Fredsforhandlingene i Nepal 2006: Etter at det store demokratiopprøret i april, Jana Andolan 2006, hadde styrta diktaturet til kong Gyanendra, sa både den nye regjeringa leda av Sjupartialliansen for demokrati i Nepal og opprørerne i NKP(Maobadi) seg villige til fredsforhandlinger.

Fredsforhandlingene starta for alvor 26. mai. De ble foreløpig avslutta den 16. juni, da partene skreiv under en avtale om bl.a. å danne ei koalisjonsregjering, skrive en foreløpig grunnlov og gjennomføre frie valg på ei grunnlovsgivende forslamling, og utvikle våpenhvilen mellom regjeringa og maoistene til en varig fred som avslutta den 10 år gamle borgerkrigen.

Forhistorie

NKP(Maobadi)s krav ved starten av opprøret

Fra borgerkrigen i Nepal starta i februar 1996, har NKP(Maobadi) i prinsippet alltid vært villig til å forhandle.

Det formelle startskuddet på Jana Yudda eller folkekrigen (som NKP(Maobadi) kaller opprøret) var 40 krav som ble sendt over fra partiets frontorganisasjon Samyukta Janamorcha Nepal i et brev fra SJMs leder Baburam Bhattarai 4. februar. Bhattarai skrev at dersom disse krava ikke blei infridd innen 16. februar, måtte SJM starte et opprør. (Opprøret starta faktisk 13. februar.)

De fleste av disse krava gjaldt dagligdagse spørsmål, som kritikere av maoistene sa kunne reises og vinnes i den vanlige parlamentariske kampen. De krava som blei ansett for vanskeligst å innfri, gjaldt valg på ei ny grunnlovsgivende forsamling. Partiet sa fra første øyeblikk at det ville legge ned våpnene dersom det fikk disse krava innfridd.

(Det er uriktig som mange kommentatorer har hevda (bl. a. oppsummeringssider fra BBC) at NKP(Maobadi) kjemper for «en kommunistisk stat». NKP(M) har kommunismen som et framtidig mål, men folkekrigen som partiet starta i 1996 har langt mer begrensa mål. Partileder Prachanda har sammenfatta det som «en borgerlig-demokratisk republikk».)

Deuba sier seg villig til å forhandle

Daværende statsminister Sher Bahadur Deuba (som den gangen representerte Nepals Kongressparti) ignorerte de 40 krava da opprøret starta. Men i løpet av regjeringsperioden (som varte til 12. mars 1997) sa han seg villig til å forhandle.

I prinsippet har altså både opprørerne og representanter for regjeringssida sagt seg villige til å forhandle for å få en slutt fra krigen, helt siden borgerkrigens første dager.

Men det virker ikke som om noen av sidene la særlig stor vekt på å få til forhandlinger de første åra. I denne perioden var tapene på begge sider små. For regjeringene i Kathmandu virka opprøret som et lite problem. NKP(Maobadi) kunne heller ikke komme til forhandlinger med noen sterk posisjon.

Det er likevel mulig at det var kontakter mellom de to sidene i denne perioden. Representanter for NKP(M) har hevda at de sto i hemmelig forbindelse med kongehuset under kong Birendra, noe andre kilder bekrefter. Det er ikke kjent hvor tidlig disse kontaktene starta.

Det kan også ha vært tidlige kontakter med et eller flere av de store parlamentariske partiene, kanskje med ledere i UML.

Bevegelse i retning forhandlinger rundt 2000

Etter 4 års borgerkrig begynte NKP(Maobadi) å opprette lokal administrasjon i relativt større områder. Krigen var mellom maoistenes styrker og politistyrker (kong Birendra blokkerte at hæren blei satt inn i borgerkrigen), og opprørsstyrkene begynte å vinne større trefninger og drive politiet ut av store deler av landsbygda.

Opprøret begynte å bli et sentralt politisk problem. På regjeringssida førte det til sterkere vilje til å virkelig forsøke å stoppe borgerkrigen gjennom forhandlinger.

Åpenbart var det kontakter mellom ledende politikere og NKP(M) på denne tida.

Statsminister G. P. Koirala fra Nepals Kongressparti, som satt fra våren 2000, prøvde på den ene sida å få bygd ut en spesiell militær politistyrke, fordi han ikke klarte å få trukket hæren inn i krigen. På den andre sida prøvde han å få til forhandlinger.

Det første kjente møtet mellom regjeringssida og Maobadi var i oktober 2000, da visestatsminister Ram Chandra Poudel fra Kongresspatiet møtte NKP(M)s sentralkomitemedlem Rabindra Shresta.

I november satte regjeringa fri flere ledende maoister, noe som blei oppfatta som et forhandlingsframstøt.

I mars 2001 snakka begge sider om forhandlinger. Men den parlamentariske opposisjonen sa den ikke ville støtte forhandlinger så lenge Koirala var statsminister. Koirala sto svakt politisk på grunn av ei korrupsjonsafære, som gjorde at opposisjonen boikotta parlamentet hele vårsesjonen 2001.

Maoistene ønska heller ikke å forhandle med ham, som de betrakta som ansvarlig for undertrykkelsen etter 1991 som hadde bidratt til å legge grunnlaget for opprøret. (Prachanda kalte våren 2001 Koirala for «Hitler»!) NKP(M) ville derfor utsette forhandlinger til etter et regjeringsskifte.

Første runde med fredsforhandlinger høsten 2001

Sommeren 2001 kom massakren av Birendra og hele hans nærmeste familie, og like etter det kraftige nederlag for regjeringssida i borgerkrigen. Dette førte til at G. P. Koirala måtte trekke seg 26. juli. Samme dag tok hans partifelle og rival Deuba over.

Deuba proklamerte våpenhvile 23. juli, og sa seg villig til å forhandle med maoistene. 25. juli erklærte Prachanda våpenhvile og sa seg villig til å forhandle. Begge parter uttrykte optimisme når det gjaldt resultatet.

14. august organiserte NKP(Masal) et møte mellom de 5 største parlamentariske kommunistpartiene og NKP(Maobadi) i Vest-Bengal, India. NKP(M) foreslo at de skulle lage en felles front for republikk. De 5 partiene avviste det.

16. august offentliggjorde NKP(Maobadi) sin tremanns forhandlingsdelegasjon, leda av Baburam Bhattarai.

Første runde med fredssamtaler blei avslutta 30. august.

Andre runde i fredsforhandlingene blei holdt 13. til 15. september. Begge parter sa at de ikke førte til noe.

I oktober friga maoistene 26 politioffiserer. Prachanda krevde ei ny runde forhandlinger.

De kom først i november, etter at politi på nytt hadde angrepet opprørernes stillinger.

21. november erklærte Prachanda offentlig at forhandlingene ikke førte fram.

23. november angrep maoistenes styrker ei rekke militære posisjoner. Dermed var både våpenhvilen og fredssamtalene avbrutt, og maoistene tok sjøl initiativ til at hæren, som til nå ikke hadde deltatt i borgerkrigen, blei trukket inn.

2002: Borgerkrigen blir blodigere

Mange kommentatorer mente at NKP(Maobadi) hadde gjort en alvorlig taktisk feil ved å starte krigen igjen. De mente at hæren nå raskt ville drive opprørerne tilbake, og at maoistene hadde tapt mye av den politiske sympatien de hadde i storbyene.

Regjeringa fikk nå kraftig økt militær støtte fra stormaktene, bl.a. fra India, USA, Kina og flere EU-land.

Krigen blei langt blodigere enn før. I de første 5 månedene krevde den flere liv enn i de over 5 åra som gikk fra februar 1996 til juli 2001.

Men opprørerne beholdt offensiven. Samtidig med at de starta krigen på nytt, hadde de oppretta ei sentralregjering for områdene de beherska, leda av sjefsforhandler B. Bhattarai. Nå konsoliderte de sin makt over større deler av landet, og tilføyde hæren alvorlige nederlag.

Deuba, som sa at han følte seg sveket av maoistene, begynte å innskrenke de demokratiske fri- og rettighetene stadig mer, med støtte av kong Gyanendra. Han begynte med å forby organisasjoner og aviser som støtta maoistene, fortsatte med pressesensur, forfølgelse av journalister, og unntakstilstand. Hæren, som forsøkte å gå til angrep på ei landsbygd der den mangla etterretning, fikk frie hender til å bruke omfattende tortur og mord på fanger. Dette kom til å ramme tusenvis av bønder som ikke hadde deltatt i krigen, også tilhengere av regjeringspartiene, og bidro til kraftig økt rekruttering til opprørerne.

Våren 2002 oppløste Deuba de folkevalgte kommunestyrende. Da han ikke fikk parlamentarisk støtte for å fortsette unntakstilstanden, oppløste han 22. mai parlamentet (som var valgt i 1999. Dette førte til at han og hans tilhengere blei ekskludert av Nepals Kongressparti og danna sitt eget parti, Nepali Congress (Democratic).

I oktober utnytta kong Gyanendra de innskrenkningene i demokratiet som Deuba alt hadde gjort, til å gjennomføre sitt første statskupp, og ta over regjeringsmakta sjøl. Deretter regjerte han fram til sitt 2. statskupp 1. februar 2005 ved å innsette statsministre uten sterk støtte i folket eller i (det nå oppløste) parlamentet.

Andre runde med fredssamtaler i 2003

29. januar 2003 blei den andre våpenhvilen proklamert.

Baburam Bhattarai var også denne gangen NKP(Maobadi)s forhandlingsleder.

12. mars undertekna B. Bhattarai og regjeringas representant, oberst Narayan Singh Pun, en avtale om partenes opptreden under våpenhvilen.

Første runde med fredssamtaler blei holdt 27. april. B. Bhattarai la fram NKP(Maobadi)s veikart for fredsforhandlingene. Det politiske innholdet i forslaget er svært likt det maoistene fikk gjennom i fredssamtalene i 2006, bl.a. sa maoistene seg villige til å respektere demokrati og flerpartivalg.

Andre runde blei holdt 9. mai.

Tredje runde blei holdt 17. til 19. august. På samme dag som forhandlingene starta, drepte den Kongelige Nepalske Hæren 19 ubevæpnete aktivister i Doramba i det vestre Nepal. Maoistene tolka det som en provokasjon for å få fredssamtalene til å bryte sammen.

27. august erklærte NKP(M) at forhandlingene ikke førte fram, og våpenhvilen var slutt.

Etter sammenbruddet i forhandlingene anklaga NKP(M) bl.a. USAs ambassade for å ha vært en sentral operatør bak kulissene, som bidro til at forhandlingene ikke førte fram.

Utviklinga fram til Gyanendras statskupp

Da krigen starta igjen høsten 2003, og gjennom hele 2004, fortsatte opprørernes framganger, og den militære stillinga for the Royal Nepalese Army blei stadig dårligere.

Dette skjerpa også konflikten mellom kongen og de parlamentariske partiene, og kongen og de statsministrene han utpekte.

NKP(Maobadi) forente militære angrep og kortere blokkeringer av Kathmandu med politiske framstøt.

Fra sommeren 2004 blei Deuba fra Nepali Congress (Democratic) statsminister med støtte av UML. Deuba ba om nye forhandlinger, men NKP(M) avviste det. Etter to mislykka forhandlingsrunder med regjeringer sa de at de ikke ville forhandle mer med tjenerne, men bare med den som virkelig hadde makta. Men Gyanendra avviste også alle forhandlinger.

Den stadig dårligere militære og politiske situasjonen fikk Gyanendre til høsten 2004 å bestemme seg for å gjøre et nytt statskupp. Han var innstilt på å bygge opp et nytt royalistisk diktatur med det hans far Mahendra skapte etter sitt kupp i 1960, der de gamle parlamentariske partiene var erstatta med nye kongetro partier.

Gyanendra reiste til India og la fram denne planen. Regjeringa i Delhi avviste forslaget bestemt.

Gyanendra gjennomførte likevel statskuppet 1. februar 2005.

India snur. Sjupartialliansen dannes.

Etter kuppet blei Gyanendra overraska over de voldsomme internasjonale reaksjonene. Dette skyldtes først og fremst at India vendte seg mot ham, og stoppa den militære støtta han hadde fått siden høsten 2001. India fikk støtte av FN og EU, og det førte til at også USA måtte avbryte våpenhjelpa til kongen. Den eneste stormakta som støtta Gyanendra militært, var nå Kina.

Kongens kupp fikk også de alltid stridende parlamentariske partiene til å danne en felles front, for første gang siden demokratiopprøret Jana Andolan 1990: Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Sjupartialliansen var i praksis leda av de to største partiene, Nepals Kongressparti og UML, og dens reelle leder var G. P. Koirala. India spilte trolig også ei viktig rolle for å få partiene til å slutte seg sammen.

Kontakt mellom India og NKP(Maobadi)