Operasjon Gearbox (30. juni – 17. september 1942) var en felles norsk-britisk operasjon for å okkupere den arktiske øya Spitsbergen under andre verdenskrig. Den overtok Operasjon Fritham, en ekspedisjon i mai, for å sikre kullgruvene på Spitsbergen, hovedøya i Svalbard-arkipelet, som hadde mislyktes da den ble angrepet av fire tyske Focke-Wulf Fw 200 Condor rekognoseringsbombere. Den norske styrken, med 116 lange tonn (118 t) med forsyninger, ankom med britisk krysserskip den 2. juli.
Overlevende fra Fritham hadde reddet det utstyret de kunne og opprettet leir i Barentsburg (som hadde vært forlatt siden Operasjon Gauntlet-evakueringen og sabotasjeoperasjonen i august–september 1941) og sendte ut rekognoseringspatruljer. Admiralitetskontoret arrangerte en overvåkningsflyvning med en Catalina flybåt fra RAF Coastal Command, men visste allerede mye om hva som hadde skjedd, gjennom Ultra-dekryptering av Luftwaffe Enigma-kodede radiosignaler.
Forsterkningene konsoliderte Barentsburgs forsvar og sendte styrker for å angripe den tyske værpatruljen i Longyearbyen den 12. juli, bare for å oppdage at de hadde forlatt stedet tre dager tidligere. Den tyske flystripen var blokkert, og den 23. juli ble en Ju 88, som bar et erfarent mannskap og to høytstående offiserer, skutt ned mens den fløy lavt over landingsplassen. I Operasjon Gearbox ble norsk suverenitet hevdet, ingen tap ble pådratt, den tyske planen om å sende en ny værpatrulje ble motarbeidet, og forberedelsene til Operation Gearbox II ble igangsatt.
Bakgrunn
Svalbard
Svalbard-arkipelet ligger i Arktis 650 mi (1 050 km) fra Nordpolen. Øyene er fjellrike, med permanent snødekke på toppene, noen glasiert; det finnes sporadiske elveterasser i bunnen av bratte daler og noen kystnære sletter. Om vinteren er øyene dekket av snø, og fjordene fryser til. Spitsbergen har flere store fjorder langs sin vestkyst, og Isfjorden er opptil 10 mi (16 km) bred. Golfstrømmen varmer opp vannet, og havet er isfritt om sommeren. Bosetningene ble etablert i Longyearbyen og Barentsburg i buktene langs sørkysten av Isfjorden, i Kings Bay (Quade Hock) lengre nord langs kysten og i Van Mijenfjorden (Lowe Sound) sør. Bosetningene tiltrakk seg kolonister fra forskjellige nasjoner, og traktaten fra 1920 nøytraliserte øyene og anerkjente mineral- og fiskerettighetene til de deltagende landene. Før 1939 bestod befolkningen av omtrent 3 000 personer, hovedsakelig norske og russiske, som arbeidet i gruveindustrien. Driftgruver var knyttet til kysten med overliggende kabelbaner eller skinner, og kull som ble dumpet over vinteren ble samlet inn med skip etter sommerens tining. Innen 1939 var produksjonen omtrent 500 000 lange tonn (510 000 t) per år, delt mellom Norge og Russland.
Signaletterretning
Den britiske regjeringens kode- og krypteringsskole (GC&CS) basert i Bletchley Park hadde en liten industri av kodebrytere og trafikanalytikere. Innen juni 1941 kunne de tyske Enigma-maskinene som ble brukt av overflatefartøy og U-båter i hjemvannet (Heimish) leses raskt. Den 1. februar 1942 ble Enigma-maskinene brukt i U-båter i Atlanterhavet og Middelhavet endret, men tyske skip og U-båter i arktiske farvann fortsatte med de eldre Heimish (Hydra fra 1942, Dolphin til britene). Innen midten av 1941 var britiske Y-stasjoner i stand til å motta og lese Luftwaffe W/T-transmisjoner og gi forhåndsvarsel om Luftwaffe-operasjoner. I 1941 ble avlyttingspatruljer med kodenavn Headaches sendt ombord på krigsskip, og fra mai 1942 seilte datamaskiner med krysseradmiralene i kommandoen over konvoi eskorter, for å lese Luftwaffe W/T-signaler som ikke kunne avlyttes av landstasjoner i Storbritannia. Admiralitetskontoret sendte detaljer om Luftwaffe radiosfrekvenser, kallesignaler og de daglige lokale kodene til datamaskinene. Kombinert med deres kunnskap om Luftwaffe-prosedyrer, kunne datamaskinene gi ganske nøyaktige detaljer om tyske rekognoseringsflyvninger og noen ganger forutsi angrep tjue minutter før de ble oppdaget av radar. I februar 1942 brøt den tyske Beobachtungsdienst (B-Dienst, Observasjonstjeneste) fra Kriegsmarine Marinenachrichtendienst (MND, Marinens etterretningstjeneste) Marinekrypteringskode nr. 3 og var i stand til å lese den frem til januar 1943.
Marineoperasjoner, 1940–1941 miniatyr| Tyskerne lot Svalbard-øyene være under invasjonen av Norge i 1940. Bortsett fra noen få nordmenn som tok passasje på allierte skip, endret lite seg; radiosstasjonene på øyene fortsatte å sende værmeldinger. Fra 25. juli til 9. august 1940 seilte krysseren Admiral Hipper fra Trondheim for å søke området fra Tromsø til Bjørnøya og Svalbard for å avskjære britiske skip som kom tilbake fra Petsamo, men fant kun en finsk lasteskip. Den 12. juli 1941 ble Admiralitetskontoret beordret til å samle en styrke av skip for å operere i Arktis, i samarbeid med USSR, til tross for innvendinger fra admiral John (Jack) Tovey, kommandør for Home Fleet, som foretrakk å operere lenger sør, hvor det var flere mål og bedre luftdekning.
Bak-admiralene Philip Vian og Geoffrey Miles fløy til Polyarnoe, og Miles etablerte en britisk militærmisjon i Moskva. Vian rapporterte at Murmansk var nær tyskholdt territorium, at luftforsvaret var utilstrekkelig og at utsiktene til offensive operasjoner mot tyske skip var dårlige. Vian ble sendt for å vurdere vestkysten av Spitsbergen, hovedøya i Svalbard, som var stort sett isfri og 450 mi (720 km) fra Nord-Norge, for å vurdere dens potensial som base. Krysserne HMS Nigeria og Aurora og to destroyere forlot Island den 27. juli, men Vian vurderte de tilsynelatende fordelene ved Spitsbergen som overdrevet. Styrken nærmet seg den norske kysten to ganger, og hver gang ble den oppdaget av Luftwaffe rekognoseringsfly.
Operasjon Gauntlet Da Operasjon Dervish, den første arktiske konvoien, samlet Seg På Island, seilte Vian med Force A til Svalbard 19. August I Operasjon Gauntlet. Norske og russiske sivile skulle evakueres ved hjelp av de samme to krysserne, med fem destroyer-eskorter, en olje-og RMS Keiserinne Av Canada, en troppetransport med 645 mann, hovedsakelig Kanadisk infanteri. Ekspedisjonen gikk i land ved Barentsburg å sabotere kullindustrien, evakuere norske og Sovjetiske sivile og kommandere all skipsfart som kunne bli funnet. Rundt 2000 Russere ble tatt til Arkhangelsk i Keiserinne Av Canada, eskortert av en av krysserne og de tre ødeleggerne, som møttes med resten Av Styrke A utenfor Barentsburg 1. September. Normal virksomhet ble holdt oppe på Barentsburg wireless station av Den Norske Militærguvernøren, Løytnant Ragnvald Tamber; tre colliers sendt fra fastlandet ble kapret sammen med seal ship MS Selis, isbryteren SS Isbjørn på svalbard, en slepebåt og to fiskebåter. De Canadiske landgangsstyrkene la ut 2. September og styrken seilte hjem dagen etter, med 800 norske sivile og premie. De to krysserne ledet mot norskekysten for å jakte på tyske skip og tidlig 7. September, i stormvær og dårlig sikt, fant en tysk konvoi utenfor Porshanger nær Nordkapp. Cruiserne sank treningsskipet men to troppetransporter, med 1500 mann ombord, slapp unna. Nigeria ble skadet, antatt å ha truffet et vrak, men marinestyrken nådde Scapa Flow søknadsfrist er 10.September.
Operasjonsforbud I Finnmark, 1941-1942 miniatyr| Etter Operasjon Gauntlet (25. August – 3. September 1941) Britene hadde forventet At Tyskerne skulle okkupere Svalbard som base for angrep På Arktiske konvoier. Tyskerne var mer interessert i meteorologiske data, Arktis er opprinnelsen til mye av været over Vest-Europa. I August 1941 hadde De Allierte eliminert tyske værstasjoner På Grønland, Jan Mayen Island, Bjørnøya () og de sivile værmeldingene Fra Spitsbergen. Tyskerne brukte værmeldinger fra Ubåter, rekognoseringsfly, trålere og andre skip, men disse var for sårbare for angrep. Den personvern og informasjonskapsler kartlagt landområder for værstasjoner i området sjø og luft forsyning, noen skal bemannes og andre automatisk. 5 ( 5) del av , var basert på Banak i nord-Norge. Den Heinkel He 111s og Junkers Ju 88s av 5 varierte Over Polhavet, forbi Spitsbergen Og Jan Mayen mot Grønland; erfaringene gjorde enheten i stand til å transportere og levere bemannede og automatiske værstasjoner.
Etter at wireless på Spitsbergen på mystisk vis hadde opphørt overføringen i begynnelsen av September, tyske rekognoseringsfly fra Banak oppdaget De Kanadiske rivningene, brennende kulldeponier og så en mann, en samvittighetsfull motstander som hadde nektet å dra, vinker til dem. Doktor Erich Etienne, en tidligere Polfarer, befalte en operasjon for å installere en bemannet stasjon på øyene, men med vinteren nært forestående var tiden kort. Advent BayAdventfjorden) ble valgt for sin brede dal, noe som gjorde en tryggere tilnærming for fly; dens undergrunn av alluvial grus var akseptabel for en landingsplass. Den sørøstlige orienteringen av høy bakken hindret ikke trådløs kommunikasjon Med Banak og bosetting av Longyearbyen (Longyear Town) var i nærheten. En nord-vest til sør-øst flystripe om var merket ut, som var fast når den var tørr og hard når den var frossen, men som kunne bli myrete etter regn eller vårtining. Tyskerne brukte Hans Lund-Hytta som kontrollrom og trådløs stasjon, Mens Den Indre Hjorthamn-Hytta i sør-øst ble forberedt som erstatning. Nettstedet mottok kodenavnet Forbud mot bruk av internett (Fra Banak og Spitsbergen), ferjeflyging av menn, utstyr og forsyninger begynte 25.September. Han 111, ju 88 og Ju 52 piloter fikk erfaring med landing på mykt underlag, kuttet med hjulspor og steinblokker. miniatyr| Britene fulgte hendelsene fra Bletchley Park gjennom Ultra, gjort lettere ved tysk rutinemessig bruk av radiokommunikasjon. Fire Britiske minesveipere på vei fra Arkhangelsk ble omdirigert for å undersøke og nådde Isfjorden 19. oktober. A 5 flybesetning oppdaget skipene mens de forberedte seg på å lande, og de tretti mennene På Bans Whatsapps ble raskt fløyet i sikkerhet av flyet og to Ju 52 transportfly. Bans dubrovka ble forlatt da Britene ankom, men noen kodebøker ble gjenopprettet; da skipene dro, kom Tyskerne tilbake. Etter 38 forsyningsfly Ankom Dr. Albrecht Moll og tre menn for å tilbringe vinteren med å overføre værmeldinger. 29. Oktober 1941, Hans Knoespel og fem værmenn ble drept av på Lilliehjørnefjorden, en gren Av Krossfjorden i det nordvestlige Spitsbergen. Landingsfly var mer risikofylt om vinteren, da landingsplassen eller en isdekket bukt var frosset fast, fordi myk snø på toppen kunne hoper seg opp foran hjulene på flyet og rykke det til et stopp eller forhindre at det når starthastighet. Snøteppet kan også dekke hull som et hjul kan falle i, potensielt for å skade understellet eller propellen.
Moll-festen På Forbudssider Etterlyste fly når været var tilstrekkelig, og etter å ha gjort lave og langsomme pasninger, for å sjekke landingsplassen for hindringer, bestemte piloten om han skulle lande. 2. Mai 1942 ankom apparatet for en automatisk værstasjon, et termometer, barometer, sender og batterier Til Banak, i en boks med navnet (padde) av flybesetningen. Så snart været tillot det, skulle Det flys Til Forbudssonene Og Moll-festen ble brakt tilbake. Det tok til 12 Mai for en gunstig værmelding for Å nå Banak og En He 111 og En Ju 88 ble sendt med forsyninger og teknikere for å installere . Flyet nådde Forbudssoner På Og etter en nøye undersøkelse av bakken landet Heinkel-piloten til slutt og holdt halen godt oppe av snøen. Hovedhjulene pakket raskt snø foran seg og flyet neset nesten over. De ti mannskapet og passasjerene ble med på bakkefesten, som ønsket dem hjertelig velkommen, etter å ha vært alene i seks måneder; Ju 88-piloten ble advart av en bluss og returnerte til Banak.
Operasjon Fritham miniatyr|