Banff nasjonalpark er Canadas eldste nasjonalpark. Den ble etablert i 1885 i den canadiske delen av Rocky Mountains. Parken, som ligger 110–180 km fra Calgary i provinsen Alberta, dekker et areal på 6641 km² fjellterreng med tallrike isbreer, tette barskoger og fjellandskap. Icefields Parkway strekker seg fra Lake Louise i sør, med forbindelse til Jasper nasjonalpark i nord. Offentlig eide skoger og Yoho nasjonalpark er naboer i vest, mens Kootenay nasjonalpark ligger i sør og Kananaskis Country i sørøst. Mesteparten av den kommersielle virksomheten i parken er i byen Banff, i Bow River-dalen.
Canadian Pacific Railway var svært viktig i de første årene for Banff, da de bygde både Banff Springs Hotel og Chateau Lake Louise, og trakk turister til stedet gjennom utstrakt annonsering. I begynnelsen av det 20. århundre ble det bygd veier i Banff, noen ble bygd av krigsinternerte, og noen ved hjelp av offentlige arbeidsprogrammer som ble startet under den store depresjonen. Siden 1960-årene har overnattingsstedene i parken vært åpne hele året, og antall gjestedøgn i Banff økte til over 5 millioner i 1990-årene. Enda flere mennesker passerer gjennom parken på Trans-Canada Highway. Siden Banff er en av de mest besøkte nasjonalparkene i verden, er økosystemet i parken truet. På midten av 1990-tallet satte Parks Canada i gang en undersøkelse som har ledet fram til anbefalinger for forvaltningen av parken og nye prinsipper som har som mål å bevare det økologiske mangfoldet.
Historie Gjennom hele sin historie har Banff nasjonalpark blitt formet i spenningsfeltet mellom bevarings- og utviklingsinteresser. Parken ble etablert i 1885 på grunn av en strid om hvem som hadde oppdaget de varme kildene der, og hvem som hadde rett til å utnytte de varme kildene kommersielt. Statsminister John A. Macdonald sørget i stedet for å frede de varme kildene i et lite verneområde, som senere ble utvidet slik at det også innbefattet Lake Louise og andre arealer som strakte seg nordover til Columbia Icefield.
Tidlig historie Arkeologiske funn gjort ved Vermilion Lakes daterer ved hjelp av radiokarbon den første menneskelige aktivitet i Banff til 10300 f.kr. Før europeerne kom levde canadisk urbefolking, inkludert Stoneys, Kootenay, Tsuu T'ina, Kainai, Peigans og Siksika i regionen hvor de jaktet bison og annet vilt.
Da Britisk Columbia ble en del av Canada 20. juli 1871, påtok Canada seg å bygge en transkontinental jernbane. Byggingen av jernbanelinjen begynte i 1875, da man valgte Kicking Horse Pass, framfor det nordligere Yellowhead Pass, til traseen gjennom de canadiske Rockies. Ti år senere ble den siste skinnespikeren slått ned i Craigellachie (British Columbia).
thumb|upright|Dr. James Hector, geologen som ga navn til Kicking Horse Pass
Rocky Mountains Park blir etablert Med bakgrunn i striden om oppdagelsen av de varme kildene i Banff, besluttet statsminister John A. Macdonald å verne et område på 26 km² omkring de varme kildene ved Cave and Basin som en offentlig park kjent under navnet Banff Hot Springs Reserve i 1885. Da Rocky Mountains Park Act ble vedtatt 23. juni 1887, ble parken utvidet til 674 km² og fikk navnet Rocky Mountains Park. Dette var Canadas første nasjonalpark, og den andre som ble etablert i Nord-Amerika, etter Yellowstone nasjonalpark. Jernbaneselskapet Canadian Pacific Railway bygde Banff Springs Hotel og Chateau Lake Louise for å trekke turister til området og for å øke antallet passasjerer på jernbanen.
Stoney- eller Assiniboin-indianerne ble tvangsflyttet fra Banff nasjonalpark i perioden 1890-1920. Parken var tenkt å skulle appellere til friluftsfolk og turister. Offentlige tjenestemenn mente at nedgangen i dyrelivet i parken skyldtes at indianerne jaktet for matauk. Politikken med å fjerne indianerne fra området tilfredsstilte både målene om sportsjakt, turisme og bevaring av dyrelivet, i tillegg til ønskene noen hadde om å «sivilisere» indianerne.Theodore Binnema, and Melanie Niemi, "'Let the line be drawn now': Wilderness, Conservation, and the Exclusion of Aboriginal People from Banff National Park in Canada," Environmental History (2006) 11#4 pp 724-50
thumb|left|Banff Springs Hotel, 1902 I tidlige tider var Banff popluært blant velstående europeiske turister, som kom til Canada via trans-atlantiske havgående passasjerskip og fortsatte vestover på jernbanen, men også blant amerikanske og engelske turister fra overklassen. Noen av de besøkende deltok i alpine aktiviteter, hvor de ofte leide med seg lokale kjentmenn. Tom Wilson, sammen med Jim og Bill Brewster, var blant de første som tilbød slike tjenester i Banff. Alpine Club of Canada, som ble grunnlagt i 1906 av Arthur Oliver Wheeler og Elizabeth Parker, organiserte klatre- og overnattingsturer i villmarka.
Fra 1911 kunne Banff nås med bil fra Calgary. I 1916 begynte Brewster-familien å tilby turer med turbusser i Banff. Lake Louise ble tilgjengelig via vei fra 1920, og Banff-Windermere-veien åpnet i 1923, slik at det ble veiforbindelse fra Banff til Britisk Columbia.
thumb|Brosjyre fra Canadian Pacific Railway som viste Mount Assiniboine og landskapet i Banff (ca 1917) I 1902 ble parken utvidet til km², inkludert områder rundt Lake Louise, og langs elvene Bow, Red Deer, Kananaskis, og Spray. På grunn av press fra beitebrukere og skogbruksinteresser ble størrelsen på parken i 1911 redusert til km², slik at mange av de lavereliggende høydedragene ble utelatt fra parken. Parkens grenser ble endret flere ganger fram til 1930, da størrelsen på Banff ble fastlagt til km², da National Parks Act ble vedtatt. Loven ga også parken det nye navnet Banff National Park, etter Canadian Pacific Railway sin stasjon, som igjen hadde navn etter regionen Banffshire i Skottland. I forbindelse med byggingen av en ny østlig innfallsport til parken i 1933, overførte Alberta 0,84 km² til parken. Sammen med andre mindre endringer av grensene for parken i 1949, ble parkens areal endelig fastsatt til km².
Kullgruvedrift I 1887 signerte ledere for de lokale urbefolkningsgruppene en avtale, kalt Treaty 7, som ga Canada rett til å kartlegge naturressursene i området. På begynnelsen av det 20. århundre ble det utvunnet kull i en gruve i nærheten av Lake Minnewanka i Banff. I en kort periode var en gruve i drift ved Anthracite, men den ble nedlagt i 1904. Bankhead-gruven ved Cascade Mountain, ble drevet av Canadian Pacific Railway fra 1903 til 1922. I 1926 ble byen fjernet, og mange av bygningene ble flyttet til byen Banff og andre steder.
Interneringsleirer Under første verdenskrig, ble immigranter fra Østerrike, Ungarn, Tyskland og Ukraina sendt til Banff for å arbeide i interneringsleirer. Hovedleiren lå ved Castle Mountain, og ble flyttet til Cave and Basin gjennom vintermånedene. Mye av den første infrastrukturen og veibyggingen ble gjort av menn av forskjellig slavisk opprinnelse, selv om ukrainere var i flertall av de som ble internert i Banff. Historiske minnetavler og et monument er oppført av Ukrainian Canadian Civil Liberties Association for å minnes de som ble internert ved Castle Mountain og Cave and Basin National Historic Site, hvor det også er en permanent interaktiv utstilling som tar for seg Canadas første nasjonale interneringsprogram.
thumb|left|Castle Mountain-interneringsleir (1915) I 1931 vedtok Canadas regjering en lov kalt Unemployment and Farm Relief Act som ga mulighet til å organisere nødsarbeid i nasjonalparkene under den store depresjonen. Arbeiderne i Banff bygde et nytt badehus og et nytt basseng ved Upper Hot Springs, som et tillegg til Cave and Basin. Andre prosjekter innbefattet veibygging i parken, forskjellige oppgaver rundt selve byen Banff, og byggingen av en hovedvei som forbandt Banff og Jasper. I 1934 ble loven Public Works Construction Act vedtatt. Den ga rom for ytterligere bevilgninger for offentlig finansiert nødsarbeid. Nye prosjekter inkluderte bygging av nye lokaler for registrering ved den østlige inngangen til Banff, og oppføring av en ny administrasjonsbygning i Banff. Icefields Parkway var i 1940 ferdigstilt fram til området Columbia Icefield i Banff, og forbandt Banff med Jasper.
Interneringsleirer ble nok en gang reist i Banff under andre verdenskrig, med leirer ved Lake Louise, Stoney Creek og Healy Creek. Fangeleirene bestod hovedsakelig av mennonitter fra Saskatchewan. Det var ikke interneringsleirer for japansk-canadiere i Banff under andre verdenskrig, de var derimot forlagt til Jasper nasjonalpark der de internerte arbeidet på Yellowhead Highway og andre prosjekter.
Vinterturisme Vinterturismen i Banff startet i februar 1917, med det første Banff Winter Carnival. Det ble markedsført mot regionens innbyggere i middelklassen, og ble hovedarrangementet for lokale krefter som prøvde å tiltrekke seg besøkende, noe som var lavt prioritert hos Canadian Pacific Railway (CPR) på vinterstid.Lauren Wheeler, "'We Want Pictures so Kodak as You Go': Promoting Winter Recreation in Banff in the 1920s," Past Imperfect (2009) , Vol. 15, pp 6-35. Arrangementet kunne bl.a. by på et stort isslott, som i 1917 var bygd av internerte. Aktivitetene som ble tilbudt var bl.a. langrenn, skihopping, curling, trugeturer og snørekjøring. I 1930-årene ble den første alpinanlegget i Sunshine Village, utviklet av Brewster-familien. Mount Norquay-området ble også utbygd i 1930-årene, og den første stolheisen ble installert der i 1948. thumb|Vinter i Banff nasjonalpark Siden 1968, da Banff Springs Hotel ble klargjort for vinterbruk, har Banff vært en helårsdestinasjon. Trans-Canada Highway ble bygd i 1960-årene, slik at det ble enda en transportrute gjennom Bow Valley, i tillegg til Bow Valley Parkway, noe som gjorde tilgjengeligheten til parken bedre. Calgary internasjonale lufthavn ble også bygd i 1960-årene.
Canada søkte flere ganger om å få arrangere de olympiske vinterleker i Banff. Første gang var i forbindelse med Vinter-OL 1964, som til slutt ble tildelt Innsbruck i Østerrike. Canada tapte knepent den andre gangen da de søkte om Vinter-OL 1968, som gikk til Grenoble i Frankrike. Banff lanserte så en kampanje for å få Vinter-OL 1972, hvor planen var å arrangere de olympiske lekene i Lake Louise. Søknaden i 1972 var den mest kontroversielle, da miljøverngrupper mobiliserte sterk motstand mot søknaden, som var støttet av Imperial Oil. Jean Chrétien, den daværende miljøvernministeren, som ledet departementet som var ansvarlig for Parks Canada, bøyde av for presset og trakk støtten til søknaden, som til slutt endte med at Sapporo i Japan fikk arrangere lekene. Langrennsøvelsene ble arrangert i Canmore Nordic Centre Provincial Park i Canmore, like utenfor den østlige inngangen til Banff nasjonalpark langs Trans-Canada Highway, da Calgary var vertskap for Vinter-OL 1988.
Bevaring Etter at den opprinnelige loven Rocky Mountains Park Act ble vedtatt, har senere lover og retningslinjer lagt større vekt på bevaring. Etter hvert som befolkningen ble mer opptatt av naturvern, utarbeidet Parks Canada helt nye retningslinjer for forvaltningen i 1979, som vektla bevaring i større grad. National Parks Act fikk et tillegg i 1988, som gjorde at bevaring av det økologiske mangfoldet fikk høyeste prioritet i alle avgjørelser av forvaltningsmessig art i alle nasjonalparker. Loven påla hver park å utarbeide en forvaltningsplan, hvor publikum i større grad skulle tas med på råd.
I 1984 ble Banff, sammen med andre nasjonale og regionale verneområder i den canadiske delen av Rocky Mountains, utpekt som et verdensarvsted av UNESCO, på grunn av fjellområdene med fjelltopper, isbreer, innsjøer, fosser, raviner og kalkgrotter, samt fossiler som finnes i området. Med denne utnevnelsen ble det større bevaringsmessige forpliktelser.