Hans Achim Litten (1903–1938) var en tysk advokat av jødisk bakgrunn. Han skaffet seg et omdømme gjennom å forsvare arbeidere og motstandere av nazistene under flere politiske rettssaker i den sene Weimarrepublikken.
Relasjon til nazistene Litten er først og fremst kjent for at han innkalte Adolf Hitler som vitne og kryssforhørte han i tre timer i 1931 i en sak mot SA-medlemmer som hadde utført et væpnet angrep mot en dansehall. Litten bestemte seg for å innkalle Hitler som vitne i et håp om avsløre for den tyske offentligheten at Hitler var ansvarlig for SAs voldelige handlinger og at nazistene brukte terror som en taktikk for å knuse demokratiet.
Hitler glemte aldri ydmykelsen han hadde blitt utsatt for av Litten i rettssalen, og tillot flere år senere ikke at Littens navn ble nevnt i hans nærvær. Som hevn for ydmykelsen ble Litten arrestert straks etter Riksdagsbrannen i 1933, sammen med andre venstreorienterte og intellektuelle som motsatte seg nazistene. Han ble overført til SAs varetekt og ble satt i tvangsarbeid Esterwegen Moor og senere i Lichtenburg konsentrasjonsleir. Han tilbrakte resten av sitt liv i tyske konsentrasjonsleirer, hvor han ble utsatt for grov tortur.
Litten begikk selvmord i 1938, etter å ha tilbrakt fem år i konsentrasjonsleire og blitt flyttet til Dachau, hvor mishandlingen av ham forverret seg betraktelig og han ble isolert fra andre ettersom han ble definert som en jødisk fange. Han ble 34 år gammel.
Tidlige år Hans Litten ble født i 19. juni 1903 som den eldste av tre sønner i en middelklassefamilie i Halle (Saale) i Sachsen-Anhalt. I 1906 flyttet familien til Königsberg (nåværende Kaliningrad). Den dominerende faren, Fritz Julius Litten, var nasjonalist, erkekonservativ og autoritær. Fritz tjenestegjorde ved fronten under første verdenskrig og ble dekorert for innsatsen, noe han var svært stolt av.Hett, 2008, s.13
Faren var motstander av Weimarrepublikken som ble proklamert i 1918. Han var advokat og professor i romersk og borgerlig rett, en tid dekan ved det juridiske fakultet og rektor for Albertus-universitetet i Königsberg, og rådgiver for den prøyssiske regjeringen. Farens familie hadde bakgrunn fra Øst-Prøyssen. Faren mistet alle sine penger under hyperinflasjonen i 1923, og arbeidet da hardere for å dekke tapet.Hett, 2008, s.13Cord Brügmann, Unvergessener Anwalt (PDF) Deutscher Anwaltverein, Deutscher Anwaltverlag (February 1998) s. 75-81 Faren var født som jøde og hadde konvertert til kristendommen. Moren, Irmgard Wüst, kom fra en familie av prester.
Hans' forhold til faren var konfliktfylt. Han betraktet det å vende seg bort fra jødedommen (dåpen) som en opportunistisk handling. Hans ble selv døpt og oppdratt som kristen. Han lærte hebraisk på skolen, gjennomførte en eksamen (Abitur) i faget og sluttet seg til en jødisk ungdomsorganisasjon. Hans interesse for jødedommen var i utgangspunktet et opprør på faren, men førte til at han hadde et stort ønske om å være jøde, ettersom han oppfattet dette som noe mysteriøst og eksotisk.
Hans Litten arvet trolig sitt politiske engasjement først og fremst fra sin mor, Irmgard Litten (født Wüst), som kom fra en schwabisk pastor- og professorfamilie og var åpen for humanistiske ideer og kunst. På grunn av hennes innflytelse utviklet han også en sterk rettferdighetssans overfor de som ble truet, forfulgt og fratatt rettighetene sine.
I sin ungdom i Königsberg sluttet Litten, sammen med sin barndomsvenn Max Fürst, seg til «Schwarzer Haufen», en tysk-jødisk, sosialrevolusjonær ungdomsgruppe tilknyttet Kameraden, deutsch-jüdischer Wanderbund.
Litten søkte tidlig politisk debatt. Viktige politiske og samfunnsmessige hendelser som preget ham var blant annet antikrigsdemonstrasjonen 1. mai 1916 i Berlin, forfølgelsen og mordet på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, samt den revolusjonære oppstanden i 1918.
Han ble oppfordret av sin far til å studere jus. I sin dagbok skrev han sin egen personlige mening om faget: «når oksen kjedet seg, fant han opp rettsvitenskap».Carlheinz von Brück: Ein Mann, der Hitler in die Enge trieb. Hans Littens Kampf gegen den Faschismus. Ein Dokumentarbericht. Union, Berlin 1975, S. 29.
Til tross for dette fullførte han studiene sine, som han bestod med glans i 1927, mens han levde sammen med Max Fürst og hans kjæreste, Margot Meisel, i Berlin. Han avslo likevel tilbudet om en stilling ved Reichsjustizministerium. I stedet slo han seg sammen med den samfunnsengasjerte advokaten Ludwig Barbasch, som stod kommunistpartiet KPD nær, og dannet et advokatfirma i Berlin.
Han begynte å praktisere som advokat i 1928.
Litten som «proletariatets advokat» En av hans første rettssaker kom til å vekke oppsikt og skisserte veien videre for Litten som «proletariatets advokat». I denne rettssaken representerte han arbeidere som i mars 1921 var blitt dømt til lange tukthusstraffer for organisert motstand mot politiets marsj inn i sentrale tyske industribyer, som ble utført på ordre av den prøyssiske innenriksministeren, Carl Severing (SPD). Han klarte å få noen av dem frikjent som politiske gjerningsmenn, som dermed falt under amnestiloven fra august 1920.
Gjennom sin kollega Ludwig Barbasch hadde Litten også kontakt med Rote Hilfe Deutschlands – en selvhjelpsorganisasjon grunnlagt av Wilhelm Pieck og Clara Zetkin, som støttet trengende arbeiderklassefamilier, spesielt i tider med streiker og arbeidsledighet. I tillegg organiserte Rote Hilfe også juridisk beskyttelse og forsvar for arbeidere som ble forfulgt for sine politiske aktiviteter eller meninger. I midten av 1929 hadde Rote Hilfe gitt juridisk bistand til nesten 16 000 fengslede arbeidere, og rettslig beskyttelse i ytterligere 27 000 saker. Hans Litten overtok også mandater fra Rote Hilfe.
Littens prosessføring i de tallrike rettssakene mot ofre for politivold og angrep fra nazistene hadde som mål å plassere den respektive enkeltsak i en politisk ramme, å avsløre politiets borgerkrigslignende metoder og å avdekke ansvar opp til de høyeste kretser. Men han ville ikke skape noen sosialistiske martyrer, det vil si at han siktet mot frifinnelse eller, om nødvendig, passende straff. Dette førte noen ganger til konflikter med Rote Hilfe og KPD.
1. mai-rettssaken 1929 I 1929 forsvarte Litten deltakerne i et 1. mai-tog i Berlin som ble slått ned med makt, noe som drepte mer enn 30 demonstranter og skadet hundrevis. Arbeiderne ble siktet for grovt fredsbrudd i kombinasjon med opptøyer. For å forberede seg til forsvaret stiftet Litten, sammen med Alfred Döblin, Heinrich Mann og Carl von Ossietzky, en «komité for å undersøke mai-hendelsene i Berlin». Litten hadde selv vært vitne til demonstrasjonen og den brutale oppførselen til politiet, og ble banket opp da han skrev ned navnene på vitner og ofre. Han anmeldte daværende Berlin-politisjef Karl Zörgiebel for å ha oppfordret til 33 drap. I sin innledning sa han:
«Zörgiebel har vært medlem av det sosialdemokratiske partiet i mange år. Han vet derfor at arbeiderklassen, selv i det keiserlige Tyskland og tsar-Russland, aldri tillot et politiforbud å ta fra dem retten til å gå i 1. mai-tog. Han vet også at en sosialistisk utdannet arbeiderklasse aldri vil tillate at denne retten blir tatt fra dem. Så dersom tiltalte likevel opprettholdt demonstrasjonsforbudet, visste han at demonstrasjoner fortsatt ville finne sted. Som en person med normalt talent visste imidlertid tiltalte at opphevelsen av forbudet mot demonstrasjoner ikke kunne ha hatt noe i nærheten av så forferdelig effekt som den voldelige håndhevelsen av forbudet mot demonstrasjoner hadde.»Carlheinz von Brück: Ein Mann, der Hitler in die Enge trieb. Hans Littens Kampf gegen den Faschismus. Ein Dokumentarbericht. Union, Berlin 1975, S. 58; siehe auch Knut Bergbauer u. a.: Denkmalsfigur. Biographische Annäherung an Hans Litten. Wallstein, Göttingen 2008, ISBN 978-3-8353-0268-6, S. 108.
Anklagene mot Zörgiebel ble henlagt av statsadvokaten. Litten ga seg imidlertid ikke, og anklaget Zörgiebel for ytterligere drap i et forsøk på å få ham til å saksøke ham for ærekrenkelse. Selv om Zörgiebel ikke saksøkte Litten, saksøkte han i stedet en arbeider som hadde slått ham. Litten overtok forsvaret til denne arbeideren. I rettssaken forsvarte Litten ham med argumentet om at arbeideren hadde handlet ut fra berettiget sinne på grunn av Zörgiebels 33 drap. Rettsvesenet ønsket ikke å utsette seg for å måtte forfølge bevisene som ble lagt fram; Littens søknad om bevis ble i stedet avslått med den begrunnelse at straffansvaret for volden mot Zörgiebel ikke ville falle bort, selv om anklagen om drap mot Zörgiebel ble antatt å være sann.
Edenpalast-rettssaken 1931 Rettssaken etter det nazistiske angrepet på dansesalen Eden på Kaiser-Friedrich-Str. 24 i Berlin-Charlottenburg, har senere blitt berømt. Den 22. november 1930 raidet en SA-Rollkommando, Sturm 33, dansesalen som for det meste ble benyttet av venstreorienterte arbeideraktivister. Angrepet førte til at tre kommunister ble drept og 20 skadd. Angrepet var nøye planlagt på forhånd, men politiets etterforskning etter ugjerningen gikk tregt.
Hans Litten representerte fire av de tjue skadde arbeiderne. I tillegg til å straffeforfølge de umiddelbare gjerningsmennene, ønsket han også å vise at naziledelsen brukte terror som en planlagt taktikk for å ødelegge de demokratiske strukturene i Weimarrepublikken. Kort tid tidligere, i september 1930, hadde Adolf Hitler vært vitne i en rettssak i Reichsgericht i Leipzig, hvor han forsvarte to Reichswehr-offiserer som hadde blitt anklaget for konspirasjon til å begå forræderi ettersom de var medlemmer av NSDAP, som da var forbudt for Reichswehr-personell. Han hadde da insistert på at NSDAP var et parti som kun opererte innenfor loven, at parolen «nasjonal revolusjon» kun skulle tolkes politisk, og at partiet var en venn, ikke en fiende, av Reichswehr.John Wheeler-Bennett, The Nemesis of Power (1967), s. 218-219. Macmillan, London. Under ed beskrev Hitler SA som en organisasjon for «intellektuell opplysning», og forklarte sin uttalelse om at «hoder vil rulle» som en kommentar om «intellektuell revolusjon».
Den 8. mai 1931 innkalte retten Adolf Hitler til vitneskranken etter anmodning fra Litten og de tiltaltes advokat. Litten ville bevise at partiledelsen hadde organisert og var medskyldig i Eden-angrepet, og at NSDAP ikke var et demokratisk, legitimt parti som opererte innenfor de juridiske rammene. I løpet av avhøret konfronterte Litten Hitler med en pamflett skrevet av Joseph Goebbels, hvor han skrev at parlamentet skulle «sprenges» og «regjeringen drives til helvete», og at nazistene skulle gripe makten og «trampe motstanderne i stykker». Litten forsøkte gjentatte ganger å få klart svar på om brosjyren var et offisielt sanksjonert partidokument, noe Hitler nektet på at den var. Litten endte med å kryssforhøre Hitler, og insistere på at han mente at Hitler må ha kjent til dette dokumentet, ettersom han hadde utnevnt Goebbels til Reichsleiter. Hitler ble fornærmet og rasende av Littens pågående spørsmål. Han ropte på et punkt i rettssaken til Litten med rødt ansikt: «Hvordan våger du å si, herr advokat, at det er en anmodning om ulovlighet? Det er en beskyldning uten noe som helst bevis!» Litten forsøkte å sette Hitler i en umulig situasjon i rettssaken; Hitler ville bli tvunget til enten å ta avstand fra SA og de ekstreme holdningene som ble forfektet i mange av partiets publikasjoner, og dermed begå svik mot sine mest lojale støttespillere, eller å forsvare dem og dermed avsløre sine løgner overfor mer moderate borgerlige, som Hitler forsøkte å overbevise om at partiet hans var en lovlig bevegelse.
Rettssaken endte med at tre av de fire anklagede SA-medlemmene ble dømt for mindre forbrytelser, mens den tredje ble frikjent.