thumb|Første side av Sagaen om Ramnkjell Frøysgode etter et manuskript fra 1600-tallet, nå oppbevart på Árni Magnússon instituttet. Sagalitteratur er diktning og fortellende historie fra oldtidens Norden, spesielt Norge og Island, men også fra andre steder innenfor de norrøne områdene. Sagalitteraturen som i stor grad bygger på muntlig overleverte fortellinger, ble skriftfestet mellom 1120 og 1400-tallet.
Norrøn litteratur thumb|left|Norrøn jernøks fra Gotland.Foruten sagalitteraturen omfatter den norrøne litteraturen fra perioden skaldekvad, þættir (anekdotiske fortellinger), betydningsfull poesi og skaldekvad, som Edda, Håvamål, og Voluspå, der spesielt legendariske og mytologiske emner fant sin kunstneriske form. I tillegg hadde man også i norrøn tid muntlig litteratur som eventyr, sagn og fra slutten av 1200-tallet ballader.
Sagalitteraturen kan klassifiseres i ulike undergrener. Det er tatt vare på rundt 29 islendingesagaer alene, alt etter hvordan man teller, i tillegg til de øvrige sagaene, kongesagaene, religiøse sagaene og de korte sagaene. Likevel regner man at så mye som 90% av det opprinnelige materialet har gått tapt, som følge av protestantenes herjinger og bokbrenninger under deres brutale maktbefestning i Skandinavia. Sagalitteraturen er episke prosatekster i den norrøne litteraturen, selv om den også støtter seg på kvad og kortere eller lengre poetiske verker, både som referanse og som viktige bærebjelker i fortellingen. Spesielt gjaldt dette når rammefortellingen omhandlet en skald, slik tilfellet er med Egil Skallagrimson i Egils saga.
Sagalitteraturen skildrer heroiske handlinger og har sitt grunnlag i historieskrivningen. Den ble skrevet i en karakteristisk streng objektivitet i en knapp, tettskåren stil om samfunnets fremste menn og kvinner, og spesielt deres ætter. Sagaenes personer var ofte vikinger på reis utenlands eller i voldelige konflikter innenlands. Fortellingene var ofte hentet fra historiske, faktiske personer, vanligvis realistisk fortalt, unntatt de legendariske sagaene, sagaene om helgener og biskoper og oversatte eller gjenfortalte kontinentale romanser.
Sagalitteraturen er blitt beskrevet som den eneste unike litteraturen som Norden har gitt til verdenssamfunnet. «De beste av dem (sagaene) har en framskutt plass i all verdens fortellerkunst.»Beyer, Harald og Edvard, Norges litteraturhistorie, Oslo 1978, side 36. En lærebok fra Oxford mener at «Sagaene er middelalderens mest suksessfulle lokale prosa (...) Skandinavias største bidrag til verdenslitteraturen.».Gordon, E.V., An Introduction to Old Norse, Oxford 1992, side xlv. Den svenske filologen Peter Hallberg mener at «Man kan uten å overdrive betegne dem (sagaene) som Nordens eneste samlede, originale bidrag til verdenslitteraturen.»Hallberg, Peter, De islandske sagaer, København 1979, side 7.
Sagaenes opprinnelse thumb|300px|Sagaene var som fjellene i det landskap de omhandler eller oppsto mellom; renskårne, harde og unike. Utsikt mot de Syv Søstre i Geirangerfjord.Ordet saga er beslektet med «å si», «sa», tilsvarende i engelsk «say» og tysk «sagen». Det norrøne begrepet saga kommer av «hva som er sagt», noe som har utviklet seg til å bety «fortelling» og «historie», eller mer formelt som «episk prosatekst av en viss lengde». Saga som begrep refererer vanligvis til den historiske epoke hvor de ble nedskrevet (mellom 1120 og 1400) og med en handling fra den historiske epoken mellom landnåmet og til 1100 som kalles sagatiden, söguöld.
Den italienske lingvisten og forfatteren Umberto Eco formulerte i avsnittet Gjentagelsen typografi i hvilken grad gjentagelsen vises i skjønnlitteraturen, tryggheten av at det samme kommer tilbake, og mener at i sagaen er det en rekke begivenheter som tilsynelatende er nye. Det som endres er at sagaens personer blir eldre; de fødes, de lever og de dør, og det samme fortsetter i neste slektsledd, potensielt i det uendelige. Samtidig som sagaen hyller tidens gang, er det den samme historien som blir kalkert, og den blir således tidløs. Sagaen utfolder seg i en rett linje, eller som et tre, fra stammen strekker grenene seg ut i ættens ulike medlemmer.Eco, Umberto, Den nye middelalderen og andres essays, side 140-141. Oslo 2000 ISBN 82-10-04097-9
I utgangspunktet refererte de fleste sagaer til faktiske, historiske hendelser og faktiske, historiske skikkelser, men hvordan det faktiske ble fremstilt og oppfattet da de ble skrevet og hva dagens moderne leser krever av den samme virkelighet er ikke nødvendigvis overlappende. Svært mye av dagens litteratur- og historieforskningen på sagalitteraturen fokuserer på hva som er historie og hva som fiksjon.
I motsetning til i Norge, hvor kongen brøt ned gamle ættesammenhenger og skapte nye høvdinger, var situasjonen annerledes på Island hvor de var nødt til kunne føre ætten sin tilbake til landnåmstiden når de senere skulle hevde sin rett på Alltinget. På samme måte var det viktig å kunne føre ætten tilbake til gamlelandet når islendingen reiste til Norge for handel, eller for å søke tjeneste som skald eller i hirden.
Friprosa eller bokprosa? Sagalitteraturen slik vi kjenner den er en skriftlitteratur, men var sannsynligvis basert på en lang muntlig tradisjon som gikk flere hundre år tilbake før tiden den ble skrevet ned på. Dette synet kalles for den såkalte «friprosalæren», og det motsatte synet, «bokprosalæren», hevder at de ulike nivåene av kunstnerisk komposisjon og fortellerteknikk peker på en rikt utviklet bokkultur med en selvbevisst forfatter som forfattet en kunstnerisk roman.
Begge syn kan være like riktige og ikke nødvendigvis i motsetning til hverandre; det kan ha vært en rik muntlig tradisjon som ble kultivert av en forfatter i nedskrivningen. Det er stort sett enighet om at hver enkelt saga må vurderes hver for seg i dette spørsmålet. Sagaene gir selv spor av en muntlig tradisjon; i Sturlunga saga fortelles det at gjestene i bryllup ble underholdt «med danser, bryting og fortellinger». I Morkinskinna i Harald Hårfagres saga er det et innslag hvor en islandsk forteller, en sagnamann, underholdt kongen og mennene hans hver kveld under en julefest, og han maktet å fortelle historien slik at den varte gjennom hele den tolv dager lange festen, hvilket viser til noe om lengden og omfanget av den muntlig fortellingen. Selv i 1263 underholdt Sturla Tordsson, en nevø av Snorre Sturlason, en gretten kong Magnus Lagabøte og hans danske dronning Ingeborg Eriksdatter ved å fortelle Huldar saga om ei trollkjerring, og fortelle den så godt at kongen ble blidgjort.
Særegent islandsk eller norrøn fellesarv? thumb|300px|left|Antagelig var sagaene bygd på den rike muntlige fortellertradisjonen i Norge og på Island. Her fra en rekonstruksjon på Vinland i Newfoundland.Mange sagaer bygde også på andre sagaer som siden har forsvunnet i historiens mørke. Antagelig var det også en rik sagalitteratur som ble skrevet i Norge i 1100- og 1200-årene, kanskje spesielt i Nidaros, men som siden har gått tapt. De fleste sagaer som er blitt overlevert, ble funnet på den islandske landsbygda i løpet av en tiårsperiode av Árni Magnússon (1663–1730), professor på Københavns universitet, og tatt med til Danmark på slutten av 1600-tallet og senere. I København gikk noen igjen tapt i den store brannen i 1728, men en god del ble levert tilbake til Árni Magnússon institutt i Reykjavík i 1971.
I og med at de fleste sagaer som har overlevd var skrevet av folk som hadde flyttet til Island eller som var født på Island, finnes det meninger som hevder at sagaene er utelukkende en islandsk litteratur. Andre mener at det er umulig å skille mellom norsk og islandsk litteratur og at de må forstås som norrøn felleslitteratur, som i og for seg også innbefatter Sverige og Danmark. Island var befolket av mennesker fra Norge med en tilsvarende kulturell bakgrunn, levevis og tankesett som de som bodde i Norge. I den tiden da sagaene ble skrevet ned, var også Island formelt sett en del av Norgesveldet, og kirkelig lå Island under erkebispedømmet i Nidaros fra det ble opprettet i 1152. En stor del av sagaenes innhold og emner omfattet Norge; i særstilling står Snorre Sturlassons Sagaene om Norges konger, men noen tekster har også hatt opphav i Vesterhavsøyene, som Orknøyene eller Færøyene, og et par faktisk så fjernt unna som Grønland.
Norrøn felleskultur skal på ingen måte forringe den enestående stillingen som Island har som leverandør av et av de merkeligste bidragene til verdenslitteraturen. I middelalderen har Island kun sin parallell på Irland, en annen fjerntliggende øy i Europa. At det lille og primitive samfunnet i middelalderens Island kunne frambringe en skriftlitteratur av såpass høy klasse, er unikt i verdenshistorien. Nesten all annen kultur er frambrakt av et økonomisk overskuddssamfunn, som for eksempel den italienske renessanse, selv om også Island krevde en viss økonomisk forutsetning som grunnlag for sagalitteraturen. På 1300-tallet ble Island rammet av vulkanutbrudd, sykdom, epidemier og hungersnød, handelen kom på fremmede hender, og hele landet sank ned i fattigdom. Samtidig ebber sagalitteraturen ut, sannsynligvis som en konsekvens, men også fordi det kulturelle og fruktbare spenningsfeltet mellom gamle og nye idealer, hedenskap og kristendom, ikke lenger var til stede.
Aristokratisk litteratur thumb|Snorre Sturlasson, kanskje den største sagaskribenten, portrettert av Christian Krohg.Island lå i Europas ytterkant, men var aldri isolert. I løpet av 1100- og 1200-tallet vokste det fram et litterært miljø – Islands «lærde tidsrom». Forfatterne tilhørte den islandske overklassen. På de fleste gårdene var det prestelærde høvdinger, «goder», det vil si både høvding og prest. Disse hadde del i tidens europeiske åndsliv og dens vitenskapelige litteratur via Norge og direkte. De sto fram som verdslige ledere av sine områder og «godord» samtidig som de var forlengelsen av den gamle ordningen med å lede blotingen. Gode betyr å være «den som talte med gudene». Enkelte av sagaene vitner om at de islandske sagaskriverne forsøkte å skape en syntese av sin egen kristne tro og den gamle hedenske tradisjonen. Paradokset var at da hedenskapen og åsatroen ble fjernet betydde det samtidig at forfatterne mistet grunnlaget for sin egen diktning.
Noen av forfatterne har sannsynligvis også studert i Europa. Et eksempel på direkte kontakt var at Snorre Sturlasson ble tatt vel imot av hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i Norge og formynderregent Birger jarl i Sverige. «Det ble skrevet avhandlinger om grammatikk, astronomi og geografi; det ble oversatt eller kompilert verker om tidsregning og legekunst, og man oversatte prekener, helgenbiografier og latinske historieverker.»Harald og Edvard Beyer, Norges litteraturhistorie, Oslo 1978, side 37. Mange av de litterære verkene hadde direkte impulser fra europisk, kontinental litteratur. Litteraturforskningen har påvist atskillige spor av forfatternes belesthet, men samtidig framtrer sagaene i sin helhet som en selvstendig litterær bedrift.
Sagaskrivningen var ikke bare realistisk og faktisk historieskrivning, men også en dyrkelse av høviske idealer om hvordan menn og kvinner skulle opptre. I slutten av perioden, når forfatterne skriver om samtidens hendelser i Sturlungatiden, oppkalt etter tidens mest betydningsfulle slekt, endrer dette seg markant. I Sturlunga saga hvor største delen var skrevet av et prominent medlem av slekten selv, Sturla Tordsson, er det påfallende i hvilken grad de høviske detaljene mangler. Her er det få bevingede ord og stutte beskrivelser av «kløvde skaller», men omfangsrike og nær motbydelige detaljer om hvordan man gjentatte ganger hamrer løs på en mann som ligger nede, gjerne flere om gangen. Det er kanskje et sannferdig bilde på Sturlungatidens moralske forvirring hvor medlemmer innen samme slekt dreper hverandre, slik eksempelvis Snorre Sturlasson ble drept av sin egen svigersønn.