Det første AFL-NFL World Championship Game i profesjonell amerikansk fotball, senere kjent som Super Bowl I og referert til i samtiden, inkludert radiodekningen, som The Super Bowl, ble spilt den 15. januar 1967 i Los Angeles Memorial Coliseum i Los Angeles i California. Green Bay Packers, som vant National Football League (NFL), slo Kansas City Chiefs, vinnerne i American Football League (AFL) 35–10.
Før kampen var det en god del fiendtlighet mellom AFL og NFL, og lagene som representerte de to ligaene (henholdsvis Kansas City og Green Bay) følte et ekstra stort press for å sikre seieren. Chiefs hadde avsluttet AFL-sesongen i 1966 11–2–1 og slo Buffalo Bills 31–7 i AFL Championship Game. Packers avsluttet -sesongen 12–2 og slo Dallas Cowboys 34–27 i NFL Championship Game. Flere sportsjournalister og tilhengere mente at hvilket som helst lag i NFL, en eldre liga, var klart bedre enn lagene i det nye AFL, og forventet derfor at Green Bay kom til å vinne overlegent.
Den første halvdelen av kampen var kompetitiv, hvor Chiefs hentet inn flere yards enn Packers, og holdt tritt med Green Bay til pause med en stilling på . Tidlig i tredje kvarter fikk Green Bay safety Willie Wood en interception på en pasning som han returnerte 50 yards til 5-yard linjen. Packers fulgte det opp med å score 21 strake poeng i andre halvdel. Green Bays quarterback Bart Starr, som fullførte 16 av 23 pasningsforsøk for 250 yards og to touchdowns med én interception, ble utpekt til MVP.
Kampen forblir det eneste Super Bowl som har blitt sendt på to nettverk samtidig i USA. NBC hadde rettighetene for nasjonal dekning av AFL-kamper og CBS holdt rettighetene for nasjonal dekning av NFL-kamper; begge fikk tillatelse til å dekke kampen.
Bakgrunn Opphav
Da den 41. sesongen av NFL begynte i hadde det dukket opp en ny og uønsket rival: American Football League. NFL hadde klart å kvitte seg med flere andre rivaliserende ligaer før, og den eldre ligaen valgte derfor først å ignorere nykommeren og de åtte lagene, som de trodde kom til å bestå av spillere som ikke klarte å finne en karriere i NFL, og NFL antok at tilskuere kom til å foretrekke NFL. I motsetning til NFLs tidligere rivaler overlevde derimot AFL, tildels ved å signere spillere som ikke klarte seg i NFL, men som viste seg å ha talent som ikke hadde blitt oppdaget av NFL-lagene. Ikke lenge etter begynte en massiv budkrig mellom ligaene for de beste free agentene og college-spillerne. Originalt var det en stille usagt avtale mellom ligaene om at de ikke skulle signere spillere som allerede var under kontrakt med et lag fra den andre ligaen. Dette gikk derimot bort tidlig i 1966 da NFLs New York Giants signerte placekickeren Pete Gogolak, som da hadde kontrakt med AFLs Buffalo Bills. AFLs eiere så på dette som en krigserklæring og svarte umiddelbart med å signere flere spillere med NFL-kontrakter, inkludert åtte av ligaens beste quarterbacks.
NFL hadde eventuelt fått nok og begynte å forhandle med AFL for å løse problemet. Forhandlingene resulterte i at ligaene signerte en avtale om å slås sammen den 9. juni 1966. Ifølge avtalen skulle ligaene ha et draft sammen for å få en slutt på budkrigen, og etter 1969-sesongen skulle de to ligaene slås sammen til én. I tilleg ble det etabliert et «AFL-NFL World Championship Game» hvor vinnerlaget fra hver liga skulle møtes i en kamp etter sesongen for å finne ut hvem som hadde det beste laget. thumb|220px|Los Angeles Coliseum på kampdagen Kampen ble ikke tildelt Los Angeles før 1. desember, under syv uker før avspark; selve datoen ble ikke satt før den 13. desember. Ettersom at AFL Championship Game originalt var lagt til mandag 26. desember og NFL Championship Game søndag 1. januar ble det foreslått at denne nye tittelkampen skulle avholdes søndag 8. januar. Den 1. januar ble det arrangert en doubleheader, hvor AFL Championship Game ble direktesendt fra Buffalo på NBC og NFL Championship Game ble direktesendt fra Dallas på CBS tre timer senere.
Det var en del fiendtlighet mellom ligaene før kampen, og begge lagene kjente på det store presset for å sikre en seier og vise en gang for alle hvilken liga som var den beste. Flere sportsjournalister mente derimot at kampen var særs ujevn, og at hvilket som helst av lagene fra den mer etablerte NFL kunne slå det beste laget fra AFL.
Spillerne på vinnerlaget fikk $15 000 hver, og spillerne på taperlaget fikk $7 500. Dette kom i tillegg til pengene spillerne fikk for å vinne sine respektive ligatitler to uker tidligere: Packers fikk $8 600 hver og Chiefs fikk $5 308 hver.
Kansas City Chiefs
Chiefs gikk inn i kampen med et seriespillresultat på 11–2–1. I AFL championship Game slo de Buffalo Bills 31–7.
Kansas Citys angrep ledet AFL i poeng (448) og yards på løp (2 274). Lagets tre running backs Mike Garrett (801 yards), Bert Coan (521 yards) og Curtis McClinton (540 yards) var alle blant de ti beste på løp i AFL. Quarterback Len Dawson var den høyest rangerte passeren i AFL med 159 fullførte pasninger av 284 forsøk (56 %) for 2 527 yards og 26 touchdowns. Wide receiver Otis Taylor fungerte som en dyp trussel for laget og tok imot 58 pasninger for 1 297 yards og åtte touchdowns. Chris Burford tok imot 58 pasninger for 758 yards og åtte touchdowns, og tight end Fred Arbanas, som tok imot 22 pasninger for 305 yards og fire touchdowns, var en av de fire angrepsspillerne for Chiefs som ble utnevnt til All-AFL.
Chiefs hadde også et solid forsvar, med All-AFL-spillerne Jerry Mays og Buck Buchanan som anker. Linebacker Bobby Bell, som også ble utvalgt til All-AFL, var solid både på å stoppe løp og pasninger. Forsvarets hovedstyrke var derimot lagets secondary, ledet av All-AFL safety Johnny Robinson og Bobby Hunt, som begge hadde 10 interceptions, og defensive back Fred Williamson som hadde fire four. Lagets hovedtrener var Hank Stram.
Green Bay Packers
På dette punktet var Packers et dynasti i NFL, fra å ha vært et tapende lag kun åtte år tidligere. Laget hadde avsluttet -sesongen 1–10–1 før den legendariske hovedtreneren Vince Lombardi ble ansatt i januar 1959. «Their offense was like a conga dance,» skrev en idrettsjournalist. «1, 2, 3and kick.»
Lombardi var fast bestemt på å bygge opp et vinnerlag. I sesongoppkjøringen signerte han Fred "Fuzzy" Thurston etter at han hadde blitt kuttet fra tre andre lag, som endte opp med å bli en All-Pro left guard for Green Bay. I tillegg gjorde Lombardi et stort bytte med Cleveland Browns hvor han hentet inn tre spillere som kom til å forankre forsvaret: linemen Henry Jordan, Willie Davis og Bill Quinlan.
Lombardis harde arbeid lønnet seg og Packers forbedret til 7–5 i . De overrasket ligaen året etter ved å nå NFL Championship Game. Selv om Packers tapte mot Philadelphia Eagles 17–13 i kampen, hadde det fått satt sine spor. Green Bay fortsatte med å vinne NFL Championships i 1961, 1962, 1965 og 1966.
Packers' quarterback, veteranen Bart Starr, var den høyest rangerte quarterbacken i NFL i 1966 og ble utpekt NFL Most Valuable Player Award. I sesongen fullførte han 156 av 251 pasninger (62,2 %) for 2 257 yards (9,0 per forsøk), 14 touchdowns og kun tre interceptions. Hans hovedmål for pasninger var wide receiverne Boyd Dowler og Carroll Dale, som samlet otk imot 63 pasninger for 1 336 yards. Fullback Jim Taylor ledet laget på løp med 705 yards og fire touchdowns, og tok også imot 41 pasninger for 31 yards og to touchdowns. Før sesongen hadde Taylor informert laget om at han ikke kom til å returnere til Packers i 1967 og heller bli en free agent for å signere med det nye laget New Orleans Saints. Lombardi, som var forbannet over Taylors mangel på lojalitet, nektet å snakke med Taylor gjennom sesongen. Lagets startende halfback Paul Hornung ble skadet tidlig i sesongen og ble erstattet av running back Elijah Pitts, som sanket 857 yards. Packers' offensive line spilte også en stor rolle i lagets suksess, under ledelse av All-Pro guards Jerry Kramer og Fuzzy Thurston samt tackle Forrest Gregg.
Green Bay hadde også et solid forsvar som fikk vist seg frem i NFL Championship Game, hvor de stanset Dallas Cowboys fire plays på rad fra Packers 2-yard linje på siste drive for å sikre seieren. Lionel Aldridge hadde erstattet Quinlan, men Jordan og Davis var fremdeles ankeret for forsvaret; linebacker Ray Nitschke var solid på å stanse løp og dekke opp for pasninger og lagets secondary var ledet av defensive backs Herb Adderley og Willie Wood. Wood var nok et eksempel på hvordan Lombardi klarte å finne talenter hvor ingen andre kunne. Wood var en quarterback i college og ble ikke plukket opp i draftet. Da Wood ble en del av Packers i 1960 ble han konvertert til en free safety og ble en All-Pro ni ganger i løpet av sin 12-årige karriere.
Merknader før kampen Mange så på det som passende at Chiefs og Packers skulle spille i det første AFL-NFL World Championship Game. Chiefs' eier Lamar Hunt hadde stiftet AFL og Green Bay ble sett på som et av de beste lagene i NFLs historie (selv om de ikke var blant de første lgaene i ligaen ettersom at Packers ble med i NFL i 1921, året etter at ligaen ble stiftet). Lombardi hadde stort press på seg fra hele NFL for å sørge for at Packers ikke bare vant kampen, men helst med stor margin for å vise at NFL var en klart bedre liga. CBS-kommentatoren Frank Gifford, som intervjuet Lombardi før kampen, sa at Lombardi var så nervøs at «he held onto my arm and he was shaking like a leaf. It was incredible.» Chiefs så på kampen som en mulighet for dem å vise at de var gode nok til å stille opp mot et lag fra NFL. En spiller som virkelig så frem til kampen var Len Dawson, som i tre år hadde vært en reservespiller i NFL før han gikk til Chiefs. Chiefs var derimot også nervøse. Linebacker E.J. Holub sa, «the Chiefs were scared to death. Guys in the tunnel were throwing up.»
I uken før kampen tiltrakk Chiefs' cornerback Fred "The Hammer" Williamson oppmerksomhet ved å skryte om at han kom til å bruke sin «hammer»–en overarm mot hodet–for å slå Packers' receivere, og sa «Two hammers to (Boyd) Dowler, one to (Carroll) Dale should be enough.»
De to lagene spilte med forskjellige fotballer; Chiefs brukte AFL-ballen som var en noe smalere og lengre J5V produsert av Spalding, og Packers spilte med NFLs «The Duke», produsert av Wilson.
AFLs regel om 2-point conversions var ikke i bruk; NFL la til en slik regel først i og den ble brukt i sitt første Super Bowl samme sesong, Super Bowl XXIX i januar 1995.
Dette er også det eneste Super Bowl hvor yard-markørene var fem yards fra hverandre istedenfor 10 som har vært tilfellet siden. Fra ble det ulovlig å ha markører som endte i sifferet "5" for å standardisere markørene gjennom ligaen.
Over to måneder i 2015 så Slates Justin Peters alle Super Bowlene frem til Super Bowl 50. Han nevnte at det første Super Bowl hadde «two dudes in rocket packs who flew around the stadium. I can forgive a lot of bad football as long as the game features two dudes in honest-to-God rocket packs.»
Mediedekning Denne kampen er det eneste Super Bowl som har blitt sendt på to nettverk i USA samtidig (ingen kamper har siden blitt sendt på mer enn ett nettverk frem til 29. desember da New England Patriots møtte New York Giants i en kamp som ble sendt på NBC, CBS og NFL Network). NBC holdt rettighetene til AFL-kamper og CBS holdt rettighetene til NFL-kamper. Begge nettverkene fikk tillatelse til å dekke kampen. I løpet av uken oppstod det fiendtligheter mellom ansatte i de to nettverkene (som lenge hadde vært erkerivaler) som begge hadde lyst til å vinne krigen om seertallene, og det ble nødvendig å sette opp et gjerde mellom nettverkenes lastebiler.