Konstantinianisme viser i snever forstand politikk som ble godkjent, oppmuntret eller personlig favorisert av Konstantin den store, romersk keiser fra 306 til 337. Spesielt kan det referere til noen av følgende beslektede, eller ubeslektede, eller til og med motstridende, ideer:
Det kan referere til praksisen med religiøs toleranse som fastsatt ved Milanoediktet. Det kan referere til en tendens til storhetsfølelser eller maktbrynde på grunn av den senere fremgang og gjennomslagskraft av kristendommen, noen ganger kalt kristen triumfalisme. Det kan referere til Konstantins beskyttelse av kristendommen. Det kan referere til læresetningene fra Konsilet i Nikea, som Konstantin fremmet. Det kan referere til praksisen med statlig kontroll eller innflytelse over kirken, ofte kalt erastianisme. Det kan referere til Konstantins påståtte preferanse av katolisisme fremfor arianisme. Det kan referere til Konstantins påståtte preferanse for ortodoksi fremfor kjetteri. Det kan referere til en forfalskning eller forvanskning av kristen lære, som påstås å ha funnet sted under eller på grunn av Konstantins regjeringstid, noen ganger kalt det store frafall eller mer spesielt, den konstantinske vending eller omveltning. Det kan referere til forestillingen om at Konstantin mottok et særlig mandat fra Gud, videreført som forestillingen om kongedømmet av Guds nåde. Det kan referere til forestillingen om at romerske keisere har overordnet myndighet over kirken, ofte kalt cæsaropapisme.Kenneth Pennington, "Caesaropapism," The New Catholic Encyclopedia: Supplement 2010 (2 Vols. Detroit: Gale Publishers 2010) 1.183–185 Det kan referere til en form for katolsk kritikk av adskillelsen av kirke og stat, som forefinnes på 1800-tallet for eksempel i Syllabus errorum. Det kan referere til visse protestantiske læreforestillinger som rekonstruksjonisme og dominionisme.
Referanser
Kategori:Ord og uttrykk Kategori:Politisk språk