Achille Burgun (1884–1915) var en fransk filolog med familieforbindelser til Norge, hvor han først og fremst er kjent for sin doktoravhandling om norsk språkhistorie. Burgun, som var elev av den kjente språkforskeren Antoine Meillet, døde ung som soldat under 1. verdenskrig.
Liv Achille Burguns farfar Joseph Burgun var glassmester i Sarreinsberg i Lorraine, et område som ble innlemmet i Tyskland etter den fransk-tyske krigen i 1870. Sønnen Martin Burgun kom som selger til Norge, hvor han bodde hos urmaker Heinrich Kleiser i Kristiania og ble gift med husvertens datter Josephine i 1879. Ekteparet flyttet til St. Petersburg, hvor Burgun drev handelsvirksomhet, og hvor sønnen Achille ble født i 1884.
Achille Burgun vokste opp i St. Petersburg, men da han var nær ti år gammel solgte faren forretningen og kjøpte en villa ved Schaffhausen i Sveits. I 1902 besøkte Achille og moren Norge, trolig for første gang. På omtrent samme tid flyttet han sammen med moren og søsknene til Paris for å gå på skolen École des hautes études. Her ble han i 1907 innskrevet ved Universitetet i Paris med tysk som hovedfag.
Som student vendte Burgun flere ganger tilbake til Norge, hvor han giftet seg med sin kusine Aagot Amundsen i 1909. Omkring 1911 fikk de datteren Renée, og i 1914 sønnen Achille-Marcel.
Ved utbruddet av 1. verdenskrig var Burgun hos sin norske familie på Ljan. Han meldte seg til krigstjeneste i den franske hæren og falt ved Berry-au-Bac 15. februar 1915. Også broren Marcel falt i krigen.
Virke På grunn av sin oppvekst i St. Petersburg og Sveits snakket Burgun russisk, fransk og tysk. Kanskje har han også lært noe norsk av sin mor. Som student bestemte han seg tidlig for at han ville studere språkutviklingen i Norge.
I 1911 utga Burgun en avhandling om runeinnskriften på Fonnåsspennen, «Nogen bemerkninger om Fonnaas-spændens indskrift» (Videnskabsselskabets Forhandlinger 1911). Ifølge Even Hovdhaugen er dette en avhandling som viser Burguns fortrolighet med norrøn filologi, uten å heve seg over gjennomsnittet. Han mener at deler av arbeidet må «karakteriseres som nokså spekulativt».Hovdhaugen (1994), s. 6. Burgun skrev avhandlingen etter oppfordring av Magnus Olsen, og var selv klar over at den var mangelfull.
Burguns ufullendte doktoravhandling Le développment linguistique en Norvège depuis 1814 («Språkutviklingen i Norge siden 1814») ble utgitt i Videnskabs-Selskabets Skrifter i 1917, og omfattet 400 sider i to bind. Det var Olaf Broch som sørget for at avhandlingen ble utgitt. Avhandlingen ble imidlertid lite påaktet, bortsett fra en positiv anmeldelse av Halvdan Koht i Den 17de Mai i 1919.
Etter Hovdhaugens mening er Burguns avhandling «et svært moderne verk» som «kanskje leses med enda mer forståelse i dag enn da det kom ut. Dengang var det uten tvil forut for sin tid». Som språkforsker var Burgun påvirket av franske forskere, særlig Antoine Meillet. Meillets syn på språkenes utvikling slo først igjennom i norsk språkforskning med Alf Sommerfelt mange år senere. Burguns arbeid besto av en syntese av «lingvistikk, idehistorie, historie og sosial analyse», hvor språkutviklingen ble tolket innenfor en sosial og idehistorisk ramme. Burgun trakk også linjer til europeisk historie og åndsliv, og mente språkutviklingen i Norge på 1800-tallet var mindre unik enn nordmennene selv anså den for. «For ham er det som skjer i Norge en avspeiling – ofte nokså forsinket – av det som skjer i Europa og de norske deltakerne i skuespillet spiller på en scene som er europeisk og ikke bare norsk».Hovdhaugen (1994), s. 7–8.
Burguns brev til språkforskerne Olaf Broch og Magnus Olsen ble utgitt av Even Hovdhaugen i 1994.
Referanser
Litteratur
Kategori:Franske lingvister