Araberhøne (Alectoris melanocephala) inngår i slekten steinhøns som er en gruppe i fasanfamilien. Arten regnes tradisjonelt som monotypisk, men noen regner med to underarter. Den er utbredt i fjellstrøkene i sørvest, sør og sørøst på den Den arabiske halvøy.

Taksonomi miniatyr|venstre|Araberhøner Araberhøne ser ut til å være nærmest beslektet med berberhøne . Splittelsen mellom berberhøne og araberhøne ser dessuten ut til å representere den eldste splittelsen i slekten Alectoris.

Arten regnes som monotypisk, selv om rasen guichardi ble beskrevet i Italiensk Eritrea i 1890. Data for denne fuglen kan imidlertid være basert på utplasserte fugler.

Biologi Araberhøna blir 39–43 cm lang og hannen veier cirka cirka 724 g, mens hunnen veier cirka 522 g. Dette gjør arten til den fysisk største av steinhønsene. Bortsett fra størrelsen er imidlertid kjønnene nærmest identiske, men hunnen mangler hannens stumpe spore.

Arten trives på steinete og noe rikere vegetert grunn i åser, fjell og på høylandsslettene, fra nær havnivå og opp til , inkludert i fjelleineskog (Juniperus). I Oman har den tilhold i fjellene, wadier og på høylandsslettene der det er vegetasjon; besøker også dyrket mark.

Det foreligger ingen informasjon om trekkmønsteret, men arten er antageligvis standfugl. Fuglene unngår potensielle rovdyr ved å løpe oppover bakkene. Arten lever i hovedsak av vegetabilsk materiale, frø og små virvelløse dyr. De eter mest på morgenen og om kvelden, gjerne i løse grupper på opp til 15 individer.

Inndeling Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020). Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).

Galliformes, hønsefugler Phasianoidea, fasanfugler Phasianidae, fasanfamilien Pavoninae Coturnicini Alectoris, steinhøns A. barbara, berberhøne A. melanocephala, araberhøne (monotypisk?) A. m. melanocephala, nominatformen er utbredt i Sørøst-Arabia og Sørvest-Jemen (A. m. guichardi, er utbredt rundt Hadhramaut i Øst-Jemen) A. rufa, rødhøne A. chukar, berghøne A. graeca, steinhøne A. philbyi, svartstrupehøne (monotypisk) A. magna, qinghaihøne (monotypisk)

Referanser BirdLife International. 2016. Alectoris melanocephala. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22678714A92784875. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22678714A92784875.en. Accessed on 28 May 2022.

Gill F, D Donsker & P Rasmussen (Eds). 2022. IOC World Bird List (v12.1). doi : 10.14344/IOC.ML.12.1.

McGowan, P. J. K. and G. M. Kirwan (2020). Arabian Partridge (Alectoris melanocephala), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.arapar1.01

Randi, E. (1996). A mitochondrial cytochrome B phylogeny of the Alectoris partridges. Mol. Phyl. & Evol. 6(2): 214–227.

Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10

Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01

Eksterne lenker

Kategori:Steinhøns Kategori:Dyr formelt beskrevet av Eduard Rüppell Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1835