarsverk eller naturlige hindringer. Det var bakgrunnen for at et betydelig antall franske generaler insisterte på å styrke denne sektoren, mens Sedan ble ignorert.

Mens de franske styrkene utvidet forsvarsverkene registrerte rekognoseringsfly fra det tyske Luftwaffe aktiviteten og rapporterte det. De bratte elvebreddene langs Meuse var i tillegg til hva som på luftfoto syntes å være formidable barrierer med bunkere og forsvarslinjer. Det fikk generalobert Gerd von Rundstedt, øverstkommanderende for armégruppe A, til å stille spørsmål ved hvor klokt det var av general Heinz Guderian å velge Sedan som det sentrale angrepspunktet (tysk: schwerpunkt). For å forsøke å finne ut hvor sterke forsvarsverkene var, ble en gruppe med spesialister satt til å granske flyfotoene. Deres analyse konkluderte med at hva som syntes å være sterke forsvarsverk kun var byggeplasser med halvferdige bunkere, som kun var tomme skall. Dette bidro til å underbygge angrepsplanen mot Sedan.

General Huntziger, øverstkommanderende for 2. franske armé, aksepterte å stole på «betong» for å sikre Sedan, siden han avviste tanken om et tysk angrep gjennom Ardennene. 2. armé bygde kubikkmeter med betongstillinger langs sin front, men svært lite av det ved Sedans sektor. Bare 42 bunkere beskyttet mot et tysk angrep ved Sedan, ved utbruddet av krigen i september 1939, og nye 61 ble bygget innen 10. mai 1940. De fleste av disse var imidlertid uferdige, de manglet kanonporter for artilleriet. Noen av bunkerne manglet bakdører, noe som gjorde de sårbare for infiltrasjon av infanteri.Frieser 2005, s. 147. I den nordlige delen av Sedan, ved den nordre svingen av Meuse, var tettstedet Glaire, hvor det tyske artilleriet ville gi best effekt. Det var et gap på mellom bunker 305 ved Glaire og bunker 211, ved broen Pont Neuf. Dette åpnet for at en angriper kunne bruke de gode veiene langs aksen Fleigneux–Saint-Menges–Glaire for å nå Sedan fra nord.Frieser 2005, s. 148–149.

De franske forsvarsverkene ved Sedan manglet også landminer. Den 2. franske armé skulle forsvare en front på og hadde bare blitt tildelt landminer. av de hadde blitt tildelt kavaleridivisjonene som skulle forsinke en mulig tysk fremrykking gjennom den sørlige delen av Belgia, så vel som til blokkhus langs den fransk-belgiske grensen. Forsvarerne langs Meuse fikk bare , og av de fikk 55. infanteridivisjon 422. Ikke alle disse ble lagt ut, og noen minefelt ble flyttet under byggingen av bunkere i Sedans forsvarssektor.Frieser 2005, s. 149.

Tysk fremrykking

Mens den tyske hæren den 12. mai 1940 rykket frem gjennom den sørlige delen av Belgia, argumenterte generalene Ewald von Kleist og Heinz Guderian over hvor hovedangrepet skulle settes inn. General Kleist var general Guderians direkte overordnede, med kommando over Pansergruppe Kleist, som besto av XLI panserkorps og XIX panserkorps (under Guderian).Krause and Cody 2006, s. 169.Frieser 2005, s. 101. General Kleist ville at hovedangrepet skulle settes inn ved Flize, et tettsted vest for Sedan, hans argument var at med det slapp man å krysse Ardennerkanalen. I tillegg ville angrepet komme der hvor skillet gikk mellom den franske 9. armé og 2. armé. General Guderians vurdering var at slikt fremstøt ville gjøre den tyske flanken utsatt for beskytning av festningsartilleri fra fortet ved Charleville-Mézières, om lag nordvest av Sedan. Endring av sted for hovedangrepet lenger nord ville også spre styrkene og forstyrre den grundige planleggingen til de tyske troppene, som hadde øvet på et angrep mot Sedan i månedsvis. Guderian anså også at en omgruppering ved Sedan ville forsinke angrepet med ett døgn, og åpne for at de franske forsvarerne kunne få frem forsterkninger. General Kleist var enig i at en slik forsinkelse av angrepet ikke kunne aksepteres, og han godtok derfor general Guderians plan.Frieser 2005, s. 155.

Selv om general Kleist aksepterte at å endre hovedangrepet til å gå mot Flize var en dårlig løsning, insisterte han på at det offensive konsentrasjonspunktet skulle settes vest av Ardennerkanalen. General Kleist bekreftet dette i et brev til Guderian, datert 18. april, men da fremrykkingen begynte ignorerte general Guderian det. Guderian ville ha et stort, brohode ved Sedan, og en rask okkupasjon av landsbyen Stonne og høydedragene som omga Sedan.Frieser 2005, s. 155-156.