Tory er et historisk britisk parti i Storbritannia, først under kongedømmet England, deretter kongedømmet Storbritannia, fra 1600-tallet og fram til tidlig på 1800-tallet. Betegnelsen «tory» var i begynnelsen et nedsettende økenavn benyttet av politiske motstandere. Som betegnelse på en politisk gruppering og deretter et politisk parti i England dukker det opp tidligste i 1679 under striden om den katolske prins Jakob, hertug av York skulle utelukkes fra tronefølgen til den engelske trone.

Tilhengerne av å utelukke en katolsk pretender ble karakterisert som Whig av deres politiske motstandere, toryene. I navnet Tory lå en skjult anklage om katolske tilbøyeligheter, noe som for de fleste engelskmenn var jevngodt med landsforræderi. Etter 1689 ble Tory navnet på et britisk politisk parti som varte fram til ca. 1830 da det ble avløst av det konservative parti. I amerikansk historie betegnet Tory etter 1769 de kolonister som forble lojale til den britiske monarken.

Etymologi thumb|right| Jakob, hertugen av York, malt i romansk kostyme.1 Den politiske grupperingen som var lojal til arvefølgen i England, aksepterte en framtidig katolsk konge i form av prins Jakob, hertug av York. Deres motstandere, whigene, betegnet dem nedsettende som irske katolske røverbander: fra irsk toruighe, «fredløs», særlig en som ranet eller plyndret, et ord som igjen var avledet fra gammelirsk toirighim, «forfølge», beslektet med toracht, «forfølgelse». Denne betegnelse er dokumentert tilbake til 1566. Etter 1646 framsto det som en nedsettende betegnelse for irske katolikker som hadde tapt retten til sine jordbruksområder (og hvor en del av dem ble fredløse overfallsmenn). Online Ethymology Dictionary: «Tory» En gang rundt 1680 ble det benyttet av Exclusioners, de som utelukket den katolske hertugen av York, som betegnelse på de som aksepterte hertugen som framtidig konge.Oxford English Dictionary: «With capital T: A nickname given 1679-80 by the Exclusioners (q.v.) to those who opposed the exclusion of James, Duke of York (a Roman Catholic) from the succession to the Crown.»

Som svar kalte toriene kongens motstandere «whiger», som var en betegnelse på presbyterianske, skotske krøttertyver. Begge gruppene omtalte hverandre ut fra det som ble oppfattet som religiøse avvik og med assosiasjoner til landsforræderi. Toryene skulle imidlertid likevel etter hvert bli assosiert med den etablerte anglikanske kirke.

Som politisk bevegelse stod toryene for en konservativ bevegelse i den forstand at de hadde preferanse for å bevare det bestående og var motstandere av radikale endringer av samfunnet. Begrepet Tory ble erstattet av konservativ, selv om man den dag i dag kan finne betegnelsen Tory på adelen og overklassen. Som moderne politisk tradisjon i England kan konservatisme spores tilbake til Edmund Burkes motstand av den franske revolusjon (1790), men begrepet «konservativ» ble aldri benyttet av Bruke selv. Det ble brukt av hans franske tilhengere som François-René de Chateaubriand, som kalte sitt magasin som forsvarte gjeninnføringen av det geistlige og politiske styret fra før revolusjonen, Le Conservateur. I England som betegnelse på en politisk fraksjon dukket det første gang opp i en usignert artikkel i Quarterly Review, datert 1830, muligens skrevet av John Wilson Croker. En gang rundt 1843 ble Tory erstattet av konservativ.

Innledende oversikt De første toryene oppsto i 1678 i England da denne politiske grupperingen motsatte seg lovforslaget Exclusion Bill som ville utelukke kongens bror, Jakop, hertugen av York, fra å arve tronen på det grunnlag at han var katolikk. Dette partiet eksisterte kun som en organisert politisk enhet tidlig på 1760-tallet, skjønt betegnelsen ble også benyttet som en selvbeskrivelse av en del politiske skribenter. Noen få tiår senere oppsto et nytt Tory-parti som steg til å etablere et grep om regjeringen mellom 1783 og 1830 hvor William Pitt den yngre ble etterfulgt av Robert Jenkinson, 2. jarl av Liverpool.Cooke, Alistair (August 2008): «A Brief History of the Conservatives» (PDF). Conservative Research Department.

Jarlen av Liverpool ble etterfulgt av toryen Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington, og i hans tid ble begrensinger for katolikker i det britiske samfunnet til sist opphevet (den katolske emansipasjon), hovedsakelig grunnet valget av Daniel O'Connell, katolsk parlamentsmedlem fra Irland. Da whigene til sist fikk kontroll over regjeringen, fikk de reformert systemet med råtne valgkretser eller lomme-valgkretser (ettersom den var «i lomma på» en person) som til da hadde vært kontrollert av toryene. Gjennom reformloven av 1832 ble mange av disse fjernet, og de siste forsvant i 1867. I valget som fulgte ble rekken med toryen redusert til 180 parlamentsmedlemmer. Imidlertid var det ytterligere en statsminister fra toryene etter dette: Robert Peel. Peels etablering av «Tamworth-manifestet» førte til at begrepet «konservativ» begynte å bli benyttet. Tamworth refererte til Peels valgkrets, hvor han ikke hadde noen konkurranse i 1834, og han ble valgt som den eneste kandidaten. Peel tilhørte ikke den aristokratiske godseieradelen, men industriborgerskapet. I henhold til Peels konservative filosofi skulle man reformere det dårlige i systemet, men ta vare på det gode. Fra da av har Peels administrasjon blitt omtalt som «konservativ», snarere enn «tory». Peel mistet mange av sine tilhengere da han opphevet kornlovene, noe som førte til at Tory-partiet brøt sammen i ulike fraksjoner. En fraksjon, ledet av jarlen av Derby og Benjamin Disraeli, overlevde for å bli til det moderne konservative partiet i Storbritannia, tilsvarende det norske konservative partiet Høyre.

1678–1760 Tiden forut thumb|Karl I, konge av England, Skottland og Irland 1625–49 Det første Tory-partiet kan spore sine prinsipper og politikk, ikke til dens organisasjon, men til den engelske borgerkrigen som delte England mellom rojalistene (eller «Cavalier»),Cavalier er avledet fra det samme latinske rotordet som det franske ordet chevalier (tilsvarende også med det spanske ordet caballero), det vulgærlatinske ordet caballarius i betydningen hestemann eller rytter. William Shakespeare benyttet ordet cavaleros for å beskrive en overlegen brautende eventyrer i Henrik IV, del 2, hvor Shallow sier: «I'll drink to Master Bardolph, and to all the cavaleros about London.» Jf. Oxford English Dictionary. som støttet kong Karl I av England, og tilhengerne av det lange parlamentet som ble dannet den 3. november 1640 etter biskopenes krig.I henhold til den julianske kalender Navnet peker på at i henhold til en lov vedtatt i parlamentet kunne det ikke bli oppløst uten at parlamentsmedlemmene var enige, og i denne saken var medlemmene ikke enig i oppløsningen før etter borgerkrigen. Kongen hadde erklært mot parlamentet for at de ikke hadde akseptert å gi ham penger uten at kongen gikk på visse betingelser. I begynnelsen av det lange parlamentet (1641) var kongens tilhengere få i antallet, og parlamentet fulgte en politisk kurs med å innføre reformer av tidligere overgrep. Den økende radikaliseringen av parlamentets flertall forte dog til at mange i parlamentet som i utgangspunktet var reformvennlige, men ikke radikale, ble fremmedgjort og drev dem til å gjøre felles sak med kongen. Kongens parti var således en blanding av de som støttet kongelig autokrati eller enevelde, og de parlamentarikere som mente at det lange parlamentet hadde gått for langt i forsøket på å skaffe seg selv utøvende makt, og særlig ettersom de mente at parlamentet underminerte den geistlige myndighet i kirken i England, noe som ble oppfattet som den fremste støtte av den kongelige regjering. Ved slutten av 1640-tallet hadde det radikale parlamentariske programmet blitt åpenbart: reduksjon av kongens makt til en gallionsfigur uten utøvende makt, og en erstatning av det angeliske bispestyre med en form for presbyterianisme.

Noen form for forlik ble forhindret ved et statskupp hvor makten gikk fra parlamentet til den nyopprette parlamentariske hæren, kalt for Den nye modell-hæren, som ble kontrollert av Oliver Cromwell. Hæren tok kongen i forvaring og fikk ham deretter henrettet, og i løpet av de neste elleve årene var de britiske kongedømmene (England, Irland og Skottland) under Cromwells militære og puritanske diktatur. Etter Cromwells død, og under restaureringen hvor kongen i form av Karl II av England var gjeninnsatt, førte til en reaksjon hvor kongen gjenvant det meste av den makten som hans far hadde hatt. Imidlertid fikk kongens minister og tilhengere i England en betydelig rolle for parlamentet og det kom aldri igjen til å skje ved noen konge av England som forsøkte å styre uten parlamentet. Etter den ærerike revolusjon i 1688 ble politisk uenighet løst gjennom valg og parlamentarisk forhandling framfor ved vold og krig.

Bispestyret ble også gjeninnført i kirken i England. Karl IIs første «Cavalier-parlament» begynte med en sterk rojalistisk andel av parlamentet, og vedtok en rekke lover som reetablerte kirken ved lov og straffet dissentere av både katolikker og ikkeangeliske protestanter. Disse lovene reflekterte ikke kongens personlige syn, og demonstrerte eksistensen av en rojalistisk ideologi hinsides den rene hoffserviliteten.

En rekke katastrofer på slutten av 1660- og 1670-tallet diskrediterte kong Karl IIs regjeringer og mektige politiske interesser (inkludert de som hadde vært identifisert med parlamentets side under borgerkrigen) begynte å agitere for en større rolle for parlamentet i regjeringen, koblet opp mot en større toleranse for protestantiske dissentere. Disse interessene kom snart til å utkrystallisere seg som whigene. Da direkte angrep mot kongen var politisk umulig og kunne føre til henrettelse for landsforræderi, ble hoffets makt utformet som framvisningen samfunnsnedbrytende og lumske katolske sammensvergelser. Selv om innholdet i disse sammensvergelsene var hovedsakelig oppdiktet, reflekterte de to ubekvemme politiske realiteter: for det første, kong Karl II hadde tatt grep (om enn ikke særlig oppriktig) for å omdanne kongedømmet til katolisismen i en avtale med kong Ludvig XIV av Frankrike; for det andre, at hans yngre bror og antatte arving, Jakob, hertug av York, hadde faktisk konvertert til katolisismen, en handling som på 1670-tallet var likestilt med landsforræderi.

1678–1688 thumb| James Stuart var pretendereren under Jakobittopprørene i 1715–1716. Han fikk en del støtte fra toryene, noe som ble benyttet av whigene for diskreditere dem. Som politisk betegnelse gikk toryene inn i politisk politisk under krisen med loven om utelukkelse i 1678-1681. Whigene, opprinnelige ment som en fornærmelse — «whiggamore», krøtterkjører,Det var opprinnelig ment som en skotsk fornærmelse for covenanter, en skotsk bevegelse av presbyteriaenre, en politisk fraksjon i Skottland som motsatte seg engagers, en politisk fraksjon som støttet Karl I av England under den andre engelske borgerkrig, og som støttet «Whiggamore Raid», en marsj av whiggamorere mot Edinburgh i september 1648. Se Gardiner, Samuel R. (1889): History of the great civil war 1642–1649, s. 228. støttet kravet at prins Jakob skulle ekskluderes fra arvefølgen til tronen. Toryene, også opprinnelig ment som en fornærmelse, fra det irske ordet tóraidhe, og henviste til katolske overfallsmenn i Irland, var de som var imot loven om utelukkelse.Også kalt for «abhorrers», et navn som ble gitt i 1679 til de som uttrykte deres abhorrence (avsky) for de handlinger til de som hadde signert en ansøkning for å kreve at kong Karl II samlet parlamentet.