Slaget ved Midway var et avgjørende sjøslag i Stillehavskrigen, under andre verdenskrig. Det ble utkjempet fra 3. juni til 7. juni 1942, seks måneder etter Japans angrep på Pearl Harbor, og én måned etter slaget i Korallhavet. US Navy under admiral Chester W. Nimitz slo en angripende flåtestyrke fra den keiserlige japanske marine under admiral Isoroku Yamamoto, nær Midwayøyene, og påførte den japanske flåtestyrken store tap. Historikeren John Keegan beskrev det som «det mest overraskende og avgjørende slag i sjøkrigshistorien»."the most stunning and decisive blow in the history of naval warfare", Historikeren Craig Symonds omtalte det som «et av de mest avgjørende sjøslag i verdenshistorien, ved siden av slaget ved Salamis, slaget ved Trafalgar, og slaget ved Tsushima, som både taktisk avgjørende og strategisk viktig.»."one of the most consequential naval engagements in world history, ranking alongside Salamis, Trafalgar, and Tsushima Strait, as both tactically decisive and strategically influential",
Den japanske operasjonen, forsøkte å eliminere USA som en strategisk makt i Stillehavet, for å gi Japan fritt rom til å etablere sitt Stor-Øst-Asia velstandssfære (engelsk: Greater East Asia Co-Prosperity Sphere). Japanerne håpet at nok et demoraliserende nederlag ville tvinge USA til å kapitulere i Stillehavskrigen, og derved sikre japansk dominans. Planen om å lede de amerikanske hangarskipene inn i en felle og erobre Midway, var ledd i en større plan om å etablere en barriere for å utvide Japans forsvarslinje, som respons på Doolittle-raidet mot Tokyo 18. april 1942. Den japanske ledelsen så også operasjonen som nødvendig for videre angrep mot Fiji, Samoa, og Hawaii.
Angrepsplanen ble hemmet av feilaktige japanske antagelser om USAs reaksjon, og dårlige innledende styrkeplasseringer. Amerikansk signaletterretning klarte også å avsløre dato og sted for det planlagte japanske angrepet, det åpnet for at US Navy kunne forberede et motangrep. Fire japanske og tre amerikanske hangarskip deltok i slaget. Mens USA kun mistet ett hangarskip og én jager, mistet Japan alle fire hangarskip som deltok, og én tung krysser.
Etter nederlaget i slaget ved Midway, og tapene i kampene på Salomonøyene, ble Japans kapasitet til å erstatte sine materielle tap (særlig hangarskip), og soldater (især erfarne piloter og mekanikere) raskt utilstrekkelig. Samtidig ga USAs massive industri- og treningskapasitet grunnlag for å både lettere erstatte tap og etablere en overvekt i skip, fly og besetninger. Slaget ved Midway er, sammen med slaget om Guadalcanal, alminnelig anerkjent som et vendepunkt i Stillehavskrigen.
Bakgrunn for slaget ved Midway miniatyr|upright=1.5|Grensene for Japans militære ekspansjon i Stillehavet, april 1942 Etter å ha utvidet krigen i Stillehavet til å omfatte vestlige kolonier og utposter, hadde Keiserriket Japan raskt nådd sine innledende strategiske mål. Japanske styrker hadde erobret Filippinene, Britisk Malaya (store deler av det er i dag Malaysia), Singapore og Nederlandsk India (dagens Indonesia), sistnevnte med oljeressurser var særlig viktig for Japan. Basert på dette begynte forberedende planlegging av en andre fase av operasjoner så tidlig som i januar 1942.
Det var uenighet om videre strategi mellom den keiserlige japanske hæren og marinen. Det var også uenighet mellom marinens hovedkvarter, og admiral Isoroku Yamamotos kombinerte flåte (engelsk: combined fleet, den japanske hovedstyrken til sjøs under andre verdenskrig). En videre strategi ble ikke utformet før i april 1942.; ; . Admiral Yamamoto vant til sist kampen med byråkratiet ved en dårlig skjult trussel om å gå av, hvorpå hans plan for det sentrale området i Stillehavet ble valgt.;
Yamamotos primære strategiske mål var ødeleggelse av USAs hangarskipsstyrke, som han anså som hovedtrusselen under Stillehavskrigen. Doolittle-raidet 18. april 1942, hvor 16 North American B-25 Mitchell fra United States Army Air Forces tok av fra hangarskipet USS «Hornet» (CV-8) og bombet Tokyo og flere andre japanske byer, bidro til å øke denne bekymringen. Selv om raidet ikke hadde noen direkte militær betydning, ga det den japanske befolkningen et sjokk. Doolittle-raidet viste et hull i forsvarsverkene rundt Japan, så vel som sårbarheten overfor amerikanske bombefly.
Doolittle-raidet og tilsvarende suksessfulle angrep fra amerikanske hangarskip i den sørlige delen av Stillehavet, viste at de fremdeles var en trussel, samtidig som de syntes å unngå å bli dratt inn i avgjørende slag. Yamamoto antok at et nytt angrep på den amerikanske hovedbasen i Stillehavet, Pearl Harbor, ville få hele den amerikanske flåten ut for å sloss, inkludert hangarskipene. Med tanke på den økte styrken av amerikanske landbaserte fly på Hawaii etter angrepet foregående år, vurderte han det som for risikabelt å angripe Pearl Harbor direkte.
I stedet valgte Yamamoto Midway, en liten atoll helt nordvest i øygruppen Hawaii, omtrent 2000 km fra Oahu, øya med størst befolkning og marinebasen Pearl Harbor. Det betydde at Midway var utenfor rekkevidde for nesten alle amerikanske fly stasjonert på Hawaii. Midway var ikke spesielt viktig i den japanske strategien, men de antok at amerikanerne ville anse Midway som en sentral utpost for Pearl Harbor, og derfor forsvare den energisk.; . Japanernes vurdering var rett, USA anså Midway som viktig. Ubåter fra Pearl Harbor brukte Midway for å fylle drivstoff og forsyninger, noe som økte deres operasjonsradius med 1000 nautiske mil. I tillegg til å være en base for sjøfly, ble Midways flystripe også brukt for bombetokt mot japanskokkuperte Wake Island.
Admiral Yamamotos plan for slaget miniatyr|Midway flere måneder før slaget. Eastern Island (med flyplassen) er i forgrunn, og den større Sand Island er i bakgrunnen i vest.
Typisk for japansk planlegging av sjømilitære operasjoner under andre verdenskrig var Yamamotos slagplan svært kompleks.; ; Planen krevde omstendelig koordinering av flere slaggrupper over hundrevis av nautiske mil åpent hav. Hans plan var også basert på optimistisk etterretning som anslo at USS «Enterprise» (CV-6) og USS «Hornet» (CV-8), som utgjorde Task Force 16, var de eneste hangarskipene tilgjengelig for USAs Stillehavsflåte. Under slaget i Korallhavet én måned tidligere hadde USS «Lexington» (CV-2) blitt senket og USS «Yorktown» (CV-5) ble så skadet at japanerne trodde den også ble tapt. Ved rask utbedring i Pearl Harbor ble USS «Yorktown» reparert, og kom til å gi et viktig bidrag til oppdagelsen og ødeleggelsen av de japanske hangarskipene i slaget ved Midway. Mye av Yamamotos planlegging sammenfalt også med den generelle følelsen blant de japanske lederne, basert på en grov feilvurdering av amerikansk moral. Japanerne antok, at amerikanerne var satt ut av rekken av japanske seire i de foregående månedene.
Yamamoto anså at avledning var nødvendig for å lede den amerikanske flåten inn i en utsatt situasjon., avledet av japansk krigshistorie (Senshi Sōshō), bind 43 ('Midowei Kaisen'), s. 118. For å oppnå det spredte han sine styrker så deres fulle slagkraft, særlig slagskipene, ville bli skjult for amerikanerne før slaget. Sentralt i dette var at Yamamotos slagskipsstøtte fulgte etter viseadmiral Chuichi Nagumos hangarskipsstyrke med flere hundre nautiske mils avstand. De skulle brukes for å komme opp og ødelegge de elementer av den amerikanske flåten som kunne komme til unnsetning for Midways forsvar, så snart Nagumos hangarskip hadde svekket de nok for en artilleriduell i dagslys. Denne taktikken var standard i de fleste store marinestyrker på denne tiden., avledet av Senshi Sōshō, s. 196.
Hva admiral Yamamoto ikke var klar over var at de amerikanske styrkene hadde klart å avdekke deler av den japanske marinens viktigste kode (benevnt som JN25 av amerikanerne), noe som hadde avslørt mange detaljer om fiendens plan. Hans vektlegging av å spre styrken førte også til at hans styrker ikke kunne støtte hverandre. For eksempel, selv om Nagumos hangarskip var forventet å utføre angrep mot Midway, og bære hovedtyngden av amerikanske motangrep, var de eneste krigsskipene i hans flåte, større enn støttestyrken på 12 jagere, to gamle Kongō-klasse slagkryssere, to tunge kryssere og én lett krysser. I motsetning til denne styrken hadde Yamamoto og Kondo to lette hangarskip, fem slagskip, fire tunge kryssere, og to lette kryssere, ingen av de var i kamp ved Midway. De lette hangarskipene i følgestyrken og Yamamotos tre slagskip klarte ikke å holde følge med hangarskipene i Kidō ButaiKidō Butai (機動部隊, mobil enhet/styrke) var den kombinerte flåtens taktiske betegnelse for slaggruppen med hangarskip. Denne tittelen ble brukt av bekvemmelighetshensyn og var ikke et formelt navn for gruppen. En måned etter Midway ble Kidō Butai oppløst og fartøyene ble overført til den tredje flåten. og kunne derfor uansett ikke ha seilt sammen med dem. Distansen mellom Yamamotos og Kondos styrker og Nagumos hangarskip hadde alvorlige følger for slaget. Den viktige kapasiteten for rekognoseringsflyene, som krysserne og slagskipene hadde med seg, så vel som ekstra anti-luftskyts hos krysserne, og de to andre slagkrysserne av Kongō-klassen, var ikke tilgjengelig for Nagumo.
Japansk invasjon av øyer i Aleutene
miniatyr|Kartskisse som viser Aleutene, sørvest for Alaskas fastland For å få støtte fra den japanske hæren for det planlagte slaget ved Midway, godtok den japanske marinen å støtte en invasjon av USA via Aleutene i Alaska. Den japanske hæren okkuperte øyene for å hindre amerikanske fly å bombe Japan fra flyplasser på de. Derved var Japan den første nasjon som okkuperte amerikansk område etter 1812-krigen med Storbritannia.
Samtidig var amerikanere bekymret for at de okkuperte øyene ville bli brukt som baser for japanske bombefly for å angripe strategiske mål og befolkningssentra langs USAs vestkyst. De japanske operasjonene i Aleutene krevde skip som ellers kunne forsterket angrepet på Midway. Mens tidligere historiske beretninger anså den japanske operasjonen mot Aleutene som en avledningsmanøver for å trekke amerikanske styrker vekk, var ifølge den opprinnelige japanske angrepsplanen, angrepet mot Aleutene bestemt utført samtidig med det mot Midway. En dags forsinkelse i avseilingen av Nagumos styrke førte til at den japanske invasjonen av Aleutene begynte én dag før angrepet på Midway., avledet av Senshi Sōshō, s. 119–121.
Forspill for slaget Amerikanske forsterkninger, skip og fly miniatyr|USS «Yorktown» (CV-5) i Pearl Harbor, noen dager før slaget
For å ta opp kampen med en fiende som ble forventet å stille med 4 eller 5 hangarskip trengte admiral Chester W. Nimitz (Commander in Chief, Pacific Ocean Areas) tilsvarende. Han hadde to hangarskip, USS «Enterprise» og «Hornet», under kommando av viseadmiral William Halsey Jr. Halsey var sykemeldt og ble erstattet av kontreadmiral Raymond A. Spruance.; Nimitz tilbakekalte også kontreadmiral Frank Jack Fletchers styrke, som inkluderte hangarskipet «Yorktown», fra sørvest i Stillehavet.
Til tross for at USS «Yorktown», skadet i kampene ved slaget i Korallhavet, trengte flere måneder med reparasjon, var heisene for flyene i orden. Flydekket var også stort sett intakt. Pearl Harbor Naval Shipyard arbeidet døgnet rundt, og i løpet av 72 timer var USS «Yorktown» reparert og kampklar.; Flydekket var reparert, og hele seksjoner av skroget hadde blitt tatt ut og erstattet med nye. Reparasjonene fortsatte mens skipet var underveis til Midway, med arbeidere fra verkstedskipet USS «Vestal» om bord.;