Dåhjort er det norske navnet på hjortearter i slekten Dama av underfamilien Cervinae. Det er to levende arter, den europeiske dåhjorten (Dama dama), hjemmehørende i Europa og Anatolia, og den persiske dåhjorten (Dama mesapotamica), hjemmehørende i Midtøsten. Den europeiske arten har blitt introdusert mange andre steder.
Navn Navnet er lånt fra gammelengelsk dā som er blitt doe på engelsk. Opprinnelsen til dā er usikker, men kan være keltisk og beslektet med for eksempel irsk dam «okse». Det latinske ordet eller , brukt for rådyr, gaseller og antiloper, ligger ved roten av det moderne vitenskapelige navnet samt det tyske , fransk , nederlandsk , og italiensk . På serbokroatisk er navnet på dåhjorten jelen lopatar ("spadehjort") etter formen på geviret.
Beskrivelse Den persiske dåhjorten er den største av de to levende artene, med en gjennomsnittlig kroppsmasse på rundt 100-150 kg og en skulderhøyde på 90-140 cm, mens den europeiske dåhjorten har en gjennomsnittlig kroppsmasse på rundt 40-65 kg for treårig hind og 80-120 kg for femårig bukk, begge med skulderhøyde på 75-105 cm og kroppslengde på 130-175 cm. De levende dåhjortartene har gevir med flate ender (engelsk "palmate"), noe smalere hos persisk dåhjort. I sommermånedene har europeisk dåhjort et rødlig skinn med hvite flekker langs ryggen og sidene (flanken), mens de om vinteren har noe mørkere pels, oftest uten de karakteristiske lyse flekkene.
Økologi Den europeiske dåhjorten er svært tilpasningsdyktig i matveien til lokale forhold, med et robust fordøyelsessystem som tillater nyttiggjørelse av mer fiberrik kost enn for eksempel hjort. Dåhjorten har derimot klare preferanser for ulike gressarter, med tydelig forkjærlighet for typiske engarter som rødsvingel, raigress og engrapp mens den fullstendig unngår blåtopp, sølvbunke, starr og de fleste typer siv.
Taksonomi og evolusjon Noen taksonomer klassifiserer den persiske dåhjorten som en underart (D. d. mesopotamica), mens andre, deriblant IUCN, behandler den som en egen art (D. mesopotamica). Basert på genetisk bevis anses Dama for å være nærmeste levende slektning av den utdødde slekten Megaloceros.
De tidligste dåhjortartene dukket opp rundt pliocen-pleistocen-grensen for omtrent 2,6 millioner år siden eller rundt begynnelsen av mellompleistocen for omtrent 0,8 millioner år siden, avhengig av artene som inngår i slekten. Forholdene mellom dåhjortartene til hverandre og til andre utdødde hjorter er omstridt, med unntak av det nære forholdet mellom den italienske D. clactoniana og de to levende dåhjortartene.
Utdødde arter, etter van der Made et al. 2023:
Dama nestii, kjent fra tidlig pleistocen i Europa, også tildelt slekten Pseudodama. Dama vallonnetensis, kjent fra tidlig pleistocen i Europa, også tildelt Pseudodama. Dama farnetensis, kjent fra tidlig pleistocen i Europa, også tildelt Pseudodama. Dama pelleponesica, kjent fra tidlig mellompleistocen i Hellas, med lignende levninger referert til som Dama aff. pelleponesica, kjent fra sen mellompleistocen av Azykh-hulen i Aserbajdsjan. Arten er ikke universelt anerkjent som gyldig. Dama roberti, kjent fra tidlig mellompleistocen i Europa. Dama celiae, kjent fra mellompleistocen i Spania Dama clactoniana, kjent fra slutten av mellompleistocen i Europa, antatt å være stamfar til de to levende artene.
Inndeling
Artiodactyla, klovdyr Artiofabula (klade, ikke navngitt) Cetruminantia (klade, ikke navngitt) Ruminantiamorpha (underorden, ikke navngitt) Ruminantia, drøvtyggere Pecora (infraorden, ikke navngitt) Cervidae, hjortefamilien Cervinae, ekte hjortedyr Muntiacini, muntjaker og duskhjorter Cervini, (rødhjorter) Dama, dåhjorter Axis, svinehjorter Rucervus Elaphurus, davidshjort (monotypisk) Rusa Cervus, ekte hjorter Hydropotinae, vannrådyr (vannhjort) Capreolinae, andre hjortedyr
Referanser
Kategori:Hjortedyr