Slaget ved Soissons (fransk: Bataille de Soissons) var et militært sammenstøt nær Soissons nær AisneTony Jaques. Dictionary of Battles and Sieges: P-Z. Greenwood Publishing Group, 2007. p 719 den 15. juni 923, der to vestfrankiske hærer barket sammen, hver ledet av en konge: på den ene siden den legitime og avsatte karolingeren Karl den enfoldige, som også hadde normannere i sin styrke,J.E.Cross. The ethic of war in Old English. In: England Before the Conquest: Studies in Primary Sources Presented to Dorothy Whitelock. Edited by Peter Clemoes, Kathleen Hughes. Cambridge University Press, 2010. p 281Charles Oman. A History of the Art of War: The Middle Ages from the Fourth to the Fourteenth Century. Tales End Press, 2012. p 105 og på den andre siden den robertianeren Robert I, valgt av en koalisjon av adelsmenn. Slaget endte forsåvidt med Roberts død, men også med hans sides seier. Han ble etterfulgt som konge av sin svigersønn, Rudolf av Burgund. Karl den Enfoldige ble tatt til fange kort tid etterFrançois Neveux & Claire Ruelle. A brief history of the Normans: the conquests that changed the face of Europe. Robinson, 2008. p 75 og døde i fengsel seks år senere. Bakgrunn Etter at den siste østfrankiske karolingeren, Ludvig barnet, døde i år 911, inviterte den lotharingiske adelen Karl den store, nå den eneste gjenlevende karolingeren, til å overta makten. Karl invaderte og erobret Lotharingia, slektens fedrene land. Støttet av den lotharingiske adel befestet han sitt styre der og inngikk en avtale med den østfrankiske kongen Henrik I, som han inngikk Bonn-traktaten med i 921, som etablerte gjensidig anerkjennelse av deres respektive besittelser.
Karl hadde allerede begynt å i økende grad stole på lotharingiske styrker etter at hans makt i det vestfrankiske rike smuldret hen, grunnet vikingangrep, borgerkriger og atridvare vassaller.Gerald Irving Anthony Dare Draper. Reflections on Law and Armed Conflicts: The Selected Works on the Laws of War. Martinus Nijhoff Publishers, 1998. p 26. Edited by Michael Andrew Meyer, Hilaire McCoubrey.Bernard S. Bachrach. Early Carolingian Warfare: Prelude to Empire. University of Pennsylvania Press, 2011. p. 54.Joseph Lynch. The Medieval Church: A Brief History. Routledge, 2014. pp. 118–120. Hagano, en lotharinger, ble hans spesielle favoritt. Dette gjorde den vestfrankiske adelen sint, ettersom Hagano var utlending og dessuten av lav byrd. Etter at mektige adelsmenn uten hell hadde krevd at Karl den store skulle avskjedige Hagano på Riksdagen i Soissons i 920, ga de avkall på ham. Da Karl den store ikke bare holdt fast ved Hagano, men også bestemte seg for å gi ham abeddiet Chelles, førte dette til konflikt med robertinerne og deres allierte, ettersom abbedisse Rothild av Chelles var svigermor til Hugo den store,Jean Dunbabin. West Francia the Kingdom. I: The New Cambridge Medieval History: Volume 3, c. 900–c. 1024. Cambridge University Press, 1995. p 379. Edited by Rosamond McKitterick.Justin Lake. Richer of Saint-Remi. Catholic University of America Press, 2013. p 157. sønn av markgreve Robert av Neustria, lederen av robertinerne og bror til den avdøde kong Odo. Robert ble opphøyet til motkonge av de motstridende adelsmennene den 29. juni 922. Den 30. juni ble han i all hast salvet i Reims av erkebiskop Gautier av Sens, som representerte den døende erkebiskopen av Reims, Hervé, som hadde ansvaret for saken, og forutsatte hans samtykke.
Karl den store protesterte mot avsettelsen og den etter hans syn ulovlige salvingen av Robert. Med Henrik Is nøytralitet bak seg (som også inngikk en vennskapsavtale med Robert tidlig i 923), tok Karl seg god tid til å organisere et motangrep, som han planla å sette i gang fra Lotharingia og Normandie, hvor han hadde støtte for sin sak. Det tok omtrent et år å samle hæren, men Karl mønstret rundt 10.000 infanterister og tusenvis av riddere, samt nødvendig utstyr for å beleire festningene.
Den normanniske lederen Rollo, som skyldte Karl sitt len, innledet kampene i vest våren 923. Motstandersiden posisjonerte seg ved bredden av Oise, og forhindret dermed Karls to hærer fra å slå seg sammen. Lotharingerne vendte seg mot strategisk viktige Soissons, mens Robert på sin side skyndte seg å forsvare byen.
Slaget Trefninger mellom infanteriet nær Soissons og harde sammenstøt rett utenfor byen tvang robertittene til raskt å sette inn tungt kavalleri. Men de lotharingiske soldatene trakk seg tilbake og plasserte seg under beskyttelse av sitt kavalleri.
Robert ble drept i første fasen av kampene, og troppene hans ble trengt inn i et hjørne. Roberts sønn, Hugo den store, klarte imidlertid å opprettholde sine menns motstand lenge nok ved å vise dem farens kropp (og at han hadde styrken til å erstatte ham) inntil det kom hjelp fra hans svoger, Heribert II av Vermandois. Heribert fikk på sin side støtte fra hertug Rudolf av Burgund, en annen av Hugos brødre, som endelig klarte å rive seg løs fra knipen.
Stridsmoralen i den lotherske leir brøt sammen i møte med et usikkert utfall i et slag som hadde virket nesten vunnet. Lotharingernetne trakk seg forsiktig tilbake.
Konsekvenser Slaget så ut til å ha resultert i bare mindre tap for Karl, men da den ordnede retretten ble til en uordnet en etter noen dager, begynte karolingerne å bli beskyldt for å være for passive. Slaget ved Soissons innvarslet slutten på Karls regjeringstid, selv om krønikeskrivere som Richer av Reims og Folcuin av Lobbes til og med tildelte ham seieren basert på beregnede tapstall. Tilhengerne av den falne Robert valgte Rudolf av Burgund som sin svigerfars etterfølger og fikk ham kronet av erkebiskop Gautier av Sens den 13. juli 923 i klosteret Saint-Médard i Reims.Jim Bradbury. The Capetians: Kings of France 987–1328. Bloomsbury Publishing, 2007. pp. 33–34Pierre Riche.The Carolingians: A Family Who Forged Europe. University of Pennsylvania Press, 1993. pp. 249–250
Karl unnlot å reagere på Rudolfs kroning. Han havnet i et bakholdsangrep fire dager senere, den 17. juli 923 utført av Heribert av Vermandois. Heribert holdt ham som personlig fange resten av livet og brukte ham som et politisk forhandlingskort. Karls kone, Edgifa av Wessex, flyktet deretter fra landet med deres to år gamle sønn, Ludvig IV (Frankrike), til hjemlandet sitt, hvor «Ludvig den oversjøiske» vokste opp før han ble reddet fra eksil av Hugo den store i 936 slik at karolingerne igjen kunne kommet til makten.
Den lotharingiske adelen, som så Karl som en fortsettelse av den karolingiske tradisjon, aksepterte ikke den nye kongen, men underkastet seg umiddelbart Henrik I, og dermed ble den flere tiår lange striden om Mellomriket avsluttet til fordel for Østfrankerriket.
Litteratur Robert Parisot: Histoire de Lorraine, Band 1 (1919) online Rudolf Schieffer: Die Karolinger. 4., überarb. und erw. Aufl., Kohlhammer, Stuttgart 2006, S. 203f.
Referanser
Soissons (923) Kategori:923 Kategori:Aisne Soissons Kategori:Hauts-de-France Kategori:Slag i middelalderen Kategori:Frankrikes historie