Årsaker til første verdenskrig er et av de mest diskuterte emnene i historiefaget siden første verdenskrig startet 28. juli 1914. Denne artikkelen handler om de ulike hendelsene som er vurdert som de direkte og indirekte årsakene til krigen.
Krigsutbruddet miniatyr|Mordet på Franz Ferdinand var en utløsende årsak til krigen, men røttene til krigsutbruddet strakk seg langt tilbake i tid Den 28. juni i 1914, ble erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike, nevøen til keiser Frans Josef, arving til den østerriksk-ungarske tronen, drept i Sarajevo, av attentatmannen Gavrilo Princip. Princip var leder av en gruppe angripere kalt Unge Bosnia, med støtte fra Den sorte hånd.
Etter drapet på Franz Ferdinand bestemte Østerrike-Ungarn (med støtte fra deres tyske allierte) at de skulle straffe Serbia for mordet.Clark 2012, s. 415 Dermed mottok serberne den 30. juni i 1914 et ultimatum med krav så støtende at det ikke kunne bli annet enn avslått. Serberne, i håp om at de kom til å få støtte fra Russland, gav et tvilsomt svar tilbake, noe som ledet til at Østerrike-Ungarn også avslo, den 28. juli erklærte Østerrike krig. Russland mobiliserte i første omgang sin støtte bare mot den østerriksk-ungarske fronten, men etter hvert ble det beordret full mobilisering.
Den tyske krigsplanen, som illustrerte et kjapt angrep mot Russlands franske allierte mens de russiske styrkene mobiliserte seg, kunne ikke ta i kraft den russiske mobiliseringen uten å gjøre et angrep mot vest. Tyskland erklærte krig mot Russland 1. august, og mot Frankrike 3. august. Tyskland satte umiddelbart i gang invasjon av Belgia og Luxembourg for å komme rundt befestningene langs den fransk-tyske grensen. Overtredelsen av Belgias nøytralitet førte til at Storbritannia også erklærte krig mot Tyskland den 4. august. Dermed var fem av seks stormakter involvert i den første store europeiske krigen siden 1815.
Selv om første verdenskrig ble utløst av denne kjeden av hendelser, utløst av attentatet i Sarajevo, går krigens opprinnelse dypere. Nasjonalpolitikk, kultur, økonomi, og et kompleks nett av allianser og uoverensstemmelser som utviklet seg mellom de ulike europeiske stormaktene utover 1800-tallet, etter Napoleons nederlag i 1815 og den etterfølgende Wienkongressen, må også tas med i betraktningen.
De forskjellige kategoriene i forklaringen av første verdenskrig er knyttet til forskjellige forskningsmetoder innenfor historiefaget. De fleste historikere og kommentatorer inkluderer årsaker fra mer enn én kategori i sine forklaringer på årsaker til krigen. Den største forskjellen mellom disse beretningene er mellom dem som finner krigen som en uunngåelig og forutsigbar konsekvens av visse faktorer, og mellom dem som beskriver krigen som en vilkårlig og uheldig misforståelse.
Ideologiske årsaker Noen av røttene til konflikten vokste ut av spesielle ideologier som påvirket holdningene til politikere og andre fremtredende personer i årene før krigen.
Veksten av nasjonalfølelse thumb|150px|Eksempel på propaganda, mye brukt før og under krigen Systemet av suverene nasjonalstater, noen ganger referert til som det westfalske systemet, ble i Europa utviklet fra midten av 1600-tallet. Nasjonalisme kan bli sett på som det ideologiske uttrykket av dette systemet. For å forstå hvorfor mange europeiske nasjoner ivret etter krig i 1914, har mange historikere funnet det nødvendig å undersøke røttene til slike ideologier.
Etter den franske revolusjon kom Napoléon Bonaparte til makten i Frankrike. Napoleons hær marsjerte over hele Europa og brakte med både fransk herredømme og franske ideer. Veksten av ideer som nasjonalisme, hengivenhet til ens etniske medmennesker, ble mer populært under Napoleonskrigene. Napoleon oppmuntret til spredningen av nasjonalisme, noe som han så hos sine tropper førte til en bedre fransk krigsmaskin. Det franske folk begynte å føle stolthet over sin kultur og etnisitet. Verden så nasjonalismen for første gang, og så kraften Frankrike fikk av den.
Napoleon var absolutt ikke alene i spredningen av de nasjonalistiske ideene. Selv om Napoleons kriger spredte nasjonalfølelsen, er nasjonalismen et fundamentalt resultat av økonomiske og teknologiske faktorer. Med veksten i lese- og skriveferdigheten i de industrialiserte områdene, ble språket en stadig viktigere faktor i foreningen av folkegrupper.
Nasjonalisme må diskuteres med varsomhet. Nasjonalismen hadde forskjellig betydning hos forskjellige grupper. I mange områder var nasjonalismen begrenset til en liten elite, mens den i andre områder hadde bredere støtte. Nasjonalisme ble også ofte innlemmet i andre politiske ideologier, som for eksempel liberalisme, konservatisme, og noen ganger sosialisme. Uansett, nasjonalismen, i alle sine former, markerte et brudd med de føydale tradisjonene i Europa. Det er i dette lys nasjonalismen kan bli sett på som en ødeleggende faktor i de eldre statene i Europa, der aristokratene desperat prøvde å opprettholde det tradisjonelle levesettet.
Sosialdarwinisme
Mot slutten av 1800-tallet vokste det frem en ny politisk, og sosial tankegang i samme kontekst som nasjonalismen, kjent som sosialdarwinisme. Den la vekt på en sosial konkurranse mellom forskjellige nasjonale og etniske grupper, inspirert av det Charles Darwin mente var en feilaktig fortolkning av hans evolusjonsteori. Uttrykket «den mest tilpasningsdyktige overlever» ble tatt opp av den politiske eliten i Europa. Den nye ideologien fremhevet den voldelige overlevelseskampen mellom «raser» og «nasjoner», der den svake til slutt ville bli slått av den sterkeste. Disse ideene hadde en sterk påvirkningskraft. Mange av de tyske og østerriksk-ungarske så med skrekk på hva de mente var en uunngåelig kamp mellom «slaverne» og «den tyske sivilisasjon». Sosialdarwinismen som en politisk ideologi påvirket også kampen om koloniene. Makt over kolonier ble sett på av eliten som et viktig ledd i en nasjons økonomiske og militære styrke i møte med rivaliserende stormakter. Den britiske politikken «strategisk eksklusjon av potensielle motstandere» passer inn i denne beskrivelsen.
Tysk innenrikspolitikk Venstreorienterte partier, særlig SPD, hadde stor suksess i det tyske valget i 1912. Den tyske regjeringen på denne tiden var fortsatt dominert av de prøyssiske junkerne, som fryktet veksten av disse partiene. Noen forfattere mente at disse lederne søkte en ekstern krig for å distrahere befolkningen og vekke patriotisk støtte til regjeringen. Andre forfattere mente at de tyske konservative var negative til en krig, i frykt for at et tap ville få katastrofale følger, og til og med en seier ville fremmedgjøre befolkningen om krigen var lang eller vanskelig.
Fransk innenrikspolitikk Situasjonen var en helt annen i Frankrike enn den var i Tyskland, men resultatene var imidlertid de samme. Mer enn ett århundre etter den franske revolusjonen var det fortsatt harde kamper mellom venstresiden i regjeringen og dens høyreorienterte motstandere, inkludert monarkistene, «bonapartistene» og den katolske kirke. En god gammeldags krig ble av begge sider (med unntak av Jean Jaurès) sett på som en måte å løse denne krisen på, ved hjelp av nasjonalismen den ville medføre. Alle trodde krigen ville bli kort og lett vunnet. De venstreorienterte mente det ville bli en god mulighet til å gjennomføre sosiale reformer (inntektsskatt ble innført juli 1914), mens de på høyresiden håpet at deres forbindelser til hærlederne kunne gi dem muligheten til å gjenvinne makt.
Samfunnsstrukturelle årsaker Noen av årsakene til krigen lå i strukturen i det europeiske samfunnet på denne tiden, og måten det fungerte.
Samlingen av Italia og Tyskland I årene etter Wienkongressen begynte konflikter å blusse opp flere steder i Europa, mellom de som ville ha forandring og de som ikke ønsket forandring. Innen midten av 1800-tallet hadde nasjonalismen blitt en avgjørende kraft. En rekke uroligheter kulminerte med revolusjonene av 1848. 1860- og 70-årene er preget av to store forandringer på kartet: samlingen av Italia og Tyskland. Disse to nasjonene ble formet på nasjonalistisk grunnlag. Den tyske samlingen ble utført av der prøyssiske jernkansleren, Otto von Bismarck, gjennom en serie av kriger fra 1864–71. Italia ble endelig forent i 1866 etter harde kamper under ledere som Cavour og Garibaldi. To nye maktbaser forandret den europeiske maktbalansen totalt.
Forandringer i Østerrike mini|300px|Den etniske sammensetningen i Østerrike-Ungarn I 1867 forandret Habsburg-riket sin statsstyring, og ble det todelte monarkiet Østerrike-Ungarn. I flere hundre år hadde riket blitt styrt gjennom en føydal struktur, med et tysk-språklig aristokrati på toppen. Dette monarkiet representerte en ganske stor nasjonalistisk trussel, da riket bestod av flere forskjellige etniske grupper. I den forbindelse satte lederne, deriblant keiser Frans Josef, i gang tiltak for å inngå kompromiss i den hensikt at maktbasen fortsatt skulle ligge hos det tyske aristokratiet. I 1867 ble Ausgleich inngått, en avtale som gjorde ungarerne, eliten i Ungarn, omtrent likeverdige den tyske eliten i rikets regjering.
Denne anordningen skapte stor uenighet blant flere i den tradisjonelle tyske herskerklassen. Noen mente at denne maktdelingen var en katastrofe for riket. For eksempel, det ble nå svært vanskelig for riket å inngå en ordentlig utenrikspolitikk som passet både for den tyske og den ungarske eliten.
Gjennom de neste femti årene, fra 1867 til 1914, skulle det vise seg at det var vanskelig å komme til enighet i styringen av riket, noe som ledet mange til å søke etter ikke-diplomatiske løsninger. På samme tid begynte en form for sosialdarwinisme å bli populær blant den østerrikske delen av regjeringen, en politikk som støttet tanken om væpnede konflikter mellom nasjoner, og behovet for at nasjoner måtte armere seg selv for en endelig kamp for overlevelse.
Som et resultat var det minst to forskjellige tankeganger som støttet en krig mot Serbia:
I et forsøk på å ordne den politiske stillstanden, mente mange at flere slavere måtte bli ført inn i riket for å tynne ut makten til den magyarske (ungarske) eliten. Med flere slavere, kunne sør-slaverne i riket føre gjennom et nytt politisk kompromiss der tyskerne kunne sette ungarerne opp mot sør-slaverne. Andre varianter av denne tankegangen eksisterte, men den essensielle ideen var å forhindre intern stagnasjon gjennom eksterne erobringer. En annen frykt var at sør-slaverne, under ledelse av Serbia, organiserte en krig mot Østerrike-Ungarn, til og med mot hele den tyske sivilisasjon. Noen ledere, som Conrad von Hötzendorf, argumenterte for at Serbia måtte tas hånd om før det ble for mektig til å bli slått militært.
En mektig gruppering innenfor den østerriksk-ungarske regjeringen ble engasjert av disse tankene, og argumenterte for krig mot Serbia lenge før krigen var i gang. Markante figurer i denne gruppen var bl.a. Leopold von Berchtold, Alexander Hoyos, Janós Forgách Graf von Ghymes und Gács. Selv om flere andre medlemmer av regjeringen, som Franz Ferdinand, Frans Josef, og flere ungarske politikere, mente at en krig mot Serbia ikke ville løse noen av de multinasjonale problemene riket var under, hadde disse krigerlystne tankene stor påvirkning på regjeringens politikk..
Materielle årsaker I marxistisk teori og beslektede veier innenfor historisk teori, ligger mye av årsaken til krigen i den materielle besittelsen hos de store europeiske nasjonene, eller rettere sagt imperialismen. Store nasjoner, som Storbritannia og Frankrike kunne bare, mot slutten av 1800-tallet, opprettholde sin økonomi gjennom deres kontroll og anvendelse av utenlandske ressurser, markeder og territorium. Med sin sene ankomst på verdensmarkedet, ville det tyske riket bli utelukket fra en slik fordelaktig posisjon. Den intense rivalisering mellom disse voksende økonomimaktene kunne lett ende i krigføring.
Koloniekspansjon