Salomonøyene er en stat i det vestlige Stillehavet, øst for Papua Ny-Guinea og nordøst for Australia. Den er en del av Samveldet av nasjoner. Salomonøyene blei selvstendig stat i 1978. Nasjonen består av mer enn 990 øyer, som samla utgjør et areal på km², dvs. på størrelse med Hedmark. Inkluderer man havarealet, er størrelsen imidlertid over km², cirka 2,5 ganger Norges landareal. Avstanden fra det vestligste til det østligste punktet er rundt km. Santa Cruz-øyene er de mest avsidesliggende, mer enn 200 km fra de øvrige øyene.
Det høyeste punktet er Mount Popomanaseu, meter over havet. Fjellet ligger på Guadalcanal, som er den største av Salomonøyene med sine km². Her ligger også hovedstaden Honiara.
Bougainville er geografisk sett en del av Salomonøyene, men øya tilhører staten Papua Ny-Guinea.
Folketall Beregna folkemengde for 2013 var .Pacific Island Populations. 2013. Les populations du Pacifique, Statistics for Development Division, Secretariat of the Pacific Community, Noumea.
Salomonøyene har fra 1970-tallet hatt svært kraftig befolkningsvekst. Siste tilgjengelige opplysninger (2004) viste en økning på 2,8 % årlig. Tallet har de siste tiåra vært så høyt som 3,7 %.
Omtrentlig folketall for nasjonen: 1970: 160 000 1976 (uavhengighetsåret): i underkant av 200 000 1986: 285 000 1991: 328 723 1996: 367 400 1999: 409 042 (folketelling gjennomført under vanskelige forhold; begynnelsen av borgerkrigen) 2001: over 432 000 2007: 566 842 (estimat fra CIA World Factbook)
27 % av befolkninga var under 20 år ved siste folketelling. I 2007 anslo CIA 41 % til å være under 14 år. Forventa levealder økte fra 57 år på 1980-tallet til 67 år i 1999 ifølge offisiell statistikk. CIA World Fact Book har et 2007-estimat på 73 år.
Historie
Se også spesialartikkelen Salomonøyenes historie.
Tidlig bosetting Det er vanskelig å si sikkert hvor lenge det har vært bosetting på Salomonøyene. Forskere mener at det kan ha skjedd flyttinger fra det som nå er Papua Ny-Guinea, og ut på nærliggende øyer for rundt 30 000 år sia, men det er uklart hvor langt østover disse kom. Arkeologiske og lingvistiske tegn tyder på at Salomonøyene blei befolka av austronesisk-talende folk for 4000-6000 år sia. Det er videre funnet rester av keramikk fra Lapita-kulturen. Disse dateres til mellom 2000 og 1600 fvt. Innvandring fra Polynesia har skjedd seinere, fra ca. 1200 evt.
De første europeerne Den spanske visekongen Lope García de Castro sendte i 1557 ut en ekspedisjon for å finne et omtalt kontinent vest i Stillehavet. Leder for ekspedisjonen var den 25 år gamle Álvaro de Mendaña y Neyra. De forlot Lima 19. november og seilte i 58 dager uten landkjenning, før de så Tuvalu. Sytten dager seinere så de sannsynligvis Ontong Java, den nordligste atollen i Salomonøyene. 7. februar 1568 gikk de så, som de første europeerne, i land på ei øy, som de gav navnet Santa Isabel.
Mendaña reiste en periode rundt og utforska øyene, men etter hvert kom det til sammenstøt med lokalbefolkninga, som de først hadde hatt et godt forhold til. Trefningene endte med at spanjolene rana ei rekke landsbyer og brente dem ned. 11. august forlot ekspedisjonen Salomonøyene.
De neste 40 åra var det ytterligere to ekspedisjoner fra Sør-Amerika til Salomonøyene. Begge var relativt mislykka. Etter dette er det ikke kjent europeiske besøk på Salomonøyene før midten av 1700-tallet.
Gjenoppdagelse og tidlig handel Neste kjente europeere på stedet er den britiske kaptein Philip Cartaret og hans besetning, som i 1767 ganske tilfeldig kom til Santa Cruz. På denne tida hadde både England og Frankrike flere ekspedisjoner for å kartlegge stillehavsområdet, noe som førte til tidvise besøk også til Salomonøyene. Rundt 1800 begynte også handelsskip å passere området, gjerne undervegs mellom Europa/USA og Kina/Australia. I første halvdel av 1800-tallet foregikk det også hvalfangst i området. Det var etter hvert ikke uvanlig at salomonere lot seg rekruttere til disse skipa. Slik knytta lokalbefolkninga kontakter med utenverdenen, noe som også førte med seg til da ukjente sjukdommer.
Etter hvert kom også kristne misjonærer til Salomonøyene. Den første var muligens katolikken Jean-Baptiste Epalle, som ankom Santa Isabel i 1845. Han blei godt mottatt her, men ved et seinere stopp blei følget angrepet og Epalle drept. Anglikanerne hadde en annen innfallsvinkel: De tok med seg unggutter fra øyene til New Zealand og gav dem opplæring, og noen av disse vendte så tilbake som misjonærer. Det er ukjent hvor frivillig disse reisene var.
Fra 1863 pågikk en til dels aggressiv form for rekruttering av arbeidskraft (blackbirding) til sukker- og bomullsplantasjer i Australia og på Fiji. Fram til århundreskiftet omfatta dette om lag 29 000 salomonere. Blant annet dette førte mange steder til ei svært negativ holdning til besøk av hvite, og Salomonøyene hadde i andre halvdel av 1800-tallet et rykte som et farlig sted med fiendtlig befolkning.
Kolonitida For å beskytte handelen tok Storbritannia etter hvert kontroll over deler av Salomonøyene. Fra 1877 hadde den britiske høykommissæren på Fiji en viss myndighet over øyene, men i hovedsak over britiske borgere. I 1886 vedtok Storbritannia, Tyskland og Frankrike å fordele øyene i det sørlige Stillehavet mellom seg. Frankrike fikk Selskapsøyene, Ny-Caledonia og Ny-Hebridene. Tyskland fikk Samoa og Ny-Guinea, pluss øyene Bougainville, Choiseul og Santa Isabel. Britene fikk resten av Salomonøyene. I 1893 blei dette området erklært som britisk protektorat. Mye av det tyske området blei etter få år overført til britisk herredømme, og i 1900 hadde British Solomon Islands Protectorate omtrent samme utstrekning som dagens Salomonøyene.
I perioden fra 1896 til 1915 var Charles Morris Woodford den første stedlige kommissæren. Da han tiltrådte, hadde området ca. 100 000 innbyggere, hvorav 50 europeere, av dem igjen 33 briter. Et av Woodfords tidlige prosjekter var å kartlegge eiendomsforholda på øyene. Store områder blei kategorisert som «ødeland» (wasteland), som kunne selges (og til en viss grad blei solgt) av administrasjonen. Kartlegginga forholdt seg stort sett til eiendomsbegrepet slik det var etablert i Vest-Europa.
Salget av land har ført til mye strid i ettertid. Helt fram til i dag har det vært rettssaker om eiendomsforhold, og spørsmålet er en av de store utfordringene for nasjonen. En del australske firmaer kjøpte opp store landområder og oppretta plantasjer på øyene.
Det finnes mer enn 100 innbyggere på Salomonøyene som har norske aner. De er resultatet av norske sjømenn som giftet seg med lokale kvinner på 1800-tallet. I folketellingen fra 1896 var det registrert sju nordmenn bosatt på øya. Etternavn som Andersen, Paulsen, Nielsen og Andresen er ganske vanlig den dag i dag.
Andre verdenskrig Salomonøyene blei direkte involvert i verdenskrigen da Japan invaderte Shortland-øyene i april 1942, og etter hvert også andre øyer. Det blei satt i gang arbeid med å bygge en større flybase på Guadalcanal i juni. I august satte USA i gang en motoffensiv med store styrker. De lyktes raskt å ta flybasen, men led store tap til sjøs. I det heile tatt var denne delen av Stillehavskrigen svært kostbar for begge sider. USA mista mer 7000 mann, mens de japanske tapene var på rundt 40 000.
De allierte erobra i løpet av 1943 alle øyene, bortsett fra Choiseul og Shortland-øyene, som forblei under japansk herredømme til kapitulasjonen i 1945. Et av slagene under erobringen var slaget ved Wickham Anchorage.
Salomonøyene blei hardt prega av krigen. Den sivile økonomien var lagt i ruiner. Krigsmateriell lå igjen over alt. Hovedstaden Tulagi var så ødelagt at en valgte å gjøre Honiara til ny hovedstad.
Nasjonal frigjøringskamp En uavhengighetsbevegelse, Marching Rule, var virksom mellom 1943 og 1953.
Uavhengighet
Salomonøyene ble sjølstyrt i 1976, og egen stat innenfor Commonwealth 7. juli 1978.
2000-tallet
I 2003 sendte Australia politifolk til øygruppa etter omfattende uroligheter, der flere hundre blei drept og mange tusen gjort hjemløse. I april 2006 brøt det igjen ut uro, og Australia blei bedt om å sende soldater til øygruppa for å stabilisere.
Administrativ inndeling Landet har ei administrativ inndeling på ni provinser pluss hovedstaden: Sentralprovinsen, som består av Russell-øyene og Florida-øyene Choiseul, som består av øya Choiseul, samt de mindre øyene Taro, Vaghena og Rob Roy Guadalcanal, som består av øya Guadalcanal Isabel, som består av øya Santa Isabel og nærliggende småøyer Makira-Ulawa, som består blant annet av øyene Makira (tidligere San Cristobal), Ulawa, Uki Ni Masi, Owaraha (Santa Ana), Owariki (Santa Catalina) Malaita, som består av blant annet øyene Malaita og Lille Malaita og atollene Sikaiana og Ontong Java Rennell og Bellona, som består av de to atollene med samme navn Temotu, som består av Anuta, Fatutaka, Duff-øyene, Santa Cruz-øyene, Reef-øyene og Tikopia Vestprovinsen, som består av blant annet Shortland-øyene og Ny-Georgia-øyene Honiara (hovedstaden)
Økonomi Generelt Med BNP per innbygger på $600 (estimat for 2005) regnes Salomonøyene som en lite utvikla nasjon. Over 75 % av arbeidsstokken er sjølforsynt eller driver med fiske. Det meste av foredla varer og petroleumsprodukter må importeres.
Tømmer Tømmer har tradisjonelt vært en viktig vare for Salomonøyene. Kommersiell tømmerhogst starta på 1920-tallet. Det australsk-eide selskapet Vanikoro Kauri Timber Company tok ut kauri-tømmer fra 1926 til 1964. Disse la imidlertid ned virksomheten sin på grunn av for høye kostnader knytta til hogst og transport.
Uttak av tømmer i større skala begynte ikke før i 1963, myndighetene lisensierte bort rettigheter til å ta ut tømmer fra statseide områder. Etter hvert dreide denne virksomheten mer over på private områder også, og særlig asiatiske selskaper var tungt inne i denne industrien. Samtidig økte uttaket veldig; i 1989 blei det tatt ut 300 000 m³ tømmer, mens uttaket i 1993 og 1996 var hhv. 700 000 og 800 000 m³. Dette var langt over det som er bærekraftig, noe som har ført til bekymring for at øyene skal bli avskoga.
Tømmer var i denne perioden Salomonøyenes viktigste eksportartikkel. Fra 1997 falt imidlertid uttaket og produksjonen drastisk, grunna den økonomiske krisa i Asia og fallet i markedet for tømmer. Salomonøyene hadde Asia som sitt dominerende eksportmarked, derfor blei de spesielt hardt ramma. Uttaket falt fra 811 000 m³ i 1996 til 637 000 m³ i 1997. Dette var imidlertid fortsatt langt over det som var drivverdig; 220 000 m³. Salomonøyene hadde også gjort seg økonomisk svært avhengig av sin tømmerindustri; i 1990 utgjorde tømmer 34,5 % av eksportverdien. Dette økte til over 50 % i 1993 og 1994. Med fallende volum og priser falt eksportverdien fra 290,7 millioner salomonske dollar i 1997 til 196,3 millioner i 1998.
Andre eksportvarer Salomonøyene hadde også andre varer å eksportere; fortsatt var både gull, palmeolje og kokos større, målt i eksportverdi, enn tømmer. I 1988 begynte selskapet Ross Mining of Australia gullproduksjon i Gold Ridge ved Guadalcanal. Det blei også lett etter mineraler i andre områder. I kjølvannet av de etniske konfliktene som blussa opp i juni 2000, stansa eksporten av palmeolje og gull, og eksporten av tømmer falt. Salomonøyene er rike på uutvikla mineralressurser som bly, sink, nikkel og gull.