thumb|Tett befolket område i Shanghai Demografi er den vitenskapelige betegnelsen på befolkningsbeskrivelse, hvilket er en (statistisk) beskrivelse av (utviklingen i) en befolkning. Som en generell vitenskap analyseres enhver form for dynamisk levende befolkning; det vil si befolkningens tilstand eller sammensetning, om den endres over tid eller rom. Demografi omfatter studiet av størrelse, struktur, og spredning av befolkninger, og romlige eller midlertidige endringer som reaksjon på fødsel, migrasjon, aldring og død. Basert på demografisk forskning av jorden, kan jordens befolkning opp til år 2050 og 2100 bli beregnet av demografisk forskere.
Demografisk analyse kan dekke hele samfunn eller grupper definert av kriterier som utdannelse, nasjonalitet, religion, og etnisitet. Akademiske institusjoner «The Science of Population», Demographicpartitions.org. Arkivert fra originalen den 14. august 2015. behandler vanligvis demografi som en del av sosiologi, men det finnes en rekke uavhengige demografiske avdelinger. «Department of Demography» , UC Berkeley
Formell demografi begrenser forskningsområdet til måling av befolkningsprosesser, men et bredere felt innenfor sosial demografi (eller sosiodemografi) analyserer forholdet mellom økonomiske, sosiale, kulturelle, og biologiske prosesser som påvirker en befolkning.«Hva er demografi?» , Norsk demografisk forening (NDF)Hinde, Andrew (1998): Demographic Methods, Arnold, ISBN 0-340-71892-7, kapittel 1
Befolkningsbeskrivelse thumb|400px|Kart over land ut ifra befolkningsfordeling Befolkningsbeskrivelse bygger i en stor grad på oppgaver innen befolkningsstatistikken. En god befolkningsbeskrivelse sammenfatter mye informasjon og materiale i et begrenset antall tabeller. Fagkunsten er derfor å trekke ut de riktige tallene som belyser en befolknings karakteristiske trekk.
Tilstandsbeskrivelse En sigma er beskrivelsen av hva som gjelder på et bestemt tidspunkt, f.eks. 1. januar 1988. Ut ifra befolkningsstatistikken kan det da avleses at Norge hadde 4 220 686 innbyggere, og det kan man oppfatte som beholdningsstørrelse.
Middelfolkemengde er gjennomsnittet av en folkemengde ved årets begynnelse og ved årets slutt. Middelfolkemengden brukes ved beregning av rater. Eksempel: Kommune X har 9500 innbyggere ved årets begynnelse og 9700 innbyggere ved årets slutt. Middelfolkemengden er da 9600. Fødselsraten kan beregnes ved å dele antall levendefødte i løpet av året på middelfolkemengden.
Befolkningen kategoriseres etter spesielle kjennetegn. De fire viktigste kjennetegnene er kjønn, alder, sivilstand og familietilhørighet. Ved hjelp av denne informasjon kan det gis svar på spørsmål som: Har Norge en ung eller gammel befolkning. Ofte vil det være grunn til å kombinere de forskjellige kjennetegnene, for å få frem viktige tabeller som kan angi en befolknings fordeling på alder, kjønn og sivilstand samtidig.
Befolkningsstatistikk kan også inneholde flere opplysninger enn de rent demografiske. Med andre ord er det mulig å koble disse statistikkene med annen statistikk og finne ut av andre forhold, som f.ek.s en befolknings utdanningsnivå, fordeling i næringslivet, trostilkytning og standarden på husværet de bor i, osv., men dette er mer økonomiske og sosiologiske opplysninger, enn demografiske.
I mange land består befolkningen av forskjellige raser og etniske grupper, hvor det kan være av stor interesse å fremskaffe opplysninger om hver gruppe for seg. F.eks. finnes den samiske befolkningen i Norge, men også på grunn av økt innvandring til Norge kan det være interessant å fremskaffe opplysninger om de enkelte innvandringsgruppene.
Norges befolkning har lenge vært ganske homogen (ensartet), med få og små minoriteter. Dette har begynt å endre på seg, men vi er fortsatt langt mer homogene enn mange andre land, som USA, Russland, India, Singapore, Malaysia og Sør-Afrika. I de landene vil demografiske opplysninger om enkelte etniske grupper tillegges større betydning.
Det kan også geografisk være interessant å bryte opplysningene ned til mindre geografiske enheter, f.eks. for hver enkelt kommune eller hvert fylke. Slik befolkningsstatistikk benyttes ved kommunal planlegging, f.eks. når det skal beregnes behov for skoler og aldershjem.
Et noe mer spesielt aspekt på den geografiske oppdelingen er oppdeling på de forskjellige typer bosetting. Hvem bor «tett», det vil si i byer og tettsteder, og hvem bor «spredt», dvs. på landsbygda.
Tilvekst
Det er fire faktorer som spiller inn på et lands tilvekst: fødsler dødsfall innvandring utvandring
Sammhengen mellom en befolknings tilstand, som beskrevet ovenfor, og tilvekst er enkel nok:
Folketall per 1/1 1988 + Tilvekst netto i 1990 = Folketall per 1/1 2001
Det som kalles den naturlige tilvekst er fødselsoverskuddet i året. Dvs. antall fødte barn fratrukket antall dødsfall. Den faktiske tilvekst er den naturlige tilvekst pluss innvandringsoverskuddet (innvandringsantallet fratrukket utvandringsantallet). På samme måte som tilstandsbefolkningsstatistikken inndeles ved forskjellige kjennetegn, har også tilvekstsstatistikkene sine kjennetegn som det kan deles inn etter; blant annet dødeligheten, de dødes kjønn, alder og ekteskapelig stilling. Det samme vil kunne gjøres med fruktbarheten og vandringene inn og ut av et land eller område.
Historisk demografi Tilstands- og tilvekstsstatistikk omhandler demografiske endringer over en kort tid, men tidshorisonten innen demografi er ofte lengre. Mange demografiske fenolomoner er først synlig over et større tidsperspektiv, noe som gjør det interessant å studere Norges befolkning f.eks. de siste 100 årene. For å kunne gi en kvantitativ befolkningsbeskrivelse kreves det sikre talloppgaver og faktorer for folketall og tilvekst. Av denne grunn føres ikke historiske analyser lengre tilbake i tid enn til der det var folketellinger, altså statistikkens begynnelse. I Norge, Danmark-Norge, ble den første folketellingen holdt i 1769, men da uten navn. Den første folketellingen med navn ble avholdt i 1801. Statistikk over faktorene for tilvekst, dødsfall og fødsler, strekker seg enda lenger tilbake. Fra 1771 av foreligger det årlige oppgaver, og det er beregnet tall for hver femårsperiode helt tilbake til 1736/40. De fleste utviklede land i verden kom i gang med telling og registrering betydelig senere enn Norge, men Sverige var enda tidligere ut. Av den grunn brukes ofte svensk befolkningsstatistikk i internasjonale analyser. Blant framtredende norske forskere på området er Ståle Dyrvik og Sølvi Sogner.
Befolkningsteori Det at noe beskrives er ingen forklaring, men opphavet til forklaringer. Demografene studerer og setter sammen forskjellige befolkningsstatistiske oppgaver, og kan dermed få øye på sammenhenger over tid eller på bestemte tidspunkt.
Som alle andre teorier, operer befolkningsteorien med årsak og virkning, altså årsak → virkning.
Matematisk kan dette uttrykkes ved et funksjonsforhold. Dette viser hvordan den avhengige variable (y) bestemmes av de uavhengige variable (x1, x2, ..., xn). Hvis da funksjonsforholdet uttrykkes med f, kan man skrive: y = f (x1, x2, ..., xn). Med gitte verdier for x-ene, viser funksjonen hvilken verdi man får for y. Med andre x-verdier vil man antakeligvis få andre y-verdier.
I befolkningsteorien er oppgaven altså å forklare en bestemt demografisk størrelse; y er altså en demografisk størrelse. Det være seg det totale folketallet for en nasjon, folketallet i en aldersgruppe, fødselstall, dødstall eller inn- og utvandringstall. Man kan dermed dele befolkningsteoriene i to: formell befolkningsteori og materiell befolkningsteori.
Formell befolkningsteori Formell befolkningsteori er «en teori som forklarer en demografisk variabel med en eller flere andre demografiske variable».
Problemstillingene som den formelle befolkningsteorien arbeider med kan sammenfattes i tre punkter: Sammenhengen mellom en befolknings størrelse og alderssammensetning på et gitt tidspunkt, og størrelsen og alderssammensetningen på et senere gitt tidspunkt. Sammenhengen mellom en befolknings størrelse og alderssammensetning på et tidspunkt, og de enkelte tilvekstfaktorerer på akkurat det samme tidspunkt. Sammenhengen mellom den enkelte tilvekstfaktor og befolkningens størrelse og alderssammensetning på et gitt senere tidspunkt.
Om vi definerer N som samlet folketall, Nx for antall i aldersgruppen x, f for fødselsrate, d for dødelighet og t for tidspunkt, kan de tre gjengis slik:
Materiell befolkningsteori «Når en demografisk størrelse blir forklart med en eller flere ikke-demografiske størrelser, er befolkningsteorien materiell eller positiv». De ikke-demografiske årsakene kan være økonomiske, sosiale, medisinske, biologiske osv., og særlig opptatt er demografene av de økonomiske og sosiale faktorene.
Befolkningspolitikk thumb|Tyske Waffen-SS-soldater tvinger polske jøder ut av tilfluktsrommene under oppstanden i den jødiske ghettoen i Warszawa i mai 1943. Hitler ville utrydde «den jødiske rasen» under dekke av kvalitativ befolkningspolitikk. Bildet er blant de mest kjente fra andre verdenskrig. Som i all annen politikk, finnes det mål og midler, og befolkningspolitikken har som mål å påvirke vekstfaktorene. I U-land vil ofte myndigheten føre antinatalistisk politikk, med ønske å begrense befolkningsveksten, som normalt sett er høyere enn i I-land på grunn av kulturforskjellene. Da U-landene samtidig prøver å holde dødeligheten så lav som mulig, og samtidig så er innvandringene allerede sterkt regulert, retter de seg ofte mot fødselstallene og hvordan redusere de. Dette er ofte motsatt av situasjonen i I-land – som Sverige – hvor myndighetene fører pronatalistisk politikk og fremmer familiepolitiske tiltak for å få opp fødselstallene. I U-land, og da spesielt i Afrika, økes fokuset på bruk av prevensjon for å bekjempe sykdommer som hiv/aids og senke fødselstallene. Også befruktningshindrende midler gis lettere tilgang på.
Hva innvandring angår, har nesten alle land streng regulering. Unntakene er land som føler seg truet av nabostater, slik som Israel (loven om tilbakevending), og i land med flere etniske grupper hvor majoriteten frykter minoriteten. Slike land kan ofte komme med innvandringsstimulerende tiltak. Det motsatte kan også forekomme, at et land setter i gang utvandringsstimulerende tiltak. Igjennom historien har for eksempel moderlandene til koloniriker vært interessert i å få sine koloniserte besittelser befolket av egne folk.