høyre|upright=1.2|rammeløs høyre|upright=1.2|rammeløs
Random Access Memories er det fjerde studioalbumet med den franske elektronisk musikk duoen Daft Punk, bestående av Guy-Manuel de Homem-Christo og Thomas Bangalter. Albumet ble utgitt 17. mai 2013 gjennom Columbia Records. Albumet hyller amerikansk musikk på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet, spesielt musikk fra Los Angeles.
Innspillingen fant sted i Henson, Conway og Capitol Studios i California, Electric Lady Studios i New York og Gang Recording Studio i Paris.
På dette albumet rekrutterte Daft Punk studiomusikere og begrenset sin bruk av elektroniske instrumenter til trommemaskiner, en spesialbygd modulær synthesizer og gamle vocodere.
Albumet har blitt betegnet som et discoalbum av musikkritikere, men det henter innflytelse fra progressiv rock og pop.
Daft Punk samarbeidet med Giorgio Moroder, Panda Bear, Julian Casablancas, Todd Edwards, DJ Falcon, Chilly Gonzales, Nile Rodgers, Paul Williams, Nathan East og Pharrell Williams på albumet.
Random Access Memories ble Daft Punks første og eneste album som toppet US Billboard 200, og har siden solgt til platinaplate fra Recording Industry Association of America (RIAA). Den toppet også listene i tjue andre land.
Singelen «Get Lucky» var en kommersiell suksess og fikk også meget bra kritikk. Den toppet listene i over tretti land og ble en av de mest solgte digitale singlene gjennom tidene.
Albumet kom på flere års-lister, og vant i flere kategorier ved Grammy Awards 2014, inkludert Album of the Year, Best Dance/Electronica Album, og Best Engineered Album, Non-Classical. «Get Lucky» vant også prisene for Record of the Year og Best Pop Duo/Group Performance.
I 2020 rangerte Rolling Stone albumet som nummer 295 på listen deres over "500 Greatest Albums of All Time".
Random Access Memories var duoens siste album før de gikk fra hverandre i februar 2021.
Random Access Memories (10th Anniversary Edition) ble gitt ut som en jubileums-utgivelse i 2023. Den inneholder i tillegg til Random Access Memories også en ekstra plate med 35 minutter med bonusmateriell, inkludert uutgitte demoer og opptak.
Konseptet I 2008, etter at Daft Punk hadde avsluttet deres Alive 2006/2007 turne, begynte de å jobbe med nytt materiale i Paris. De brukte de neste seks månedene på å spille inn demoer.
De var fornøyde med komposisjonene, men misfornøyde med samplingene og loopingen. Så Daft Punk la disse demoene til side og startet arbeidet med Tron: Legacy filmmusikken.
For deres neste album hadde Daft Punk bestemt seg for å jobbe mye mer med levende musikere. De unngikk bruk av samplinger, med unntak av det avsluttende sporet «Contact». Med på albumet er Chic frontmann Nile Rodgers, ifølge Rodgers var samarbeidet noe de hadde snakket om lenge. Daft Punk besøkte Rodgers' i hans hjem for en uformell jamsession. Musikeren Paul Williams kunngjorde i et intervju i 2010 at han hadde jobbet med gruppen, etter at Daft Punk hadde blitt introdusert for Williams av en lydtekniker. I mai 2012 ble Daft Punks samarbeid med Giorgio Moroder kunngjort. Moroder hadde spilt inn en monolog om livet sitt som skulle brukes i et spor på albumet. Rodgers var også til stede under Moroder innspillingen. Moroder presiserte at han ikke var involvert i komposisjonen av sporet eller bruken av en synthesizer: "De lot meg ikke få involvere meg i det hele tatt".
Chilly Gonzales uttalte i et intervju at bidraget hans ble spilt inn i en en-dagers økt: "Jeg spilte i timevis, og de fikk bruke det de ønsket av opptakene og gjøre det om til hva som helst". Han forklarte at Daft Punk coachet han på samme måte som en filmregissør coacher en skuespiller, og at når Gonzales forlot studioet i Los Angeles viste han ingen ting om hvordan sluttproduktet ville høres ut. Gonzales hadde tidligere spilt inn en versjon av Daft Punks sang «Too Long» som var på duoens 2003 album Daft Club. Pharrell Williams samarbeidet med Daft Punk og Rodgers ved å synge på to av sporene på Random Access Memories. Som medlem av Neptunes hadde Pharrell tidligere laget en remiks av «Harder, Better, Faster, Stronger» som var på Daft Club. The Neptunes og Daft Punk co-produserte også N.E.R.D.s sang «Hypnotize U». miniatyr|Nile Rodgers miniatyr|Chilly Gonzales miniatyr|Julian Casablancas miniatyr|Pharrell Williams miniatyr|Panda Bear miniatyr|Giorgio Moroder miniatyr|Paul Williams miniatyr|Todd Edwards miniatyr|DJ Falcon
Innspilling Daft Punk spilte inn Random Access Memories i hemmelighet. Innspillingen fant sted i Henson Recording Studios, Conway Recording Studios og Capitol Studios i California, Electric Lady Studios i New York, og Gang Recording Studio i Paris.
Etter å ha jobbet med keyboardist og arrangør Chris Caswell på Tron: Legacy, fikk Daft Punk han med på Random Access Memories for orkestrering, arrangering og keyboard spilling.
De ønsket å unngå den komprimerte lydene fra trommemaskiner og ønsket lyden som fra et akustisk trommesett fra 1970- og 80-tallet, det anså som den mest behaglige epoken innen musikk. Trommeslageren Omar Hakim ble også bedt av Daft Punk om å bidra på albumet. Han ble overrasket over hva de ønsket av ham, for han antok først at duoen ønsket elektronisk trommer, men det var akustisk duoen ønsket. I stedet for å spille en hele sang ville Daft Punk at Hakim spilte individuelle rytmer i lengre perioder, og på den måten skapte et bibliotek som duoen senere kunne hente fra. Idene til Daft Punk ble formidlet med noter og i enkelte tilfeller nynnet de melodier. For eksempel nynnet Bangalter en kompleks tromme- og basslinje til Hakim, som gjentok og forbedret den for sporet «Giorgio by Moroder».
De fleste vokalsesjonene fant sted i Paris, mens rytmeseksjonene ble spilt inn i USA. Albumet inneholder en rekke forskjellige seksjoner, inkludert en hornseksjon, treblåseinstrumenter, et strykeorkester og kor. Det ble spilt inn en orkesterdeler for nesten hvert eneste spor, men bare noen få ble benyttet på det ferdige albumet. Å spille inn med så mange utøvere og på flere steder kostet mye penger, Bangalter estimerte en kostnad på over en million dollar, men mente at det ikke var viktig. Alt ble finansiert av Daft Punk selv, noe som ga dem luksusen av å kunne forlate prosjektet hvis de hadde ønsket det. Det var sanger på albumet som hadde reiste mellom fem studioer i over to og et halvt år.
Ulike lydeffekter ble spilt inn ved hjelp av filmeksperter fra Warner Bros. For eksempel ble lyden fra en travel restaurant oppnådd ved å plassere mikrofoner foran gaflene til en gruppe mennesker. I et annet tilfelle ble effekten av dryppende vann tatt opp.
Bruk av elektroniske instrumenter var begrenset til trommemaskiner som bare brukes på to spor, en stor spesialbygd Modcan modulær synthesizer og gammeldagse vocodere. Duoen produserte de fleste vocoder-sporene i sitt eget private studio i Paris, de ble senere bearbeidet av Mick Guzauski på Capitol. Moroder sa at Daft Punk brukte en uke på å finne den riktige vocoderlyden, og ytterligere noen dager på å spille inn tekstene. Selv om duoen følte at forhåndsinnstillingene og parameterne til digitale verktøy ville hemme kreativitet og innovasjon, innrømmet de at Random Access Memories ikke kunne blitt laget uten datateknologi.
Øktene ble spilt inn samtidig på Ampex spoler og som Pro Tools spor. Daft Punk og Guzauski lytte etterpå på hvert opptak i både analoge og digitale versjon og bestemme hvilken av de to de foretrakk. Deretter ble elementene redigert av duoen med Pro Tools på en måte som ligner på hvordan de ville fungere med samplinger.
I et intervju i november 2012 med magasinet Guitar World, nevnte Fourplay medlemmet Nathan East at han hadde bidratt på prosjektet. Perkusjonisten Quinn uttalte at han spilte på alle trommene og slagistrumentene han eide på dette albumet. Pedal steel gitararen på plata ble fremført av Greg Leisz. Daft Punk forsøkte å bruke instrumentene på en måte som grenset mellom elektronisk og akustisk. Videre innspillinger inkluderer John "J.R." Robinson, Paul Jackson, Jr., James Genus og Thomas Bloch.
Temaer og påvirkning Bangalter beskriver albumets tittel som en kapsel med Daft Punks interesse for fortiden, og refererte til både Random Access Memories (RAM) og den menneskelige opplevelsen: "Vi trakk en parallell mellom hjernen og harddisken - den «random» måten minner lagres på." Daft Punk mente at mens dagens teknologi tillater en ubegrenset kapasitet til å lagre innspilt materiale, hadde innholdet produsert av tidligere artister blitt redusert i kvalitet. Målet deres var derfor å maksimere potensialet til uendelig lagring ved å ta opp en stor mengde elementer. Duoen pekte også på at prosessen ytterligere inspirasjon dem til albumets tittel, da de forsøkte å knytte sammen et utvalg av tilfeldige ideer.
Random Access Memories har ofte blitt omtalt av musikkritikere som et discoalbum. Når det gjelder stilen på albumet, søkte de en "vestkyst-stemning", med henvisning til musikk som Fleetwood Mac, Doobie Brothers og Eagles. Daft Punk følte også tilhørighet i musikken til Michael Jackson, The Cars og Steely Dan.
Innspillingen av synthesizer-delene ble gjort på en progressiv rockemåte, med henvisninger til Wizzard and The Move.
Daft Punk så spesielt på albumene Rumours av Fleetwood Mac og The Dark Side of the Moon av Pink Floyd som modeller. Bangalter bemerket flere plater fra albumtiden og sa at "de viktigste platene innen musikk, enten det er Led Zeppelin … eller The White Album eller Sgt. Pepper's ... eller Quadrophenia eller Tommy, er de som tar deg på en reise mil etter mil".
Strukturen og sporene Nile Rodgers dukker opp på tre sanger på albumet, inkludert singelen «Get Lucky». De første demoene til Random Access Memories ble laget uten en klar plan for albumet. I løpet av innspillingene ble mange spor laget og forkastet.
På et tidspunkt hadde Daft Punk vurdert å spille inn hele albumet som et kontinuerlig spor, som Prince albumet Lovesexy. De hadde også seriøst vurdert å gi det ut som et fire platers boks-sett for å få med det store volumet som var produsert. Albumet manglet struktur helt frem til de siste månedene av prosjektet.
Åpningssporet, «Give Life Back to Music», inneholder gitar av Rodgers og Paul Jackson, Jr., trommer av John "J.R." Robinson, og tekster fremført av Daft Punk ved bruk av vocodere. Sangen gjenspeiler duoens mål om å lage en lett, men polert og elegant plate. Som NME omtaler det, begynner albumet med "en overveldende stor rockeintro som utsletter alle spor av Human After All‘s sprø techno".
Neste spor, «The Game of Love», inneholder også vocodersang av duoen. Bangalter sa: "Det er det at i dag blir de innspilte menneskestemmene behandlet til de føles robotaktige". Han forklarte at duoens intensjon var å produsere robotvokal med uttrykksfullhet og følelser.
«Giorgio av Moroder» ble laget for å tjene som en metafor om musikalsk frihet. Duoen trodde at en monolog av Moroder om karrieren hans ville være en analogi for musikkens historie når det gjelder utforskning av sjangere og smaker.
«Within» var et av de første sporene som ble spilt inn for albumet. Det inneholder Gonzales på piano med minimalt akkompagnement bestående av bass og et perkusjonsspor, samt vocoder. «Within» markerer overgangen fra tonearten A-moll i de tre foregående sangene, til tonearten B-moll i påfølgende spor. Når det gjelder tekstene, observerte kritikeren Nick Stevenson, "En dyp vocoder-stemme synger om å ikke forstå verden, være fortapt og ikke engang huske sitt eget navn". Jeremy Abbott fra Mixmag la til, "Så mange ting jeg ikke forstår, er det fremtredende i lyrikken og Chillys akkorder kombinert med bedagelige cymbaler lager en vakker sommeraktig vuggevise".