Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC, eng. International Whaling Commission) ble startet som en følge av Den internasjonale konvensjonen om regulering av hvalfangst (ICRW)International Convention for the Regulation of Whaling, with Schedule of Whaling Regulations, 2 December 1946, 62 Stat. 1716, 161 UNTS 72. den 2. desember 1946 for å sikre bestanden av hval. Strukturen til IWC baserte seg på at statene basert på langsiktige egeninteresser ville bli enige om felles prinsipper om forvaltningen av en felles ressurs, basert på vitenskapelige data.Se Protocol to the International Convention for the Regulation of Whaling, 19 November 1956, 10 UST 952, 338 UNTS 366; Circular Communication to All Contracting Governments, 30 June 1972, 23 UST 2820. Fra 1980-årene har IWC blitt det fremste forumet for beskyttelsen av alle hvalarter.Patricia Birnie, International Regulation of Whaling: From Conservation of Whaling to Conservation of Whales and Regulation of Whale-watching (New York: Oceana Publications, 1985) Endringen i IWCs mandat startet tidlig i 1970-årene, og er ofte sett i sammenheng med De forente nasjoners konferanse om menneskets miljø, som ble avholdt i Stockholm i 1972. Resultatet av denne endringen er mest synlig i IWCs vedtak fra 1986 om et fem-årig forbud (moratorium) mot kommersiell hvalfangst, som siden er blitt fortløpende forlenget, og det senere vedtaket om et reservat for hval i Antarktis.
Den beskyttende rollen IWC har påtatt seg er blitt satt under press siden siste halvdel av 1980-årene, ettersom ulike populasjoner av vågehval er blitt hevdet å være store nok til at man kan tillate begrenset fangst. De skarpe skillene mellom de som ønsker å ta opp igjen en viss hvalfangst og de som til nå har lykkes med å nekte noen som helst gjenopptagelse av fangsten har som en konsekvens ført til at pro-hvalfangst-nasjonene har satt spørsmålstegn ved legitimiteten til IWCs beslutninger. North Atlantic Marine Mammal Commission er en motpol til IWC og har sitt hovedkontor i Tromsø. Denne organisasjonen, som ble dannet i 1992 og omhandler Grønland, Færøyene, Island og Norge, jobber for et visst uttak av hval i bærekraftige bestander.
Oppbygging og medlemskap thumb|IWCs medlemsland i blått
IWC ble opprettet under en frivillig enighet blant medlemsnasjonene for å fungere som en styrende enhet for å operere under Den internasjonale konvensjonen om regulering av hvalfangst og for å implementere konvensjonens økonomiske og miljømessige mål. Kommisjonens rolle er å regelmessig gjennomgå og revidere «konvensjonens handlingsplan»,Artikkel I(1) i ICRW erklærer handlingsplanen som en integrert del av konvensjonen. å kontrollere hvalfangst ved å beskytte enkelte arter (herunder utpeke områder som hvalreservater, sette kvoter for fangst, fastsette tidsperioder for fangst, fastsette hvilke områder som er åpne for fangst, fastsette hvilke metoder som er tillatt for fangst). I sitt konstituerende dokument har IWC også fått oppgaven å fastsette reguleringer for «å sørge for bevaring, utvikling og optimal utnyttelse av hvalressursene» med den forutsetning at slike reguleringer «er basert på vitenskapelige funn».ICRW, note 1, Art. V(2).
IWCs hovedkvarter ligger i Cambridge, England. Kommisjonen har tre hovedkomiteer, Vitenskapskomiteen, Teknisk komite og Økonomi/Administrasjonskomiteen.
Deltagelse i IWC er ikke begrenset til stater som er involvert i kommersiell hvalfangst. De 66 medlemmene er pr. 2005: Antigua og Barbuda, Argentina, Australia, Østerrike, Belgia, Belize, Benin, Brasil, Kamerun, Chile, Folkerepublikken Kina, Costa Rica, Elfenbenskysten, Tsjekkia, Danmark, Dominica, Finland, Frankrike, Gabon, Gambia, Tyskland, Grenada, Guinea, Ungarn, Island, India, Irland, Italia, Japan, Kenya, Sør-Korea, Kiribati, Luxembourg, Mali, Mauritania, Mexico, Monaco, Mongolia, Marokko, Nauru, Nederland, New Zealand, Nicaragua, Norge, Oman, Palau, Panama, Peru, Portugal, Russland, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, San Marino, Senegal, Slovakia, Salomonøyene, Sør-Afrika, Spania, Sverige, Sveits, Togo, Tuvalu, Storbritannia og USA.
IWC har tradisjonelt hatt sine møter årlig, vanligvis i mai eller juni. Møtet er sammensatt av en representant med stemmerett (kalt kommisjonær) fra hver stat, sammen med ulike eksperter og rådgivere. Møtene er generelt ekstremt delt, og viser en total splittelse på alle viktige spørsmål mellom pro-fangst-nasjonene og deres støttespillere på den ene siden, og anti-fangst-nasjonene på den andre. IWCs forretningsorden tillater ikke-delegater og internasjonale organer å delta på møtene med observatører dersom de har søkt om dette til ledelsen tretti dager før møtet, eller dersom de har deltatt ved tidligere møter.Rules of Procedure of the International Whaling Commission, IWC, P B(2)(a)-(b) (2000). Ikke-statlige organisasjoner som har kontorer i mer enn tre land kan også delta ved de årlige IWC-møtene.Note 6, P B(2)(a)-(b) (2000).
Den 30. juni 2019 trakk Japan seg ut etter mer enn 60 års medlemskap.
Årlige møter Medlemmer av IWC startet å møtes regelmessig i 1969. De første 20 årene ble de årlige møtene holdt i Storbritannia, men siden slutten av 1980-årene har vertskapsrollen for møtene blitt utvidet blant medlemmene.
IWCs utvikling
Fra stiftelsen og inntil slutten av 1960-årene forsøkte IWC å opprettholde verdensomspennende kommersiell hvalfangst gjennom et kvotesystem i et forsøk på å la enkelte hvalpopulasjoner øke i størrelse. Gjennom de første tjuefem årene av IWCs eksistens overså de den fortsatte overutnyttelsen av bestanden, og den påfølgende reduksjonen i antall hval. Anbefalingene fra kommisjonenes vitenskapskomite i denne tiden, blir av miljøforkjempere hevdet å ha blitt forvrengt og oversett av hvalfangststatene.William C. Burns, "The International Whaling Commission and the Future of Cetaceans: Problems and Prospects" (1997) 8 Colorado Journal of International Environmental Law and Policy 31 at 31. Som en følge av dette ble «hvalpopulasjonene regelmessig overbeskattet, og vitenskapelige råd angående fortsatte fangstbegrensninger ble ofte ignorert. Når populasjoner endelig ble beskyttet fra fortsatt fangst skjedde dette gjerne etter at de allerede var kollapset.»Alexander Gillespie, "The Ethical Question in the Whaling Debate" (1997) 9 Georgia International Environmental Law Review 355 at 355.
I 1994 ble det klart at Sovjetunionen systematisk hadde underrapportert antall hvaler de tok. Som et eksempel kan nevnes at fra 1948 til 1973 hadde landet fanget 48477 knølhval, og ikke de 2710 som ble rapportert inn til IWC.Natalie Angier, "DNA Tests Find Meat of Endangered Whales for Sale in Japan", New York Times, Sept. 13, 1994, at C4. På bakgrunn av denne nye informasjonen fastslo IWC at de måtte skrive om sine fangstrapporter for de siste førti årene.David Hearst, "Soviet Files Hid Systematic Slaughter of World Whale Herds", Gazette (Montreal), Feb. 12, 1994, at D9. Ifølge Ray Gambell, daværende President for IWC, hadde organisasjonen mistanker om at Sovjetunionen drev underrapportering, men tok ingen videre skritt fordi dette kunne innvirke på spørsmål om nasjonens suverenitet.David Williams, "We Didn't Know About the Whale Slaughter", Agence Fr. Presse, Feb. 23, 1994.
1970-årene så starten på den globale antihvalfangstbevegelsen. Kommisjonen ble bombardert med uttalelser gjort av andre internasjonale konferanser som påpekte hvalbestandenes forferdelige tilstand. I 1972 vedtok De forente nasjoners konferanse om det menneskelige miljøStockholm Declaration on the Human Environment, U.N. Doc. A/Conf.49/14/Rev.1, 11 I.L.M. 1416 (1972). i Stockholm et forslag som anbefalte et ti-årig moratorium mot kommersiell hvalfangst for å la hvalbestanden komme seg.Stockholm Action Plan, Recommendation 33, UN Doc. A/CONF.49/14/Rev.1, 11 I.L.M. 1421 (1972). Rapporter fra konvensjonen om internasjonal handel med truede dyrearterConvention on International Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora, Mar. 6, 1973, 27 U.S.T. 1087, 993 U.N.T.S. 243 i 1977 og 1981 utpekte en rekke hvalarter som «i fare for utryddelse». Til slutt ble det fastslått i De forente nasjoners konvensjon om sjølov at «statene skal samarbeide med hensyn til bevaring av sjøpattedyr, og i hvalenes tilfelle skal jobbe gjennom de passende internasjonale organisasjonene for bevaring, forvaltning og forskning».United Nations Convention on the Law of the Sea, Dec. 10, 1982, 1833 U.N.T.S. 3.
Et stort antall nasjoner som ikke selv drev hvalfangst tiltrådte Hvalfangstkonvensjonen, og fikk til slutt flertall over et stadig minkende antall nasjoner som var for hvalfangst. Land som USA, som tidligere ble ansett som sterke fangstforkjempere ble sterke talsmenn for antihvalfangstsaken. De nyinnmeldte bevaringsfokuserte statene begynte å tale for større restriksjoner på hvalfangst, basert på ny forskning som påpekte den store intellektuelle kapasiteten hvaler hadde. Disse statene krevde, sammen med en global miljøbevegelse, at IWC reformerte sine prinsipper og tok med nye vitenskapelige data i sine foreslåtte reguleringer.Judith Berger-Eforo, "Sanctuary for the Whales: Will This be the Demise of the International Whaling Commission or a Viable Strategy for the Twenty-First Century?" (1996) 8 Pace International Law Review 439 at 442. I 1981 var det blitt klart at proteksjonismen som var blitt foreslått under Stockholm-konferansen hadde klart å bli det dominerende syn innenfor IWC.
Moratoriet i 1986 thumb|Hvalfangst
I 1982 vedtok IWC med det påkrevde tre fjerdedels flertall å innføre en stans i kommersiell hvalfangst ved å føre det følgende avsnittet inn i handlingsplanen:
Uavhengig av resten av paragraf 10 skal kvotene for fangst av hval fra alle bestander fra og med sesongene 1985 for kystbestander og for 1985/86 for pelagiske bestander være null. Dette vil bli fulgt opp, basert på de beste vitenskapelige råd, og senest i 1990 vil kommisjonen ta opp en gjennomgående evaluering av effekten denne bestemmelsen har hatt på hvalbestanden og vudere endringer av dette vedtaket og etablering av andre fangstkvoter.International Whaling Commission Schedule, para. 10(e)).
Moratoriet ble vedtatt med 25 mot 7 stemmer, 5 var avholdende.Landene som stemte mot var Antigua, Australia, Belize, Costa Rica, Danmark, Egypt, Frankrike, Tyskland, India, Kenya, Mexico, New Zealand, Oman, St. Lucia, St. Vincent, Senegal, Seychellene, Spania, Sverige, Storbritannia og USA. De syv som stemte mot vedtaket var Brasil, Island, Japan, Norge, Peru, Sør-Korea og Sovjetunionen. Chile, Kina, Filippinene, Sør-Afrika og Sveits avsto fra å stemme.
Japan, Norge, Peru og Sovjetunionen (senere erstattet med Russland) leverte en protest, ettersom vedtaket ikke var basert på råd fra vitenskapskomiteen. Japan og Peru trakk senere sine protester. I 2002 ble Island tillatt å tiltre konvensjonen på nytt med en reservering mot moratoriet (Island trakk seg fra IWC i 1992), men denne reservasjonen er ikke anerkjent som en gyldig protest blant antihvalfangstnasjonene.
Konvensjonen tillater allikevel hvalfangst for vitenskapelige formål. Siden 1986 har Norge, Island og spesielt Japan hatt tillatelse til slik fangst. Japan har fra 1995 vært de eneste som har drevet slik fangst, som en del av deres 16-årsplan. Norge leverte en protest mot null-kvoten i 1992, og har nektet å følge dem. Japans forskningsfangst er ofte kalt et skalkeskjul for edet faktum at hvalkjøtt er en svært ettertraktet delikatesse i Japan. Fangstforkjempere hevder at japansk kultur inneholder stor motvilje mot å kaste mat, og at dette rettferdiggjør omsetning av hvakjøtt opprinnelig høstet for forskningsformål.