Norges bosetning er en geografisk beskrivelse av landets bebyggelse, befolkning, næringsliv og samferdsel.
Norge er at av de tynnest befolkede landene i Europa etter Island. De nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er de tynnest befolkede regionene i EU/EØS med ned mot 2 innbyggere/km2. Sammenlignet med områder lenger sør i Europa er store deler av Norge (i likhet med nordlige deler av Sverige og Finland) tilnærmet folketomt. Over 80 % av befolkningen i Norge bor i tettsteder. Historisk var bosetningen i Norge bestemt av tilknytning til lokal naturressurser, mens senere bosetningen blitt mer drevet av eksisterende bosetning og tettbebyggelse ("horisontale bindinger"). Urbaniseringsprosessen i siste del av 1800-tallet var blant de raskestere i Europa og avtok så på tidlig 1900-tall; urbaniseringstakten var moderate i etterkrigstiden. Sverige og Danmark nådde 80 % andel i tettsteder i 1960-årene, lenge før Norge. Til 1970-tallet var industrivirksomhet viktig grunnlag for byenes økonomi. Bortsett fra Russland har Norge fast bosetning lenger nord enn noe annet land. Sentralisering og urbanisering av Norge har for en stor del skjedd senere enn nabolandene.
Sentralisering Det har lenge vært en tendens til sentralisering av boliger, arbeidsplasser og tjenestetilbud til allerede tettbygde områder. Sammenlignet med andre europeiske land har Norge relativt små byer som ligger relativt langt fra hverandre. Nord-Norge har hatt mindre andel av befolkningen i byer og tettsteder. Norge har få tydelige konurbasjoner der byspredning skjer ved at byer vokser sammen; eksempler på konurbasjoner i Norge er Stavanger-Sandnes, Lillstrøm-Oslo-Bærum-Asker, Grenland, nedre Glomma (Fredrikstad/Sarpsborg) og omkring Drammenselva.
Fra 1800 til 2000 ble bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt (over 90 %) til overveiende tett (omtrent 75 %). Etter andre verdenskrig har sentraliseringen inkludert en del flytting fra nord til sør i landet.Norge (1971), s. 50. Norge hadde opprinnelig en relativt lite økonomisk dominerende hovedstadsregion sammenlignet med mange europeiske land. Innad i byene har flyttestrømmen til dels gått motsatt vei - fra bykjernen til omliggende forstadsområder. På 2000-tallet har arbeidsinnvandring, bostedspreferanser, stor aktivitet i petrolumssektoren og generelt i økonomien medvirket til sentraliseringen.
Sentraliseringen er særlig knyttet til Oslo-området, Stavanger-området, Bergen og Trondheim. Arbeid er den viktigste grunnen til at folk flytter og særlig i Oslo er det en stor andel jobber for høyt utdannede. I utkantstrøk er sysselsetting i primærnæringer, industri knyttet til naturressurser og i kommunen viktig; i sentrale strøk er sysselsetting i øvrig privat sektor og i staten vesentlig. Folkeveksten i sentrale strøk skyldes blant annet en stor andel i fruktbar alder. Storbyene er preget av en god del både tilflytting og utflytting særlig av unge voksne under utdanning og i tidlig yrkeskarriere. Siden rundt 1960 har antallet innbyggere utenfor tettsteder falt til år 2000 og flatet ut på et stabilt nivå på omkring 1 million; Sverige har fulgt samme utvikling noen tiår før Norge.
Tettbebyggelser har historisk vokst frem ved transportknutepunkter eller nært spesielle naturressurser, og ofte i nærheten av jordbruksområder. I fjordstrøkene oppsto en del tettsteder omkring strandsteder i overgang mellom sjø og land, og noen vokste til byer for eksempel Egersund. I innlandet vokste tettsteder frem blant annet i samløp mellom dalfører. Lærdalsøyri og Sunndalsøra er eksempel på tettsted i dalmunning ved overgangen mellom sjøtransport og landtransport på indre fjordstrøk, Sokndalsstrand og Sandnessjøen er strandsted ved kysten. Slike tettsteder blomstret opp særlig etter opphevingen av byenes handelsmonopol i 1842. Etter andre verdenskrig har tettstedsveksten i mindre grad vært knyttet til historiske lokaliseringsfaktorer. De eldste byenes utstrekning var begrenset av transport til fots eller med hest. Jernbane ga grunnlag for forsteder utenfor den opprinnelige byen for eksempel Nesttun langs Vossebanen. Privatbil og veibygging førte til mer spredt bybebyggelse.
De fleste norske byene oppsto etter 1500 og Nord-Norge hadde ingen byer før 1789. I middelalderen bodde opp mot 5 % av Norges befolkning i byene mot 20 % i England og 10 % i Skottland.Iversen, F. (2016). Oslo får et omland. En aktivist for Middelalderbyen Oslo. Festskrift til Petter B. Molaug i andledning hans, Novus forlag, s. 243-260. I 1769 var det 21 byer i Norge, med Bergen som klart den størst med innbyggere. I 1814 hadde Norge omkring 30 byer.
Befolkningens fordeling Bosetningen i Norge er særlig knyttet til kysten. I Nord-Norge bor 9 av 10 mindre enn 4 km fra sjøen, ofte knyttet til strandflaten, med en del bosetning langs skipsleia på Helgeland, i Lofoten/Vesterålen og Harstad-Tromsø. Særlig Finnmark har store folketomme områder. En del daler og flatbygdene på Østlandet (Hedmarken, Ringerike og Toten) er relativt tett bosett. Rundt Trondheimsfjorden er det relativt tett bosetting. Det geografiske tyngdepunkt i landets befolkning er på det sentrale Østlandet. Befolkningen er særlig konsentrert omkring Oslo og Oslofjorden. Det er mye bosetning der det er mest jordbruksareal og disse områdene har også de eldste gårdene og rikeste fornminner. På det sentrale østland ligger hovedstaden Oslo og tre tettsteder (Drammen, Porsgrunn-Skien og Fredrikstad-Sarpsborg) med befolkning omkring 100 000. Hver landsdel sin (uoffisielle) landsdelshovedstad: Kristiansand på Sørlandet, Bergen i vest, Trondheim i Trøndelag og Tromsø i Nord-Norge. Stavanger har utviklet seg stert som landets oljehovedstad. Disse byene og byområdene har alle en lang historie med sentrale funksjoner innen handel, administrasjon og kirke.
I 2018 bodde 82 % av innbyggerne i tettsteder, og 58 % bodde i tettsteder med minst innbyggere. I Oslo fylke bodde 99 % av innbyggerne i et tettsted, i Hedmark fylke 58 %. Av landets kommuner var det i 2018 28 som ikke hadde noe tettsted etter SSBs definisjon. Tettstedet Oslo hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19 % av landets befolkning. Siden 1800 bor en stadig større andel av innbyggerne i byer og tettsteder. Det sentrale Østlandet med Oslo har fått en økende andel av befolkningen, mens Finnmarks, Opplands og Agders andel har gått ned.Norge (1971), s. 50–52.
Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til – meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.Norsk naturleksikon (1978), s. 106.
Geografisk oversikt +Områder ordnet etter folketallNrFylkerTettstederKommunerByer1AkershusOsloOsloOslo2OsloBergenBergenBergen3VestlandStavanger/SandnesTrondheimTrondheim4RogalandTrondheimStavangerStavanger5TrøndelagFredrikstad/SarpsborgBærumKristiansand6InnlandetDrammenKristiansandFredrikstad7ØstfoldPorsgrunn/SkienDrammenSandnes8AgderKristiansandAskerTromsø9BuskerudÅlesundLillestrømDrammen10Møre og RomsdalTønsbergFredrikstadSarpsborg11VestfoldMossSandnesSkien12NordlandHaugesundTromsøBodø13TelemarkSandefjordSandefjordÅlesund14TromsBodøNordre FolloSandefjord15FinnmarkTromsøSarpsborgArendal16 -ArendalTønsbergLarvik17 -HamarSkienTønsberg18 -HaldenBodøHaugesund19 -LarvikMossPorsgrunn20 -AskøyÅlesundMossNorges fylker100 største tettstederNorges kommunerNorges 102 byer NrDistrikterByregionerØyer1OsloStor-OsloTromsøya2JærenBergenTunøya3BergenStavangerHinnøya4RomerikeTrondheimKarmøy5VestfoldMjøsbyeneAskøy6Ytre ØstfoldKristiansandRolvsøy7TrondheimNedre GlommaStord8DrammenTønsbergNøtterøy9Akershus VestGrenlandLangøya10SunnmøreHaugesundStore SotraNorges 55 distrikterNorges 14 byregioner30 mest folkerike øyer
Innvandring I 2023 var det i Norge 877 227 personer født i utlandet av utenlandske foreldre. Oslo har størst andel innvandrere med 26 % av befolkningen, Innlandet har minst med 11 %. Blant kommunene hadde Gamvik 29 %, Båtsfjord 27 %, Træna 27 % og Sør-Varanger 15 % innvandrere. Troms og Finnmark har mange av kommunene med stor andel innvandrere. Rindal kommune i Trøndelag hadde 2 %. I Oslo hadde bydelene Stovner, Søndre Nordstrand og Alna over halvparten av befolkningen innvandrerbakgrunn (innvandrere og barn av innvandrere), over 37 % av innbyggerne i disse bydelene er født utenfor Norge (tall for 2022). Nordstrand, Vestre Aker og Nordre Aker hadde minst andel innvandrere på 16-18 % (dette gjaldt også i 2015). I 178 av Norges kommuner er innvandrere fra Polen den største gruppen.
Utvandring Se også: Norsk emigrasjon til USA.
Utvandringen til Amerika på 1800-tallet preget demografien i Norge lenge etter utvandringstoppen. Utvandringen foregikk særlig i perioden 1825-1920; den begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. Omtrent utvandret fra Norge til Amerika. Noen distrikter og bygder ble særlig berør av utvandringen, spesielt de indre fjordbygdene på Vestlandet, som Luster og Lærdal, og øvre fjellbygder på Østlandet, blant annet Valdres, Hallingdal og Gudbrandsdalen. Fra Gudbrandsdalen var det i årene 1866-1900 så stor utvandring at folketallet falt med 15 til 20 % tross høy fødselstall. I 1970 lå bygdene i Lesja, Lom og Skjåk fortsatt under folketallet i 1865. Mange marginale gårder og boplasser Gudbrandsdalen ble nedlagt samtidig med fallet i folketallet. Etter hvert ble det like stor utvandring fra byene som fra bygdene.
Språk Omkring – snakker samisk i Norge, hovedsakelig nordsamisk og de fleste i Troms og Finnmark.
I hovedsak deles de norske dialektene i to hovedgrupper: østnorsk (Østlandet, Trøndelag, Nordmøre og deler av Helgeland) og vestnorsk (Vestlandet til og med Molde, Sørlandet til Langesund, store deler av Nord-Norge), basert på jamvektsregelen som stort sett sammenfaller med tykk l, eller retrofleks flapp. Langfjella og de andre store fjellene i Sør-Norge er en viktig dialektgrense mellom øst og vest. Palatalisering finnes fra Mjøsa og nordover, nord for Sognefjorden, og er særlig utpreget i nordnorsk.
Urbanisering Mer enn 84 % av befolkningen bor i byer og tettsteder. Det er særlig fra rundt år 1800 urbaniseringen har hatt betydning. Det var generell folkevekst på 1800-tallet og det var tendenser til overbefolkning i noen bygder. Fra 1800 til 2000 ble bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt (over 90 %) til overveiende tett (omtrent 75 %, Sverige hadde til sammenligning opp mot 80 %). I 1950 bodde halvparten av befolkningen i byer og andre tettbygde områder. Folketallet på bygdene vokste til rundt 1950 samtidig som andelen av befolkningen gikk ned. Administrative grenser (kommuner) er bare delvis egnet til å skjelne mellom byer/tettsteder og spredtbygde områder. Skillet mellom landkommuner og bykommuner er uten rettslig betydning. Etter 1994 er det ikke noe formelt skille mellom bykommune og landkommune. En del tidligere bykommuner som Molde og Tromsø er vidstrakte og bare en mindre del av kommunen har bypreg, mens for eksempel Oslo strekker den bymessige bebyggelsen seg langt inn i nabokommunene. Noen tidligere landkommuner for eksempel Kragerø og Mo i Rana har et bymessig sentrum. miniatyr|Forstaden Bøler ble anlagt fra 1950-årene da folkeveksten i Oslo stanset opp samtidig som tettheten gikk ned i indre by.