Susiddhikarasūtraen (sanskrit: susiddhikaramahātantrasādhanopāyikapaṭala, devanāgarī: सुसिद्धिकरमहातन्त्रसाधनोपायिकपटल) er en esoterisk tekst (en tantra) i vajrayāna-tradisjonen. Den norske tittelen er «avsnittet om forsoningsritualer i den store tantraen, susiddhikara».
Den originale teksten på sanskrit er ikke bevart. Den finnes imidlertid i en tibetansk oversettelse fra det 8. århundre, og i en kinesisk oversettelse fra 726 e.Kr.
Teksten begynner med en rekke spørsmål om å utnytte tantra effektivt. De resterende kapitlene tar opp disse spørsmålene, og gir klassifiseringer av tantriske ritualer og guddommer.
Tittelen Sādhanā (साधन) betyr «metode» eller «praksis» for å oppnå et spesifikt mål; det kan også bety «rituale». I tibetansk wylietranslitterasjon er dette gjengitt som las sgrub pa'i (ལས་སྒྲུབ་). Upāyika (उपायिक) betyr «kyndige midler» eller «pedagogikk»; på tibetansk er det gjengitt som thabs rim par (ཐབས་རིམ་པར). Ordet sādhanopāyika (ལས་སྒྲུབ་ཐབས་རིམ་པར, las sgrub pa'i thabs rim par) kan oversettes med «forsoningsritualer». Pāṭala (पाटला), på tibetansk phye ba (ཕྱ་བ), betyr «kapittel», «seksjon» eller «avsnitt». Benevnelsen sādhanopāyikapaṭala kan derfor oversettes med «seksjon med forsoningsritualer», og dette er den forkortede benevnelsen i den tibetanske Kangyur (sgrub pa'i thabs rim par phye ba, སྒྲུབ་པའི་ཐབས་རིམ་པར་ཕྱེ་བ།).
Mahātantra, tibetansk rgyud chen po (རྒྱུད་ཆེན་པོ), betyr «den store tantraen». Affikset kāra (कार), tibetansk par byed (པར་བྱེད), betyr «å handle» og «å utføre». Susiddhikara (सुसिद्धिकर), tibetansk legs par grub par byed pa'i (ལེགས་པར་གྲུབ་པར་བྱེད་པའི་) betyr «den komplette fullføringen av alle siddhier».
Den fulle sanskrit-tittelen susiddhikaramahātantrasādhanopāyikapaṭala (सुसिद्धिकरमहातन्त्रसाधनोपायिकपटल), på tibetansk legs par grub par byed pa'i rgyud chen po las sgrub pa'i thabs rim par phye ba/ (ལེགས་པར་གྲུབ་པར་བྱེད་པའི་རྒྱུད་ཆེན་པོ་ལས་སྒྲུབ་པའི་ཐབས་རིམ་པར་ཕྱེ་བ།), betyr «avsnittet om forsoningsritualer i den store tantraen, susiddhikara». thumb|upright|Sittende Amitabha fra kongedømmet Joseon, Korea, 1735. Utskåret tre med lakk og forgylling (40.6 x 26.7 x 19.1 cm). Skikkelsen utfører karana mudrā. Mudrāer er sentrale under de tantriske ritualene. På kinesisk er tittelen 蘇悉地羯羅經 (pinyin: sūxīdì jiéluó jīng), som er en ordrett oversettelse av susiddi (蘇悉地, sūxīdì), karā (羯羅, jiéluó) og sūtra (經, jīng).
Innflytelse og utbredelse Teksten ble oversatt til kinesisk i år 726 e.Kr. under Tang-dynastiet (唐朝, 618–907). I Kina ble den studert av skolen zhēnyán zōng (眞言宗). Denne virket i årene 716 til 721, men under dynastiene Liáo (辽朝, 916–1125) og Sòng (宋朝, 960–1279) kom en ny bølge av esoteriske studier, som fortsatte å virke inn i dynastiene Jīn (金朝, 1115–1234) og Yuán (元朝, 1271–1368). Under Ming-dynastiet (明朝, 1368–1644) smeltet zhenyan zōng sammen med andre skoler.
I Korea var denne teksten innflytelsesrik under kongedømmet Goryeo (고려, 918–1382) og skolen chin'ŏn chong (진언종). Den koreanske tittelen er Sosilchigalla kyŏng (소실지갈라경).
Den japanske tittelen er Soshitsujikyara kyō (ソシツジキャラキョウ). I den japanske buddhistiske skolen Tendai-shū blir teksten betraktet som en av tre primære tantraer. De to andre er mahavairocana Tantra og vajraśekharasūtraen. Skolen shingon-shū opererer kun med de to sistnevnte som to primære tantraer.
I Tibet har teksten blitt studert fra det 8. århundre frem til det 21. århundre.
Religionshistorisk kan denne teksten plasseres i kategorien østasiatisk buddhisme, men også tibetansk buddhisme og indisk buddhisme. Det er en esoterisk tekst: I Tibet hører den hjemme i vajrayāna og i Kina i zhēnyán zōng og dens avleggere chin'ŏn chong i Korea og shingon-shū i Japan. Det er en rituell tekst. Den beskriver en serie med ritualer som brukes under guddomsdyrkelse. Flere av elementene i ritualene – mudrāer, mantraer, maņḍala'er, homa, abhiṣekaer og gudsyoga – har paralleller i før-buddhistiske religioner som jainisme og hinduisme.
Innhold Tantraen begynner brått ved at bodhisattva'en «vredfulle kuṇḍalinī» stiller Vajradhara en serie med spørsmål om prosedyrene for å gjenta mantraer «for å raskt å oppnå suksess» (kapittel 1). I resten av kapitlene (kapittel 2-40) gir Vajradhara svar på disse spørsmålene. «Suksess» er en oversettelse av sanskrit-ordet siddhi (kinesisk: 成就, chéngjiù).
Ordet kan også oversettes med «prestasjon», «oppnåelse» og «effektuering». Reglene for de forskjellige ritualene omfatter alt fra veiledninger for å velge ens lærer eller disippel, og det rituelle stedet for detaljerte opplistinger av gaver og retningslinjer for å påkalle guddommene, utførelsen av homa («brennoffer»), konstruksjon av maņḍala'er og utførelsen av andre ritualer.
Guddommene er inndelt i tre familier eller grupper (Buddha, Lotus og Vajra). Ritualene er på samme måte inndelt i śāntika (passivisering), paușțika (velstand) og ābhicāruka (undertrykkelse). Suksessen måles i henhold til tre grader (høyere, middels og lavere). Hver grad har tre undergrader. thumb|upright|Utførelsen av homa («brennoffer») i hinduismen. Kapittel 1 (første del av kapittel 1 i den tibetanske versjonen) innledes med at «vredfulle kuṇḍalinī» stiller Vajradhara en serie med spørsmål. Kapittel 2 (andre del av kapittel 1 i den tibetanske versjonen): Vajradhara begynner sine svar til kuṇḍalinī's spørsmål ved å beskrive hovedegenskapene til tantraen. Deretter følger et mantra og en kort forklaring av det tertiære systemet som er nevnt ovenfor (mantraet til moren, vidyārāja og mahākrodha i hver familie). Det følger veiledninger for å bestemme hvilken familie et mantra tilhører, og diverse instruksjoner i bruken av mantraene. Kapitlene 3–6 (kapitlene 2–5 i den tibetanske versjonen) beskriver egenskapene til en lærer eller ācārya, hans potensielle disipler eller mantrin, hans medarbeidere og hjelpere, og stedene som er egnet for utførelsen av ritualene. Kapittel 7 (kapittel 6 i den tibetanske versjonen) skisserer de etiske retningslinjene som utøveren må holde seg til. Det er detaljerte instruksjoner om renselse. Det gis deretter korte beskrivelser av flere artikler som utøveren bør ha (vajra, perlesirkel, en ring av grasarten imperata cylindrica og et beskyttende belte rundt midjen). Kapittelet avsluttes med flere renselser. Kapitlene 8–12 (kapitlene 7–11 i den tibetanske versjonen) beskriver blomstene, salvene, røkelsen, lampene og maten som tjener som de fem typer av offergaver. Kapitlene 13–15 (kapittel 12 i den tibetanske versjonen) inneholder instruksjoner i å utføre ritualene śāntika, paușțika og ābhicāruka. Kapittel 15 gir også begrunnelser for å utføre ritualet ābhicāruka som kan synes å stride mot ånden i buddhismen. Kapittel 16 (kapittel 13 i den tibetanske versjonen) beskriver forskjellige typer mantraer, og de tre grader av prestasjoner som oppnås. Kapittel 17 (kapittel 14 i den tibetanske versjonen) forklarer hvordan man utfører ofringer for guden (argha) og gir instruksjoner i hvordan man påkaller sin egen og andres guder. Kapittel 18 (kapitlene 15–17 i den tibetanske versjonen) er det lengste kapittelet. Det beskriver dyrkelsen av gudene som er påkalt, og gir informasjon om diverse emner, deriblant instruksjoner i å lage gaver, beskytte det rituelle stedet, beskytte seg selv og avvise gudene. Det gir instruksjoner i sitte-stedet til utøveren, vers for å hylle de tre juveler, Avalokiteśvara og Vajradhara, formlene for å tilstå ens synder, for å ta sin tilflukt i de tre juveler, generere sinnet av opplysning (bodhicitta), overføring av fortjenester og å inngå eder. Det gir instruksjoner i å lage og anvende bedekranser, regler for den samtidige messingen av mantraer, tegn på suksess i resitasjonen, og instruksjoner bruken av de fem produktene fra kyr (melk, ostemasse, ghi, møkk og urin). Kapittel 19 (kapittel 18 i den tibetanske versjonen) hvordan man øker majesteten eller styrken til guder og mantraene som de presiderer over ved hjelp av ritualer som for eksempel homa. thumb|Japansk bedekrans for kvinner, tilhørende skolen Jōdo Shinshū. Kapittel 20 (kapittel 19 i den tibetanske versjonen) beskriver innvielsen av guddommen. Duftende vann helles fra en dekorert flaske over en dukke av guddommen for å øke guddommens majestet. Kapittel 21 (kapittel 20 i den tibetanske versjonen) beskriver typer av drømmer som indikerer suksess, og prosedyrene for å få slike drømmer. Kapittel 22 (kapittel 21 i den tibetanske versjonen) forklarer prosedyrene når en lærer ønsker å overføre et mantra til sin disippel. Kapittel 23 (kapittel 22 i den tibetanske versjonen) forklarer at utøveren kan mistenke at hans mantra ikke er effektivt. Dette kapittelet forklarer hvordan man håndterer en slik situasjon. Kapittel 24 (kapittel 23 i den tibetanske versjonen) beskriver flere ritualer som øker kraften og majesteten til et mantra. Kapittel 25 (kapittel 24 i den tibetanske versjonen) forklarer generelle regler for utførelse av homa. Kapittel 26 (kapittel 25 i den tibetanske versjonen) opplister forskjellig tilbehør som er nødvendige for utførelsen av forskjellige ritualer. Kapittel 27 (kapittel 26 i den tibetanske versjonen) beskriver egenskaper til tilbehør som kan bli gitt rituelle fullmakter eller effektuert for bruk i ritualer. Kapitlene 28–29 (kapittel 27–28 i den tibetanske versjonen) forklarer fremgangsmåten ved å erverve og deretter vaske og rense gjenstandene som skal brukes i ritualene. Kapittel 30 (kapittel 29 i den tibetanske versjonen) forklarer målingen og kvantitetene for å effektuere ulike typer tilbehør. Kapittel 31 (kapittel 30 i den tibetanske versjonen) forklarer prosedyrene for å innvie en elev, deriblant konstruksjon av et maņḍala, utførelsen av homa og selve innvielsen. thumb|upright|Japanske røkelsespinner Kapittel 32 (kapittel 31 i den tibetanske versjonen) gir flere metoder for bestråling av tilbehør som effektueres, eller får dem til å generere strålende energi eller magisk kraft (tejas). Kapittel 33 (kapittel 32 i den tibetanske versjonen) forklarer de mest gunstige måneder i året, dager i måneden, og tider på dagen for utførelse av forskjellige ritualer. Kapittel 34 (kapittel 33 i den tibetanske versjonen) gir tilleggsinstruksjoner for å bruke den beskyttende snoren rundt midjen og på forberedelsen av øyesalver for å lindre tretthet. Kapittelet beskriver deretter lovende tegn som indikerer suksess. Kapittel 35 (kapittel 34 i den tibetanske versjonen) forklarer prosedyrene for påkallelse av gudene for å effektuere artiklene. Det dekker valget av sted, konstruksjonen av maņḍala,er og ritualer. Kapittel 36 (kapitlene 35–38 i den tibetanske versjonen) beskriver noen enkle prosedyrer for å gjenopprette mangelfullheter i ritualene som kan ha inntruffet under ens praksis. Den beskriver tre maņḍala,er (for Buddha-, Lotus- og Vajrafamiliene), etterfulgt av et spesielt homa-rituale som kalles saṃpāta homa («kontakt homa»). Deretter følger tre maņḍala,er (for Buddha-, Lotus- og Vajrafamiliene), etterfulgt av et maņḍala som er felles for de tre familiene. Under utførelsen av ritualene, kan forskjellige hindringer oppstå, og metoder for å avspore disse forklares. Kapittelet avsluttes med instruksjoner for den fullkomne effektuering. Kapittel 37 (kapitlene 39–40 i den tibetanske versjonen) beskriver et maņḍala og ledsagende ritualer som utføres hvis et tilbehør er stjålet. Det skal utføres umiddelbart etter tyveriet. Dette blir etterfulgt av et maņḍala med ledsagende ritualer som brukes hvis det har gått en tid. Når artikkelen er returnert, blir gjenstanden oppdelt. Dersom også dette mislykkes, blir flere ritualer utført.
Den tibetanske versjonen thumb|upright|En vajra og en bjelle (ghanta), som er klassiske rituelle symboler i vajrayāna.