Ishockey under Sommer-OL 1920 ble spilt i Antwerpen i perioden til 29. april 1920 og ble arrangert av Det internasjonale ishockeyforbundet (LIHG, i dag IIHF). Turneringen var den første olympiske ishockeyturneringen. I 1982 vedtok IIHF også å anerkjenne turneringen som det første verdensmesterskapet i ishockey.
Turneringen ble spilt etter Bergvall-systemet. Canada, representert av klubben Winnipeg Falcons, ble de første olympiske mestere og verdensmestere i ishockey etter at de beseiret i gullmedaljekampen. USA vant OL- og VM-sølv etter å ha slått i sølvmedaljekampen mens Tsjekkoslovakia vant bronse.Podnieks, Nordmark, red. (2017): s. 159Szemberg, Podnieks, red. (2007): s. 14–18Müller (2005): s. 14
Medaljefordeling 50px|De olympiske ringer Ishockey under Sommer-OL 1920 – Antwerpen 50px|Ishockey 1. 1 0 0 1 2. 0 1 0 1 3. 0 0 1 1 Totalt1113
Medaljevinnere Medaljevinnere100px20px20px20px Robert Benson Walter Byron Frank Fredrickson Chris Fridfinnson Magnus Goodman Haldor Halderson Konrad Johannesson Raymond Bonney Anthony Conroy Herbert Drury Edward Fitzgerald George Geran Frank Goheen Joseph McCormick Lawrence McCormick Frank Synott Leon Tuck Cyril Weidenborner Karel Hartmann Vilém Loos Jan Pallausch Jan Peka Karel Pešek Josef Šroubek Otakar Vindyš Karel Wälzer
Bakgrunn Omkring århundreskiftet spredte ishockey seg raskt på det europeiske kontinentet og i 1908 ble Det internasjonale ishockeyforbundet (Ligue Internationale de Hockey sur Glace, LIHG) grunnlagt av Storbritannia, Sveits, Frankrike, Böhmen (som ble erstattet av Tsjekkoslovakia i 1920) og Belgia. Bandy hadde raskt blitt fullstendig erstattet av ishockey på kontinentet og mellom 1909 og 1914 ble det avholdt flere europamesterskaper. I årene før første verdenskrig hadde interessen for sporten vokst så stor at det på Den internasjonale olympiske komités (IOC) 6. kongress i Paris fra 15.–23. juni 1914 ble besluttet å tilføye ishockey som en valgfri idretter som OL-arrangører kunne inkludere på programmet.
Det var to grunner til at ishockey ble introdusert på det olympiske programmet i 1920. Kunstløp hadde allerede blitt introdusert på det olympiske programmet ved OL i 1908 i London. Under forberedelsene til OL gikk eieren av kunstisbanen Palais de Glace i Antwerpen kun med til å åpne banen for kunstløp hvis ishockey ble inkludert i OL-programmet. Det var dyrt å drive kunstisbanen og derfor insisterte eierne på nok et inntektsbringende arrangement. Samtidig klarte IOC å sikre seg deltakelsen av minst fem europeiske nasjoner (Belgia, Frankrike, Sveits, Sverige og Tsjekkoslovakia), og hvis Canada deltok ville ishockey bli inkludert i programmet.Szemberg, Podnieks, red. (2007): s. 12 Det var tidskrevende å få løst disse to forholdene, og derfor var det først den 11. januar 1920 at IOC offentliggjorde at de ville inkludere ishockey på programmet.
Turneringen ble organisert av en belgisk komité bestående av greve Philippe de Lannoy som president og Paul Loicq (senere IIHF-president) and Paul Goeminne som medlemmer av komitéen.Hansen (1996): s. 12.
Arena 20px Antwerpen Palais de Glace d'Anvers Åpnet: 1910 290x290pk
Deltakende lag IOC hadde klart å sikre seg deltakelsen av fem europeiske lag (Belgia, Frankrike, Sveits, Sverige og Tsjekkoslovakia) samt de nordamerikanske stormaktene Canada og USA. Tyskland og Østerrike var utestengt fra OL på grunn av deres rolle under første verdenskrig. Det var dessuten spekulasjoner om deltakelse av blant andre Norge og Danmark som i likhet med Sverige spilte bandy på den tiden.
Antall plasserDeltakende lag Deltakende lag7 Frankrike I alt 7
Turneringsformat Det var uvisst innen turneringen hvilke regler som ville bli anvendt. I årene innen første verdenskrig hadde bandy blitt passert av ishockey i popularitet på det europeiske fastlandet men sporten hadde ikke ennå blitt introdusert til Skandinavia. Ishockey ble introdusert først i Sverige vinteren 1920. Mens de europeiske landene fortsatt var i gang med overgangen fra bandy til ishockey, og ishockeyens utvikling hadde stått stille som følge av krigen, hadde utvikling av spillereglene fortsatt i Canada. Den seneste regelendringen fra 1920 var at antallet spillere på hvert lag hadde blitt redusert fra syv til seks (roveren hadde blitt fjernet) mens kamplengden hadde blit satt til tre perioder av 20 minutters effektiv spilletid. Ettersom at LIHG bare hadde de gamle reglene tilgjengelige ble turneringen spilt med de gamle reglene.
En kamp besto av to omganger av 20 minutter. Ved uavgjort etter ordinær tid ble det spilt to perioder av 5 minutters overtidsspill inntil det forelå en avgjørelse. Lagene besto av sju spillere: en venstre ving, en senter, en høyre ving, en «rover» (en spiller uten fast posisjon på isen som kunne bevege seg fritt), to backspillere og en målvakt. Det var ingen utskiftere, så hvis en spiller ble skadet og ikke kunne fortsette skulle motstanderlaget ta en spiller ut så lagene hadde like mange spillere på isen.
Turneringen ble spilt etter Bergvall-systemet. Første runde var et utslagsspill for å avgjøre gullmedaljevinneren og bestående av kvartfinaler, semifinaler og en gullmedaljekamp. I andre runde fikk kvart- og semifinalistene som hadde tapt til gullvinnerne fikk heretter en ny sjanse til å spille mot tapende finalist om sølvmedaljene. Lagene som hadde tapt mot sølvvinnerne møtes heretter i en tredje runde for å avgjøre bronsemedaljevinneren. I teorien skulle dette systemet sørge for en rettferdig fordeling av medaljene og forhindre at det nest beste og tredje bestet laget ikke ble slått ut av turneringen i første kamp. I stedet medførte bruken av Bergvall-systemet til omfattende diskusjoner både under og etter turneringen.Hansen (1996): s. 24–25.
Turneringen skulle spilles på en bane med størrelsen 56 x 18 meter. Andre var at det ikke var tillatt på passe pucken fremover, kun til siden eller bakover. Dessuten skulle målvaktene stå opp og kunne derfor ikke spille pucken hvis man lå ned eller knelte. Målvaktene skulle derfor blokkere skuddene stående og bruke spaken til å fjerne pucken.
Trekning Trekningen for første runde ble foretatt den 22. april i klubbhuset til Royal Yachtclub de Belgique. Frankrike ble tildelt en bye (walkover) i kvartfinalen og gikk dermed direkte til semifinalen. Det ble ansett som en selvfølge at laget som hadde nådd lengst i første og andre runde (altså hadde spilt flest kamper) ville få en bye i den etterfølgende turneringen. Arrangørene hadde imidlertid ikke tatt stilling til dette, og spørsmålet om trekning for andre og tredje runde ble et hett diskusjonsemne senere i turneringen.
Dommere Dommerne under turneringen ble nominert av representanter fra de delakende lagene. De utvalgte dommerne var derfor enten spillere eller trenere.Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2007): s. 665–681.
Dommere Paul Loicq Frank FredricksonErnie GaronW. A. Hewitt Alfred de Rauch Max Sillig Raoul Le MatJoseph McCormick
Tropper
ramme|høyre|Det canadiske landslaget, representert av Winnipeg Falcons, ombord RMS «Grampian» på vei fra Dover mot Antwerpen for å delta i OL-turneringen. De syv deltakende lag hadde forskjellige nomineringsprosesser. De etablerte europeiske ishockeynasjonene Sveits, Frankrike, Belgia og Tsjekkoslovakia kunne nominere lag som hadde erfaring med ishockey, men som spilleteknisk ikke var på samme nivå som nordamerikanerne.Hansen (1996): s. 6.
I Canada ble det besluttet at årets Allan Cup-vinner skulle representere landet ved OL. Winnipeg Falcons vant troféet etter at University of Toronto ble slått i et dobbelmøte i Toronto med sifrene 8–3 og 3–2 og ble dermed valgt til å representere Canada.Hansen (1996): s. 11. Toronto lå over km øst for Winnipeg, og da laget skulle reise med båten «SS Melita» fra Saint John, New Brunswick fem dager senere, hadde spillerne ikke mulighet til å returnere til Winnipeg eller å informere sine familier om at de skulle delta i OL. Det canadiske laget seilte fra Canada den 3. april og ankom Liverpool i Storbritannia en uke senere. Deretter seilet de fra Dover til Ostend og ankom Antwerpen den 14. april, hvor ble vel mottatt av både belgierne og de britiske soldatene utstasjonert i landet.Podnieks (1997): s. 2–3. Omkostningene for reisen ble estimert til å være canadiske dollar (CAD), en enorm sum som ble innsamlet fra inntektene av Allan Cup og donasjoner fra provinsregjeringen i Manitoba ( CAD) og bystyret i Winnipeg (500 CAD).
I USA startet forberedelsene i januar og det ble opprinnelig besluttet at en utslagsserie skulle avholdes hvor vinnerlaget skulle representere USA i OL. Når det var bare to lag igjen, Boston og Pittsburgh, ble avgjørelsen endret til at man utvalgte et all-star-lag. Videre ble det antatt at utelukkende å bruke amerikanske spillere ikke ville være nok mot canadierne, så fem naturaliserte canadiere som spilte for amerikanske klubber ble også valgt. Canadierne protesterte mot dette og mente det ikke var rettferdig å la canadiere spille for det amerikanske laget, men Belgias avviste protesten og konkluderte at de var spilleberettigede.Podnieks (1997): s. 5.Hansen (1996): s. 10–11. Det amerikanske laget seilet fra New York med «SS Finlandia» den 7. april og ankom Antwerpen til et entusiastisk belgisk oppmøte den 19. april, dagen før turneringen opprinnelig skulle starte. For å gi amerikanerne tid til å akklimatisere seg ble åpningsdagen flyttet til den 23. april. Laget skulle opprinnelig ha blitt ledet av Pittsburg ACs trener Roy D. Schooley, men tre dager før avreise måtte han melde avbud da hans kone plutselig ble syk. I stedet ble formannen for United States Figure Skating Association, Cornelius Fellowes, bedt om å overta trenerrollen.
I Sverige var det bandy som var den dominerende vinterlagsporten og ishockey hadde først blitt introdusert vinteren 1919/20. Bandy var underordnet Svenska Bollspelsförbundet (i dag Svenska Fotbollförbundet) og det var også forbundet som i januar 1920 gikk med til å sende et ishockeylag til OL. Treningen begynte 2. februar 1920 og fortsatte inntil Sveriges Olympiska Kommitté nominerte det endelige laguttaket i slutningen av mars 1920.Hansen (1996): s. 6–10. Laget var bygget opp om de tre stjernespillerne Nils «Nisse» Molander, David Säfwenberg og Hans Georgii, som til daglig spilte ishockey i Tyskland. Georgii, som spilte for Berliner Schlittschuhclub og var utvalgt til å være kaptein på det svenske laget, ble imidlertid syk og måtte melde forfall. Det svenske laget reiste med tredjeklassestog via Trelleborg og Sassnitz til Berlin hvor de møtte opp med stjernespillerne Nils «Nisse» Molander og David Säfwenberg, som til daglig spilte ishockey i Tyskland. Etter en lang og vanskelig reise gjennom Tyskland, som var preget av politisk kaos som følge av Kappkuppet, nådde endelig Antwerpen om kvelden den 10. april.Hansen (1996): 9.
Böhmens landslaget, som var forgjengeren til Tsjekkoslovakia, var i årene innen første verdenskrig en av de europeiske ishockeystormaktene og en av grunnleggerne av LIHG i 1908 og hadde vunnet EM-gull i 1911 og 1914 og EM-sølv i 1913. Det tsjekkoslovakiske laget var optimistiske men kom uforberedt da den milde vinteren hadde gjort det vanskelig å forberede seg tilstrekkelig for turneringen. Laget hadde bare hatt anledning til å trene og avholde det tsjekkoslovakiske mesterskapet på tre dager i Štrbské Pleso i Tatrafjellene. Tsjekkoslovakia ankom dessuten Antwerpen uten to av deres beste målscorere. Jaroslav Jirkovský og Jaroslav Jarkovský hadde begge vært stjerner på det böhmiske landslaget før krigen og hadde stått for 33 av 53 mål på fire EM-turneringer. Jirkovský hadde vært krigsfange og kom ikke hjem fra Sibir før på slutten av året. Dessuten brakk deres førstemålvakt Karel Wälzer tommelen på trening og kunne først spille i bronsekampen mot Sverige.Szemberg, Podnieks, red. (2007): s. 14–15
Referat Gullmedaljerunden miniatyr|høyre|Det sveitsiske landslaget som deltok i OL 1920.