thumb|Fjerde og femte side av Dvůr Královés episke slaviske manuskript, oppdaget i 1817, men senere bedømt til å være en forfalskning. Tsjekkias historie handler om en moderne, europeisk stat som oppsto i 1993 da Tsjekkoslovakia ble delt i Tsjekkia og Slovakia. Det landskapet danner staten Tsjekkia har inngått i flere ulike nasjonale sammenstillinger, blant annet middelalderens tysk-slaviske kongedømmeBøhmen, Mähren og det tsjekkiske Schlesien. Praha var på 1300-tallet et politisk og kulturelt sentrum i det tysk-romerske riket. Landet kom under habsburgerne 1526, og har i storparten av sin historie ligget innenfor tyske fyrsters innflytelsesområde. Tsjekkoslovakia ble dannet i 1918.
Forhistorie thumb|Moderne illustrasjon av Samo. Slavere (tsjekkiske stammer i Böhmen og vestslavere (moravere) i Mähren) innvandret til det tsjekkiske landskapet på 500-tallet. Ifølge historikeren Dušan Třeštík kom de første slavere gjennom Den mähriske porten, et dalområde i Mähren i Tsjekkia, og i år 530 dro de videre inn i det østlige Böhmen, og langs elvene Elben og Vltava videre inn i midtre Böhmen. Det kom antagelig andre bølger av slavere innvandrende sørfra i løpet av første halvdel av 600-tallet.
Den første slaviske hersker som kjennes ved navn er Samo, som hersket i årene 623 til 658 da han døde. Samo var en frankisk handelsmann fra «Senongo», sannsynligvis dagens Sens som ligger sentralt i Frankrike.Fredegarkrøniken forteller at «Samo [var] en franker av fødsel [eller nasjon] fra det senon[ag]ianske distriktet». Samo etablerte seg som herskeren over venderne (et germansk begrep for slavere), fikk i stand en forening mellom stammene som stundom henvises til som hans rike. Hovedkilden til Samo er en frankisk krønike skrevet på midten av 600-tallet, Fredegarii Chronicon eller Fredegarkrøniken.
Stormähren thumb|Stormähren under Svatopluk I. På 800-tallet oppsto Stormähren som en vestslavisk stat i området, og eksisterte fra år 833 til begynnelsen av 900-tallet. Stormähren inkluderte foruten dagens Mähren også Böhmen, Slovakia og store deler av Ungarn, men grensene var løse, og historikere diskuterer fortsatt den faktiske størrelsen.Štefanovičová, Tatiana (1989): Osudy starých Slovanov. Bratislava: OsvetaSommer, Petr: «Bohemia and Moravia», i Berend, Nora: Christianization and the rise of Christian monarchy : Scandinavia, Central Europe and Rus' c. 900-1200, Cambridge, UK ; New York: Cambridge University Press, ss. 214–262
Stormähren ble grunnlagt av Mojmir I som forente to nabostater, av historikere kalt fyrstedømmene «Nitra» og «Moravia».Kirschbaum, Stanislav J. (1995): A History of Slovakia: The Struggle for Survival . New York: Palgrave Macmillan; St. Martin's Press. ISBN 978-0-312-10403-0. Han kristnet også de aktuelle landområdene. Herskerne over denne nye staten aksepterte tidvis også det østfrankiske kongedømmet som sin overherre, men Stormähren fortsatte å fremme sin uavhengighet. Stormähren nådde sin største utstrekning under Svatopluk I, men ble deretter svekket av borgerkrig, for deretter å falle fra hverandre på begynnelsen av 900-tallet. På begynnelsen av 1800-tallet fikk Stormähren ny politisk-symbolsk verdi for tsjekkere og slovaker i deres nasjonale oppvåkning og frihetstrang.
Høymiddelalderen Böhmen var skilt fra Østromerriket ved Ungarn, og levde i skyggen av det tysk-romerske riket i vest. I 950 ble landet invadert av den mektige Otto I av Det tysk-romerske rike som krevde underkastelse, og Böhmen ble et len under keiseren. Tyske keisere benyttet det katolske presteskapet for øke tysk innflytelse over tsjekkisk område. Bispedømmet i Praha, grunnlagt i 973 under regimet til Boleslav II (967-999), var således underkastet det tyske erkebispedømmet i Mainz.
Etter kamp med Polen og Ungarn underla Böhmen seg nabolandet Mähren og det som var igjen av Stormähren, tidlig på 1000-tallet. Mähren fortsatte dog å være et atskilt markgrevskap, vanligvis styrt av en yngre sønn av kongen i Böhmen. Grunnet komplekse dynastiske forhold var Mährens forbindelse med kongedømmet Böhmen tidvis vanskelig fram til 1500-tallet, og iblant var Mähren direkte underlagt den tysk-romerske keiseren. Selv om Mähren var nært knyttet til Böhmen, holdt landet seg utenfor Böhmens indre stridigheter. Tsjekkisk historie utspilles i Böhmen.
1200-tallet var preget av den dynamiske perioden for det Přemyslidiske dynasti og deres regime over Böhmen. Fredrik II av Det tysk-romerske rikes andre anliggender og indre strid svekket keiserens autoritet i Sentral-Europa, noe som skapte muligheter for den kongelige familien Přemyslid. På samme tid stjal mongolenes invasjoner (1220–1242) oppmerksomheten til Böhmens naboer Polen og Ungarn.
thumb|right|125px|Premysl Otakar II, også kjent som Ottokar II. I 1212 fikk kong Premysl Otakar I (1198–1230) et edikt fra keiseren som bekreftet hans kongetittel for ham selv og hans etterkommere for Kongeriket Böhmen. Kongens etterkommer, Premysl Otakar II (1253–1278), giftet seg med en tysk prinsesse og ble hertug av Østerrike, og fikk således også underlagt seg deler av Steiermark (et hertugdømme som lå i sørlige delen av dagens Østerrike og nordlige Slovenia), og erobret med våpenmakt resten av Steiermark, det meste av hertugdømmet Kärnten (bestående av deler av dagens Østerrike og Slovenia), og deler av hertugdømmet Krain (hovedsakelig dagens Slovenia). Fra og med 1273 hevdet habsburgerne ved keiser Rudolf I sin autoritet, og det meste av Premysl Otakars tyske besittelser gikk tapt i 1276, og i 1278 ble han drept i kamp med keiseren.
1200-tallet var også en periode med en betydelig innvandring fra tysktalende områder, tidvis oppmuntret av Přemyslid-kongene for å svekke makten til den tsjekkiske adelen. Tyskerne bosatte seg i gruvedistriktenes byer og dannet i noen tilfeller tyske kolonier. Tyskerne brakte med seg eget lovverk og egen identitet. Ekteskap mellom tysk og tsjekkisk adel ble vanlig.
Begrepet sudettyskere ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig bodde i Böhmen og Mähren, også langt utenfor det egentlige Sudetenland. Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra det Přemyslidiske dynasti omkring år 1200, og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen. De hadde innvandret til området på 1400-tallet, og hadde dannet egne, faste samfunnsstrukturer. Innvandringen av etnisk tyske var en kilde til misnøye blant etniske tsjekkere. De etnisk tyske beholdt blant annet tysk språk, og unngikk å bruke eller lære seg tsjekkisk. Ved folketellingene, også under østerriksk styre, ble etnisitet avgjort ved morsmål eller dagligspråk (tysk: Umgangssprache).
Gullalderen
thumb|125px|Våpenskjoldet til Karl I, greve av Luxembourg 1300-tallet, spesielt regimet til Karl IV av Det tysk-romerske rike (1342–1378), er betraktet som «gullalderen» i tsjekkisk historie.
I 1306 var huset Přemyslid utdødd, og etter en rekke dynastiske kriger overtok en familie fra Luxembourg tronen. Karl IV, greve av Luxembourg, hadde vokst opp ved det franske hoffet som en kosmopolitt. Han styrket kongedømmet Böhmens makt og prestisje. I 1344 omgjorde han bispedømmet Praha til et erkebispesete og fristilte det fra Mainz og det tysk-romerske riket. Erkebiskopen fikk også rett til krone de tsjekkiske kongene, og Böhmen opphørte å være et len under de tysk-romerske keiserne. Omfattende byggeprosjekter ble satt i gang, blant annet et universitet i hans navn i 1348, Karlsuniversitetet. Ved hans død gikk kronen til hans sønn Václav IV (= Wenceslaus eller Wenceslas IV 1378–1419).
Husittbevegelsen på 1400-tallet Husittenes bevegelse (1402–1485), var en før-protestantisk kristen bevegelse og tilhengere av Jan Hus som bevegelsen fikk navn etter. De styrket den tsjekkiske nasjonalfølelsen hos sine tilhengere. Bevegelsen utfordret pavens autoritet ved å fremme nasjonalt selvstyre i kirkelige spørsmål, og som nasjonal bevegelse fremmet den anti-tyske og anti-keiserlige holdninger. Jan Hus’ lære innebar avvisning av rikdom, korrupsjon og tendensene til hierarki i den katolske kirke. Hus prekte også mot salget av avlatsbrev, noe som førte til at han mistet kongens støtte, ettersom kongen fikk prosenter av salget. I 1412 ble Hus og hans disipler utvist fra universitetet og fra Praha. I to år levde de som omreisende predikanter over hele Böhmen.
I 1414 ble Hus trukket for konsilet i Konstanz for å forsvare sin lære, og rådet dømte ham som kjetter og brente ham på en stake i 1415. Men reformbevegelsen i Bøhmen levde videre til tross for Hus' død. Både kongen og dronningen viste åpenlyst sin indignasjon over henrettelsen av Hus. I et møte med adelsmenn fra Böhmen og Mähren, dannet de en konføderasjon, som lovet å ikke adlyde konsilet, og paven skulle de bare lyde dersom han innrettet seg etter Bibelen. I 1417 erklærte universitetet i Praha Hus som martyr. Böhmen var nå i praksis løst fra den katolske kirken, et skille som skulle vare i 200 år.
I store deler av befolkningen, til og med blant adelige, vokste det frem en mer radikal gruppe som ble kalt «taboriter», etter byen Tábor. De var i høy grad nasjonalister og ville rydde alt som var tysk ut av Böhmen. Da Wenceslas IV døde uten arvinger i 1419, brøt det ut et stort opprør i Praha. En revolusjon feide over landet: kirker og kloster ble ødelagt, og de geistlige eiendelene ble tatt av den husittiske adelen. Sigismund av Ungarn, også av huset Luxembourg, ble den nye kongen, men måtte ta kronen med våpenmakt, og de to neste tiårene var preget av ekstrem vold i kjølvannet av Jan Hus’ reformasjonsideer, de såkalte husittkrigene.
Huset Jagiellon Da tsjekkernes eneste konge som støttet husittene, Georg Podiebrad, døde i 1471 ble Vladislaus II (også kjent som Ladislaus Jagiellon), en polsk prins, valgt som konge. I 1490 ble han også konge av Ungarn. Huset Jagiellon var fraværende monarker, og deres innflytelse på kongedømmet var minimal, slik at den egentlig styringen ble utført av den lokale adelen.
I 1526 ble Vladislaus’ sønn, kong Ludvig II, avgjørende beseiret av osmanerne (tyrkere) i slaget ved Mohács, og døde. Osmanerne erobret deler av kongedømmet Ungarn, mens resten (hovedsakelig Slovakia) kom under huset Habsburg, grunnet kong Ludvigs ekteskapskontrakt. Böhmen valgte erkehertug Ferdinand I, yngre bror av keiser Karl V av Det tysk-romerske rike til å etterfølge Ludvig som konge av Böhmen. Slik begynte rundt fire århundrer hvor habsburgerne styrte både Böhmen og Slovakia.
Huset Habsburg Selv om kongeriket Böhmen og markgrevskapet Mähren lå begge under habsburgernes styre fulgte de ulik utvikling. Mähren aksepterte de østerrikske habsburgernes arvelig rett til herske over dem og således slapp de unna den stadige striden mellom de lokale jordeierne og Huset Habsburg som kom til å karakterisere Böhmens historie. Habsburgernes fulgte en hard politikk basert på sentralisering som skapte konflikter, og som ble ytterligere komplisert av etniske og religiøse grunner i Böhmen. Et resultat av konflikten var tsjekkerne mistet det meste av deres lokale aristokrati, deres spesielle form for religion, og deres tsjekkiske språk.
Jordeierne i Böhmen var også splittet innad, hovedsakelig i religiøse spørsmål. Konflikten i Böhmen ble vanskeliggjort av reformasjonen som spredte seg over Europa og de påfølgende religiøse krigene i sentrale Europa. Husittene sympatiserte med den protestantiske bevegelsen i Tyskland som i 1546 erklærte krig mot den tysk-romerske keiseren Karl V. Hans bror Ferdinand I ønsket å støtte sin bror og da brøt det ut væpnet konflikt mellom kongen og hans undersåtter i Böhmen i 1547, men jordeierne var ikke forente og seiren gikk til kongen som etterpå tok represalier på de tsjekkiske opprørerne. Da Ferdinand selv ble keiser av det tysk-romerske riket etter sin bror forsøkte han å styrke katolisismen i Böhmen ved blant annet å frakte inn jesuittiske misjonærer.
thumb|Borgen i Praha hvor tsjekkerne kastet to rådmenn ut av et vindu i 1618.