Suttungteatret var et teater på Tangen i Hedmark som bygget på av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid, Suttung - et arbeid hun gikk i gang med etter annen verdenskrig. Den delen av kulturarbeidet som satset på teateroppsetninger, kalte seg Suttungteateret da det flyttet inn på det nye Tangen Samfunnshus i 1965. Etter råd fra politikeren og tangsokningen Odvar Nordli, som kjente til Refling Hagens arbeid, ble samfunnshuset utstyrt med en scene som svarte til Riksteaterets c-scene.
Mottoet for virksomheten var «Teateret for dikteren, og dikteren for folket». Det ble primært satset på dramatikk som var forsømt av institusjonsteatrene. Alle skuespill ble satt opp i full lengde uten strykninger, og med teksten som bærende element, men også prosatekster ble bearbeidet og fikk scenisk form. Forestillingene ble til på dugnad, med prøver i helger og ferier, og spilt for et ikke-betalende publikum. All inntekt kom til å begynne med gjennom loddsalg og gaver, men teatret fikk etter hvert offentlig støtte fra kommune og stat, og fra skuespillerne som bidro med honorarer for oppdrag de hadde utenom teatrets store oppsettinger. I 1979 ble teatret tildelt Hedmarksprisen. Med Ingeborg Refling Hagens død i 1989, kan man si at Suttungteatrets tid var over, selv om enkelte krefter prøvde å fortsette virksomheten i mindre format.
Forhistorie Suttungteatret har en forhistorie fra 1920- og 30-tallet. Da oppsto det på Ekeberg i Østre Aker (nå innlemmet i Oslo) en aktiv gruppe kunstnere og kulturarbeidere som kalte seg «De unge» eller «Kinck-Wergelandteateret». Pressen gav gruppen navnet «Ekebergkolonien». Ingeborg Refling Hagen var den drivende kraft, i samarbeid med malerinnen Birgit Abrahamsen, som hadde teatererfaring. De prøvde å bevege Nationaltheateret til å sette opp Hans E. Kincks lyriske drama Bryllupet i Genua, men da det ikke lyktes, gikk de i gang med å sette det opp med egne krefter. Noen av disse hadde teater- og skuespillererfaring. Birgit Abrahamsen tok seg stort sett av instruksjon og regi. Billedhuggeren Gunnar Janson hadde ansvaret for kulisser, og Eivind Groven hadde komponert musikken. I 1926 kom Bryllupet i Genua opp på Majol-teatret i Oslo, og i 1930 satte gruppen opp Wergelands diktverk Spaniolen.
Teaterhistorikeren Kristin Lyhmann skriver:«Man kan si at det hele begynte med Kinck-Wergelandteateret i 20-åra. Men man kan også si at det begynte i 1932 da Ingeborg [Refling Hagen] ga ut sin første diktesamling, Jeg vil hem att. Fra da av slapp hun seg selv løs på scenen som oppleser. Hun skrev monolog på monolog for én kvinne. Tenk på «Lørdagskveld», «Jeg har møtt en engel», «Hvor kom vi fra», «Den syvende dag». Diktene må jo være tenkt for teater – og det var jo også slik hun brukte dem. [...] Da Suttungarbeidet kom i gang etter krigen, varte det ikke lenge før diktene ble satt opp dramatisk. [...] Suttungteaterets historie henger nøye sammen med hvordan Ingeborg hele tiden har søkt nye veier i det å formidle åndsliv.»Kristin Lyhmann: «Dikternes folketeater Et forsøk på å definere fenomenet Suttungtearet», i Av skalden fikk vi landet(1980) s. 200-207Om teaterarbeidet før okkupasjonen 1940-45, kan man bl.a. lese i Ingeborg Refling Hagens bok De unge (1979). Om arbeidet etter okkupasjonen har hun fortalt i Løftet må holdes (1981).
Suttungs husteater En del av Ingeborg Refling Hagens litterære arbeid med barn og voksne etter okkupasjonen besto i å lage sceneframføringer av dikt, prosatekster (f.eks. noveller og romaner), scener fra skuespill, men også hele skuespill. Dette var tida for Suttungs husteater som ambulerte mellom private hjem og offentlige lokaliteter. Stuegolvet i Refling Hagens hjem Fredheim, fungerte som scene for mange framføringer. Fra slutten av 1940-årene og framover ble teaterarbeidet drevet av Refling Hagen selv, av og til var også Birgit Abrahamsen inne i bildet som instruktør, fram til sin død i 1961. I samband med det årlige Wergelandstevnet 17. juni, ble det satt opp Wergeland-farser, om formiddagen ble noen av disse ble framført utendørs. Tallrike framføringer så dagens lys på Fredheim, som mer og mer utviklet seg til å bli et studie- og kultursenter. Her satte man blant annet opp Hans E. Kincks skuespill Den siste gjest i 1963. I tidligere år hadde man spilt første akt, deretter to akter, og endelig hadde man fått opp hele det enorme dramaet om den italienske skandaleskribenten Pietro Aretino (1492-1556). «Forestillingen varte fra midt på dagen til sene kvelden. Skuespillernes gjennomsnittsalder var knapt 20 år. Hun [IRH] hadde selv lært dem opp fra grunnen av, og flere var kommet langt. Alle store mannsroller ble spilt av unge jenter. Dette var begynnelsen til Suttungteateret, som med sine bedrifter har skapt ikke så rent lite norsk teaterhistorie.»Myhren, D.G. i Livet svikter ikke livet, s. 333-39 Refling Hagen var lenge alene om instruksjon og regi, Birgit Abrahamsen var imidlertid involvert i arbeidet med første akt. Neste kjempeprosjekt var Mot karneval av Kinck. Også denne forestillingen ble bygd gradvis opp nedenfra, over to år. Det ble spilt i sin helhet ved urframføringen på Tangen samfunnshus ved Kincks hundreårsjubileum i oktober 1965. Nå hadde Refling Hagen fått en medarbeider i Torleif Kippersund som var i stand til å gi henne avlastning med instruksjon og regi, og flere begavelser kom til.
Suttungteaterets glanstid
I løpet av 60- og 70-tallet ble flere av de «gamle» skuespillerne voksne, og det kom nye krefter til. Teaterarbeidet ekspanderte kraftig på denne tida. Ved siden av Torleif Kippersund var Svein Gundersen, Gudmund Groven blant regissørene på Suttungteatret; også Kristin Lyhmann, Kjell Larsson, Ingrid Elise Wergeland, Sigrid Salen, Frøydis Alvær og Johanne Louise Groven Michaelsen har hatt regioppdrag ved teatret. Billedkunstnere som Olav Bjørgum, Ingrid Book, Petr Klastersky, Valborg Maria Sirnes og sivilarkitekt Tore Lahn arbeidet med scenografier til oppsetningene. Skuespillere, musikere, forfattere og studenter deltok side om side som skuespillere. Staben vokste, og flere fikk etter hvert variert teaterfaglig skolering. Så lenge Ingeborg Refling Hagen levde, var hun Suttungteatrets kunstneriske leder. Svein Hellesøy og Svein Gundersen ledet sammen teatrets administrative arbeid i en tiårs-periode fra 1969-79, Svein Gundersen videre fra 1979-89. På slutten av hans tid kom teatret inn som egen post på statsbudsjettet.
Arbeidet og tidspresset var betydelig – med leseprøver og øving på kveldstid, prøver fra fredag-søndag gjennom hele året, og uker med prøver og studier i alle ferier. Teatret hadde i sin mest aktive periode rundt 4-7 premierer pr år. Skuespillerne kom til teaterprøvene fra hele østlandsområdet, og ble innlosjert på Fredheim og i hjemmene til de av skuespillerne som hadde slått seg ned i nærheten. Flere sentrale skuespillere, som Kristin Lyhmann og Gudmund Groven, dengang ansatt ved Telemark teater (1975-80), pendlet ukentlig til prøver og forestillinger, det samme gjaldt Torleif Kippersund, en periode ansatt ved Det norske teatret, og hans familie.
Publikum kom fra fjern og nær, og det ble jevnlig satt opp busser fra Oslo til Suttungteatrets forestillinger. Til høydepunktene i teaterets historie hører forestillingen Den sidste gjest, med Torleif Kippersund i hovedrollen som skandalejournalisten Pietro Aretino, og to ulike oppsetninger av Kincks Driftekaren, begge ganger med Torleif Kippersund i hovedrollen, Wergelands sørgespill Barnemordersken med Kristin Lyhmann i tittelrollen, og Mot Karneval av Kinck med Svein Gundersen som hovedfiguren Niccolo Machiavelli. Flere episke verk ble satt opp på Suttungteatrets scene, som Mot Ballade av Kinck, Brudgommen og Vi må greie oss selv av Ingeborg Refling Hagen. Hennes drama Vi løfter de lenkede hendene våre om Andrew Furuseth, som Suttungteatret framførte i Hedmarksmuséets aula i 1989, ble den siste store forestillingen i det vi kan kalle Suttungteatrets glanstid.
Suttungteatrets virksomhet ble finansiert dels av kunstnerlønnen til Ingeborg Refling Hagen, dels av støtte fra stat, fylke og kommune, honorarer for opptredener og foredrag fra skuespillerne, velvillige bidrag fra mange av foreldrene til de ungdommene som var tilknyttet virksomheten, og fra interesserte teatergjengere. Teatret fikk også støtte av kapasiteter som Egil Kraggerud, Edvard Beyer, Rolf Nyboe Nettum, Kåre Langvik-Johannessen, Dagne Groven Myhren, Thorolf Adler Holmboe og Olav Starheim, som alle foreleste gratis i forbindelse med teatrets oppsettinger.
Til enhver tid bodde det en «kjernestab» på Fredheim. Denne staben jobbet med studier, kultur og teaterarbeid. Driften av Suttung forlag, kultur- og teaterarbeidet var avhengig av den staben som til enhver tid holdt til på Fredheim.
Nybrottsarbeid Teateret hadde i alle år en fast innleder i Aslaug Groven Michaelsen. Groven Michaelsen lot etterhvert en del av sine innledninger trykke under fellestittelen Velkommen til samarbeid, b.1 kom i 1985.http://www.suttung.com/aslaug/gratulasjon.htm
I boka Henrik Wergeland Såmannen, som kom ut i samband med Wergelandfeiringen i 2008, utarbeidet Kristin Lyhmann en oversikt over sceneframføringer av Wergeland. Wergelands dramatikk, større Wergelanddikt, og store deler av Wergelands kosmologiske dikt Mennesketfikk sceniske framføringer på Suttungteatrets scene, likeså diktsyklusen Jødinden. I tillegg til arbeidet med Wergeland ble nesten alle Kincks dramaer oppført, blant dem de store skuespillene med handling fra renessanse og tidlig barokk. Det ble også satt opp skuespill av forfattere som Gunnar Heiberg, Jonas Lie, Henrik Ibsen, Amalie Skram, H. C. Andersen, Charles Dickens, greske tragedier som Perserne, Medeia og Ifigineia, i gjendiktning av Egil Kraggerud.
Parallelt med de større framføringene på Suttungteatrets scene, fortsatte tradisjonen med husteater, og i flere år arrangerte Suttungs husteater ikke bare framføringer i området rundt Tangen og Hamar, men flere steder i Oslo, Bergen, Hemsedal. Særlig ble en stor leilighet i Ole Vigs gate i Oslo, der teatret fikk disponere tre stuer på rad, med plass til rundt 100 publikummere, flittig brukt. Verk som Det befriede Europa og Den engelske Lods av Wergeland, noveller av Kinck, Mot Kveld av Trygve Andersen, De som var 14 av Aslaug Groven Michaelsen ble oppført her. Også H.C.Andersen-eventyr, Johannesevangeliet, Apostlenes gjerninger, Dronning Vastis gjestebud av I.R.Hagen, Ordets speil av Søren Kierkegaard, utdrag av verk som Ibsens Brand og Peer Gynt, Hugos De elendige og Dickens To byer, såvel som lyrikk- og musikkvelder mm. ble arrangert som husteaterkvelder.
I sin magistergradsavhandling fra 1986 har Kristin Lyhmann laget en oversikt over alle oppførelser ved Suttungteatret. Også Svein Gundersen har skrevet om sitt arbeid med Kinck og Wergelands dramatikk, og om arbeidet med Ingeborg Refling Hagens politiske diktning for scenen.
Suttungteateret drev nybrottsarbeid på flere plan. En del av skuespillerne tok etter hvert kunst- eller skuespillerutdanning, flere ble pedagoger, og de som tok embetseksamen valgte gjerne å gå videre med det stoffet de hadde satt seg inn i gjennom teaterarbeid, studieleirer, lesesirkler og individuelle prosjekter tilknyttet Suttungteatrets virksomhet. Større og mindre avhandlinger på ulike nivå som er blitt produsert ved universitet og høgskoler har viktige forutsetninger i dette miljøet.
Nyere historie