Fjærmygg (Chironominae) er en artsrik underfamilie av mygg. De finnes i alle ferskvannsmiljøer rundt omkring i verden – de er de eneste høyere insekter som finnes i Antarktis, noen arter lever i smeltevann på isbreer, og noen få lever også i havet. Det oppdages stadig mange nye arter av fjærmygg. I tillegg finnes det en god del arter som har larvene på land. Fjærmyggene er også ofte svært tallrike, og kan danne store svermer. I bunnsedimenter kan det finnes opptil fjærmygglarver per kvadratmeter. Fjærmygglarver er en viktig del av ferskvannsøkosystemene, både som nedbrytere og som mat for andre organismer, blant annet fisk. I Norge er det funnet over 500 arter fjærmygg.

Utseende De voksne fjærmyggene er bitte små til middelsstore mygg, 1 - 10 mm lange, med ganske spinkel kroppsbygning. Mange arter er mørke på farge, andre er livlig grønne eller gule, ofte svartflekkete. Bakkroppen er lang og tynn hos hannene, kraftig og kjegleformet hos hunnene. Beina er vanligvis lange og slanke, på forbeina er det første fotleddet minst så langt som leggen. De hviler gjerne med forbeina løftet og strukket ut foran hodet.

Hodet er nokså lite, kortere enn bredt, med nyreformede fasettøyne som ikke møtes oppe på hodet. Punktøyne (ocelli) finnes ikke. Munndelene er lite fremtredende, disse myggene har ikke sugesnabel. Hannene har fjærformede antenner, mens antennene hos hunnene er ganske korte og sylindriske.

Vingene er lange og smale, og de fremste vingeårene er vanligvis sterkere utviklet enn de bakenfor. Noen arter har sterkt reduserte vinger eller mangler dem helt. I vingene mangler tverråren M-Cu.

Larvene er vanligvis lange og tynne, sylindriske, med en liten, men tydelig hodekapsel, nesten alltid røde. De har et par vorteføtter på det fremste segmentet og et på det bakerste. Larver som lever i oksygenfattige sedimenter er gjerne blodrøde på farge fordi kroppen inneholder store mengder hemoglobin som hjelper dem å ta opp oksygen.

Levevis Fjærmygg finnes ned til 30 meters dyp i havet og opp til over 5000 meters høyde i fjellområder.

De fleste av artene har larver som lever i ferskvann, både rennende og stillestående, men det finnes også en god del arter som har larvene på land, i jord, i sopp, i død ved og i gjødsel. Noen arter lever også som parasitter på vanninsekter. Larvene utvikler seg gjennom fire larvestadier, denne utviklingen kan ta så lite som en uke og så mye som flere år, avhengig av forholdene.

De voksne dyrene tar trolig lite næring til seg og lever ganske kort tid. Hannene av mange arter former svermer, og hunnene ser ut til å bli tiltrukket til disse av summingen fra hannenes vingeslag. Fjærmyggene stikker ikke, men de kan av og til oppleves som plagsomme da de er veldig tallrike og har en tendens til å komme inn alle steder, som øyne, nese, munn og ører. Noen arter kan også utløse alvorlige allergireaksjoner. thumb|350px|Fjærmygglarve, ca. 1 cm lang, hodet til høyre. De forstørrede bildene av bakenden er fra andre bilder av det samme dyret.

Gode indikatorer I en så stor og artsrik gruppe finner en et stort mangfold av ulike levevis, men de enkelte artene er gjerne ganske spesialiserte. Det gjør fjærmygg til gode indikatorer på ulike miljøfaktorer. De har blitt brukt til å klassifisere innsjøer økologisk, og rester av fjærmygglarver blir brukt til å rekonstruere klimaforhold i tidligere tider, særlig temperaturforholdene etter siste istid.

Systematisk inndeling thumb|300px| Tanytarsus sp., hann Artstallene følger Torbjørn Ekrem, Patrick Ashe, Trond Andersen og Elisabeth Stur (2017) Chironomidae (non-biting midges. Side 813-863 i: Kirk-Spriggs, A.H. og Sinclair, B.J. (red.): Manual of Afrotropical Diptera. Volume 2. Nematocerous Diptera and lower Brachycera. Suricata 5. South African National Biodiversity Institute, Pretoria.

orden Tovinger, Diptera underorden Mygg, Nematocera overfamilie Chironomoidea familie fjærmygg, Chironomidae Newman, 1834 underfamilie Chironominae Newman, 1834 – 175 arter kjent fra Norge, ca. 2800 totalt stamme Chironomini Newman, 1834 – omtrent 100 norske arter slekt Acalcarella Shilova, 1955 slekt Acinoretracus Epler, Harrison & Hare, 1998 - 4 arter, Afrika slekt Anuncotendipes Cranston, 1999 slekt Apedilum Townes, 1945 slekt Asheum Sublette & Sublette, 1983 slekt Axarus Roback, 1980 slekt Beardius Reiss & Sublette, 1985 slekt Beckidia Sæther, 1979 - 6 arter slekt Camptochironomus Meigen, 1803 slekt Chernovskiia Sæther, 1977 slekt Chironomus Meigen, 1803 - 25 arter i Norge, ca. 300 totalt slekt Cladopelma Kieffer, 1921 - tre arter i Norge, 20 totalt slekt Claudiotendipes Andersen, Mendes & Pinho, 2017 slekt Collartomyia Goetghebuer, 1948 - 2 arter, Afrika slekt Conochironomus Freeman, 1961 - 6 arter slekt Cryptochironomus Kieffer, 1918 - fire arter i Norge, 57 totalt slekt Cryptotendipes Beck & Beck, 1969 - 23 arter slekt Cyphomella Sæther, 1977 - 4 arter slekt Demeijerea Kruseman, 1933 - én art i Norge slekt Demicryptochironomus Lenz, 1941 - én art i Norge, 331 totalt slekt Dicrotendipes Kieffer, 1913 - fire arter i Norge, 85 totalt slekt Einfeldia Kieffer, 1924 - én art i Norge slekt Endochironomus Kieffer, 1918 - fire arter i Norge slekt Fissimentum Cranston & Nolte, 1996 slekt Gillotia Kieffer - 5 beskrevne arter slekt Glyptotendipes Kieffer, 1913 - fire arter i Norge, 45 totalt slekt Goeldichironomus Fittkau, 1965 slekt Graceus Goetghebuer, 1928 slekt Harnischia Kieffer - 20 arter slekt Harrisius Freeman, 1959 slekt Henrardia Goetghebuer, 1936 - én art, Afrika slekt Hyporhygma Reiss, 1982 slekt Imparipecten Freeman, 1961 slekt Kiefferulus Goetghebuer, 1922 - én art i Norge, 27 totalt slekt Kloosia Kruseman, 1933 - én art i Norge, 4 totalt slekt Kribiocosmus Kieffer, 1921 - 3 arter slekt Kribiodorum Kieffer, 1921 - 2 arter slekt Kribiodosis Kieffer, 1921 - én art slekt Kribiothauma Kieffer, 1921 - én art slekt Lauterborniella Thienemann & Bause, 1913 - én art i Norge slekt Lepidopodus Freeman, 1958 - én art, Seychellene slekt Lipiniella Shilova, 1961 - to arter i Norge slekt Lunditendipes Harrison, 2000 - én art, Afrika slekt Microchironomus Kieffer, 1918 - én art i Norge, 13 totalt slekt Microtendipes Kieffer, 1915 - fire arter i Norge, 55 totalt slekt Nandeva Wiedenbrug, Reiss & Fittkau, 1998 slekt Nilodosis Kieffer, 1922 - 2 arter slekt Nilomyia Kieffer, 1921 - én art slekt Nilothauma Kieffer - 44 arter slekt Nubensia Spies, 2015 slekt Olecryptotendipes Zorina, 2007 slekt Omisus Townes, 1945 - én art i Norge slekt Ophryophorus Freeman, 1959 slekt Oshia Sytchevskaya, 1999 slekt Oukuriella Epler, 1986 slekt Pagastiella Brundin, 1949 - én art i Norge, 2 totalt slekt Paraborniella Freeman, 1961 slekt Parachironomus Lenz, 1921 - seks arter i Norge, 72 totalt slekt Paracladopelma Harnisch, 1923 - fire arter i Norge, 48 totalt slekt Paralauterborniella Lenz, 1941 - én art i Norge, 2 totalt slekt Paratendipes Kieffer, 1911 - to arter i Norge, 38 totalt slekt Parvitergum Freeman, 1961 slekt Paucispinigera Freeman, 1959 slekt Pentapedilum Kieffer, 1913 slekt Phaenopsectra Kieffer, 1921 - to arter i Norge, 11 totalt slekt Polypedilum Kieffer, 1912 - 13 arter i Norge, ca. 500 totalt slekt †Prolipiniella Doitteau & Nel, 2007 slekt Robackia Sæther, 1977 - én art i Norge, 5 beskrevet totalt slekt Saetheria Jackson, 1977 - én art i Norge slekt Sergentia Kieffer, 1922 - tre arter i Norge slekt Sigmoitendipes Andersen, Mendes & Pinho, 2017 slekt Skusella Freeman, 1961 - tre arter slekt Skutzia Reiss, 1985 slekt Stenochironomus Kieffer, 1919 - to arter i Norge, 86 totalt slekt Stictochironomus Kieffer, 1919 - fem arter i Norge, 39 totalt slekt Synendotendipes Grodhaus -8 arter slekt Tribelos Townes, 1945 - én art i Norge slekt Wirthiella Sublette, 1960 slekt Xenochironomus Kieffer, 1921 - én art i Norge, 19 totalt slekt Xestochironomus Sublette & Wirth, 1972 slekt Xestotendipes Harrison, 2000 - én art, Sør-Afrika slekt Xylochironomus Cranston, 2006 slekt Yama Sublette & Martin, 1980 slekt Zavreliella Kieffer - 14 arter slekt Zuluchironomus Harrison, 2000 - én art, Sør-Afrika stamme Pseuchironomini slekt Aedokritus Roback, 1960 slekt Madachironomus Andersen, 2016 - 2 arter, Madagaskar slekt Manoa Fittkau, 1963 - 3 arter slekt Megacentron Freeman, 1961 slekt Pseudochironomus Malloch, 1915 – en norsk art: Pseudochironomus prasinatus (Stæger, 1839) slekt Riethia Kieffer, 1917 stamme Tanytarsini – 73 arter kjent fra Norge slekt Afrozavrelia Harrison, 2004 - én art, Afrika slekt Cladotanytarsus Kieffer, 1921 - fem arter i Norge, 77 totalt slekt Constempellina Brundin, 1947 - én art i Norge slekt Corynocera Zetterstedt, 1838 - to arter i Norge slekt Friederia Sæther & Andersen, 1998 - én art, Ghana slekt Micropsectra Kieffer, 1909 - 14 arter i Norge slekt Neostempellina Reiss - 6 arter slekt Neozavrelia Goetghebuer & Thienemann, 1941 - to arter i Norge, 26 totalt slekt Nidnurbia Säwedal, 1982 - én art, Sør-Afrika slekt Parapsectra Reiss, 1969 - to arter i Norge slekt Paratanytarsus Thienemann & Bause, 1913 - 8 arter i Norge, ca. 52 totalt slekt Pontomyia Edwards, 1926 slekt Rheotanytarsus Thienemann & Bause, 1913 - fire arter i Norge, 107 totalt slekt Seppia Ekrem & Sæther, 2000 - én art, Ghana slekt Stempellina Thienemann & Bause, 1913 - én art i Norge, 18 totalt slekt Stempellinella Brundin, 1947 - to arter i Norge, 19 totalt slekt Tanytarsus van der Wulp, 1874 - 30 arter i Norge, over 350 totalt slekt Virgatanytarsus Pinder, 1982 - én art i Norge, 7 totalt slekt Zavrelia Kieffer, 1913 - én art i Norge

Referanser

Kilder Lindegaard, C. 1997. Diptera Chironomidae, Non-biting Midges. Side 265-294 i: Nilsson, A.N. (red): Aquatic Insects of North Europe. A Taxonomic Handbook. Apollo Books, Stenstrup. Schnell, Ø.A. og Aagaard, K. 1996. Chironomidae, fjærmygg. Side 210-248 i: Aagaard, K. og Dolmen, D. (red.) Limnofauna norvegica. Katalog over norsk ferskvannsfauna. Tapir Forlag, Trondheim. Sæther, O.A., Ashe, P. og Murray, D.A. 2000. Family Chironomidae. Side 113-334 i: Papp, L. og Darvas, B. (red): Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. Appendix. Science Herald, Budapest.

Eksterne lenker

Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.

Kategori:Mygg Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1834 Kategori:Dyr formelt beskrevet av Edward Newman