David Émile Durkheim (1858–1917) var en fransk vitenskapsmann, kjent som en av grunnleggerne av sosiologien. Han var empiriker, realist, positivist og metodologisk kollektivist. Arbeidet hans hadde stor betydning for utviklingen av strukturfunksjonalismen.
Biografi Émile Durkheim ble født i byen Épinal i departementet Vosges og kom fra en jødisk familie der både hans far og bestefar hadde vært rabbinere. Durkheim selv førte et fullstendig sekulært liv, og i flere av arbeidene sine forsøkte han å vise at religiøse fenomener kommer av sosiale forhold.
Durkheim ble elev ved École normale supérieure i Paris etter gymnaset (lycée), og i 1882 tok han høyere lærereksamen (agrégation) i filosofi. Hans doktorgradsavhandling handlet om «Forholdet mellom individualisme og sosialisme»Hughes, Sharrock, Martin : Understanding classical sociology, SAGE Publications 2003, s. 145 som ble et viktig forarbeid til hans senere verker. Han ble professor med ansvar for undervisning i samfunnsvitenskap og pedagogikk ved universitetet i Bordeaux fra 1887 og der skrev han tre av sine mest betydningsfulle verk, Om den sosiale arbeidsdelingen, Sosiologiens metoderegler og Selvmordet. I 1898 startet han tidsskriftet L'Année sociologique og samlet rundt seg en gruppe forskere som i ettertid har blitt kalt «Annéeskolen» i fransk sosiologi.
I 1902 ble han professor ved Sorbonne i Paris, men han måtte vente til 1912 før undervisningen hans også offisielt omfattet sosiologi. Durkheim ville tone ned at mye av arbeidet hans omfattet pedagogikk, og forelesningene hans i dette faget ble først utgitt etter hans død. Pedagogikkurset var det eneste ved Sorbonne som var obligatorisk for alle, og Durkheims idéer fikk således mye å si for kommende lærere i gymnas og i høyere utdanning.
Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 la han all sin energi inn i krigsinnsatsen, men to år senere ble han syk. Han ble forverret etter nyhetene om sin sønns død ved fronten i Bulgaria og døde 59 år gammel.Hughes, Sharrock, Martin : Understanding classical sociology, SAGE Publications 2003, s. 146
Durkheims sosiologi Durkheim søkte å få sosiologien anerkjent som en egen vitenskap, uavhengig av psykologien og biologien.Hughes, Sharrock, Martin : Understanding classical sociology, SAGE Publications 2003, s. 148 Mange på Durkheims tid betvilte at dette kunne være en egen vitenskap, fordi samfunnet jo er bygd opp av individer og dette er psykologiens domene. Durkheim mente at når individer samhandler så skjer det noe nytt, som er helt annerledes enn hvert enkelt individ hver for seg, og det er disse fenomenene som sosiologien har til oppgave å undersøke.Durkheim, Emile : Den sociologiske metodes regler, Hans Reitzels Forlag 2000, s. 47, på dansk
Han blir ofte omtalt som positivist, selv om han aldri har beskrevet seg selv som dette,Hughes, Sharrock, Martin : Understanding classical sociology, SAGE Publications 2003, s. 149, men mente at alle vitenskaper burde bruke samme metode og naturvitenskapens metode var det store idealet. Han var sterkt inspirert av de nye ideene om kausalitet som vokste frem i Europa etter Isaac Newton i opplysningstiden og ønsket å bruke samme empiriske metode for å avdekke sosiale fakta – altså lovmessige sammenhenger mellom sosiale fenomener.Hughes, Sharrock, Martin : Understanding classical sociology, SAGE Publications 2003, s. 146 Han anerkjente at sosiologien ikke kunne bruke samme eksperimentelle metode som hadde vært så avgjørende for naturvitenskapens gjennombrudd, men mente at han kunne utelukke årsaksforklaringer ved å manipulere statistikk om sosiale fenomener og hans mest kjente bok Selvmordet var en pioner innen bruk av statistikk.
Durkheim var en metodologisk kollektivist som betyr at han mente at et sosialt fenomen alltid måtte forklares med et annet sosialt fenomen, og ikke av individuelle årsaker. I boka Selvmordet forklarer han for eksempel selvmordsratene i et samfunn med graden av sosial integrasjon.Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 99 I boka Om den sosiale arbeidsdelingen forklarer han overgangen fra det tradisjonelle til det moderne samfunnet med befolkningskonsentrasjon og ny kommunikasjonsteknologi. Han mente at en som prøvde å forklare et sosialt fenomen ved å snakke om psykologiske årsaker alltid ville ta feil.Hughes, Sharrock, Martin : Understanding classical sociology, SAGE Publications 2003, s. 161
Han så på sosiologiens oppgave å være en slags terapeut for samfunnet, og diagnostisere det, for å hjelpe det med å bli friskere. Han var svært skeptisk til David Humes skille mellom er og bør – Han sa blant annet «Jeg hadde ikke brukt én time på sosiologi om ikke jeg mente det skulle omsettes til praktiske resultater». For Durkheim skulle ikke vitenskapen bare forholde seg til fakta, men ta stilling til verdier, og om man bare undersøkte samfunnet godt nok så ville resultatene av seg selv si hva som er lurt å endre.
Sosiale fakta Durkheim søkte å lage en vitenskap for den sosiale orden ved å studere denne som «… måter å handle på, å tenke og føle på, som er utenfor individet og som er gitt en ytre tvingende makt (pouvoir) og som i kraft av denne påtvinger seg individet».Oversatt fra s. 5 i Les règles de la méthode sociologique fra 1950 For Durkheim var det avgjørende at en skulle studere det sosiale fra en utside – som ting.
Durkheim var realist og for ham var fakta noe som eksisterer uavhengig av hva vi måtte mene eller tro om det,Hughes, Sharrock, Martin : Understanding classical sociology, SAGE Publications 2003, s. 155, og det er dette som da er poenget med vitenskapen: Å determinere disse faktaene. Ved å systematisk undersøke et fenomen vil man kunne oppdage at det ikke er slik det fremstår for oss umiddelbart, akkurat slik som naturvitenskapen overraskende hadde avslørt planetenes bane rundt Sola. Det var slike fakta han ønsket å finne, sosiale fakta, som vil gi oss en ny forståelse av samfunnet.
Sosiale fakta er altså noe som eksisterer uavhengig av oss, akkurat som fakta om naturen, men ikke nok med det, sosiale fakta er også noe som begrenser oss, som en kraft utenfra, akkurat slik som tyngdekraften og andre krefter i naturen.Hughes, Sharrock, Martin : Understanding classical sociology, SAGE Publications 2003, s. 156
Sosiale fakta er noe som begrenser oss på to måter. Ytre begrensninger – ved at samfunnet sanksjonerer mot oss når vi gjør noe uakseptabelt. Det kan være gjennom formelle lover, ved at vi får bøter, statens voldsmonopol, osv. eller gjennom sosiale sanksjoner, at folk ser stygt på deg om du snakker for høyt i telefonen på bussen feks. Indre begrensninger – ved at samfunnets normer, verdier og roller er internalisert i oss og at vi lærer oss å kategorisere verden gjennom samfunnet.
For Durkheim er likevel ikke det sosiale en overnaturlig kraft som eksistere uavhengig av alle menneskers, men det sosiale blir noe mer enn enkeltindividene hver for seg gjennom emergente prosesser.Hughes, Sharrock, Martin : Understanding classical sociology, SAGE Publications 2003, s. 158 Likevel snakket han om sosiale fakta fordi han mente det var mulig å avdekke lovmessigheter i sosiale fenomener som eksisterte uavhengig av individet. I Selvmordet sammenligner han dette med at man ikke kan forklare mennesket ut ifra hvordan dets byggestener, cellene, fungerer, og derfor heller ikke kan forklare hvordan samfunnet (det sosiale) fungerer ved å snakke om dets byggestener, individene.Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse, side 177 Durkheims hadde et holistisk verdenssyn.
I boken Det religiøse livets elementære former framstiller Durkheim dette litt annerledes. Det sosiale framstår her som et kollektivt ideal: «Et samfunn kan verken skapes eller gjenskapes uten, på samme tid, skape et ideal»(oversatt fra s.603, ISBN 2-13-039037-4) Dette tar form av en kollektiv bevissthet skapt gjennom en syntese av de enkelte bevissthetene, men denne syntesen har en særegen eksistens. En kan ikke gå fra de enkelte bevissthetene til den kollektive bevisstheten. Tvert om vil de enkelte bevissthetene ofte bare ytre seg som varianter av den kollektive bevisstheten.
Modernitetsteori Han mente at det viktigste kjennetegnet ved det moderne samfunnet var arbeidsdeling og at jo mer spesialiserte jobbene våre blir, jo mer avhengig blir vi av hverandre. Derfor gjør det moderne samfunnet at vi blir mer individualistiske og uavhengige av hverandre samtidig som vi blir mer kollektive og avhengige av hverandre. Han mente at det kun er i et samfunn menneskene kan være et ekte individ.,Hughes, Sharrock, Martin : Understanding classical sociology, SAGE Publications 2003, s. 162, For Durkheim var det moderne samfunnet som en stor organisme hvor alle var en viktig unik del i en stor helhet.
I boka Om den sosiale arbeidsdelingen søkte Durkheim å forklare overganger fra det tradisjonelle til det moderne samfunn. For å forklare hvorfor samfunnet hadde utviklet seg bort fra det tradisjonelle bondesamfunnet måtte Durkheim ha sosiale forklaringer. Han pekte særlig på to faktorer: Volum: Det ble flere mennesker på samme områder og dette satte ressursene under press. Ettersom det ble flere som konkurrerte om ressursene var det eneste rasjonelle for mange å spesialisere seg i noe for så heller å bytte til seg ressursene de trengte. Dermed begynte økonomien i samfunnet å bli differensiert, og etterhvert får vi flere og flere yrker som industriarbeidere, lærere, leger osv. De nye samfunnsinstitusjonene som skapes blir også med differensiert, fabrikker får mange spesialiserte oppgaver på samlebåndet, skolen får rektor, lærere og spesialpedagoger, sykehuset får spesialister innen hjertemedisin, kirurgi, øyesykdommer osv. Tetthet: Ny transport- og kommunikasjonsteknologi, som bedre veier, jernbaner, dampbåter osv, gjorde at folk hadde mer kontakt med hverandre. Durkheim mente å finne korrelasjoner mellom hvor befolkningstettheten var størst og folk samhandlet mer med hverandre, og hvor fremveksten av moderne samfunn kom først. Ut fra denne forståelsen av årsakene til fremveksten av det moderne samfunnet utviklet han ideene sine om mekanisk og organisk solidaritet.
Mekanisk og organisk solidaritet For Durkheim er solidaritet følelsen av samhold og enhet. For at folk skal føle solidaritet med hverandre er de avhengig av å ha tillit til at den andre kommer til å gjengjelde solidariteten, at de spiller etter samme moralske spilleregler som seg selv.Collins, Randal : Theoretical Sociology, Harcourt Brace & Co 1988, s. 188 Dette mente han hadde forskjellige mekanismer i tradisjonelle og moderne samfunn.
Han mente at tradisjonelle samfunn, som bondesamfunnet, var segmentert differensierte. Folk var splittet opp i storfamilier som var uavhengige av hverandre og ganske selvforsynte. De hadde hver sin flekk å dyrke mat på, hentet vann fra bekken, bygget sitt eget hus osv. Dette gjorde at folk hadde like arbeidsoppgaver, levde like liv, fikk samme erfaringer og de samme ideene og verdiene. Det var altså lite arbeidsdeling og familiene var ikke veldig avhengig av hverandre, men de lignet hverandre. I et slikt samfunn ville folk utvikle en mekanisk solidaritet – en solidaritet bygget på at man identifiserer seg med hverandre på grunn av likhet. Folk ville derfor ha en streng kollektiv bevissthet med sterk sosial kontroll, lite aksept for avvik og folk som brøt reglene ville bli straffet hardt. Dette kom blant annet til uttrykk i lovgivningen som besto av enkle regler som gjaldt for alle.