Áron Márton (1896–1980) var katolsk biskop av bispedømmet Alba Iulia. Han var biskop under en turmulent periode hvori inngikk andre verdenskrig – da han engasjerte seg for forfulgte jøder – og deretter under det rumenske kommunistiske regime. Han var tiltenkt en kardinalsutnevnelse, men da han fikk nyss om dette og at det ikke var påtenkt at også en rumener skulle bli kardinal – lot han pavestolen bbli kjent med at han ville slik utnevnelse.

Liv og virke Prest Márton mottok presteordinasjonens sakrament den 6. juli 1924 av biskop Gusztáv Károly Majláth. Márton ble deretter utnevnt til kapellan i Gheorgheni den 1. juli 1925, inntil han ble utnevnt til professor i religion der fra 1926 til 1928. Han ble senere professor i teologiske studier på en rekke forskjellige steder, og han underviste ved et gymnasium fra 1928 til 1929 i Mureș. Márton tjenestegjorde var prest i Turnu Roșu fra 1. juli 1929 til 1. oktober 1930. Han var også hoffkapellan og arkivar for bispedømmet Alba Iulia etter 1930, før han tjenestegjorde som prest ved Cluj-kollegiet. Den 15. mars 1936 ble han for en kortere tid administrator for St Michaels menighet i Cluj, før han ble utnevnt til den faktiske pastor der den 14. august 1938.

Biskop av Alba Iulia Pave Pius XI utnevnte ham til biskop av Alba Iulia den 24. desember 1938. Kort etter pavens død ble han ordinert til biskop den 12. februar 1939 av den apostoliske nuntius til Romania, erkebiskop Andrea Cassulo; hans medkonsekratorer var Augustin Pacha, biskop av Timișoara, og István Fiedler, biskop av Oradea Mare.

Biskop under fascismen Márton var en av de første intellektuelle som offentlig motsatte seg forberedelsene til andre verdenskrig, og han hadde tilkjennegitt denne motstanden i 1938, før han ble utnevnt til biskop.

Han ble værende i den sørlige delen av Transylvania, som forble en del av Romania etter den andre Wien-tildelingen i 1940, i motsetning til den nordlige delen, som ble en del av Ungarn. Hans bispedømme lå nå på begge sider av landegrensen mellom Ungarn og Romania.

Den tidligere overrabbineren i Cluj, Moshe Carmilly-Weinberger, fremhevet i sitt verk «History of the Jews in Transylvania» (1623-1944) den katolske biskopen Márton som støttet jødenes sak og bidro til å redde tusenvis av dem: «I disse tragiske tider ble biskop Márton Árons menneskelige storhet fremhevet, den eneste ungarske biskopen i Transylvania som 18. mai 1944, i St. Mikaels kirke i Cluj, hevet stemmen og ba, og oppfordret det ungarske samfunnet til å hjelpe jødene som var samlet i ghettoene og sto overfor deportasjon.»

Den samme uken, 22. mai, i et brev til den ungarske statsministeren Döme Sztójay skrev han: «Sammen med de troende i mitt bispedømme måtte jeg med forbauselse være vitne til det uansvarlige tiltaket der det jødiske folks liv ikke spares, og går til den siste grense av umenneskelighet. Med respekt og i full bevissthet om mitt ansvar, gjør jeg dere oppmerksomme på det faktum at en mann, selv om han er statsminister eller regjering, ikke har noe mandat for en slik handling fordi byrden vil bli båret av et helt folk. Derfor ber jeg dere om å trekke tilbake dette tiltaket umiddelbart!»

I et brev til den ungarske innenriksministeren Andor Jaross skrev han: «Vår forbauselse er desto større over at selv om vi kjenner deg som en overbevist katolikk, når du nå, med de vedtatte tiltakene, ikke nivået av en kristen eller engang det minimale menneskelige. Med respekt, men med all tyngden av mitt ord, ber jeg deg om å trekke tilbake dine nylige bestemmelser umiddelbart, eller, hvis du ønsker det, umulig, å trekke deg fra embetet umiddelbart.» Disse brevene vakte vrede hos de ungarske fascistiske myndighetene. Han ble erklært persona non grata i ungarsk-kontrollert territorium og ble værende i rumenske Alba Iulia til krigens slutt.

Biskop under kommunismen Etter kardinal Jusztinián Serédis død – ønsket pave Pius XII at Márton skulle bli den neste kardinal for den ungarske nasjonen, og demed lede Serédis vakante bispesete. Men motstanden fra de ungarske kommunistene førte til at en annen prelat ble valgt til stillingen.

Márton fortsatte å være en sterk forkjemper for religionsfrihet og menneskerettigheter, noe som gjorde ham til en motstander av de rumenske kommunistene og av det diktatoriske regimet de hadde etablert sent i 1947.

Biskopen ble arrestert 21. juni 1949 og dømt til livsvarig fengsel i midten av 1951; men i 1953 – med endringen i det politiske klimaet i Romania – ble omstendighetene rundt fengslingen hans mer utholdelige. Pius XII ga ham i 1949 (mens Márton satt fengslet) den personlige tittel erkebiskop («ad personam»), selv om han ikke offentlig kunngjorde dette og kun informerte Márton i et privat brev. Márton ble flyttet inn i en villa i utkanten av Bucuresti, men fikk ikke lov til å ha kontakt med omverdenen. Han ble løslatt i 1955.

Márton bestemte seg for å besøke bispesetet sitt på nytt etter løslatelsen, hvor han fikk en storslått velkomst fra en entusiastisk folkemengde. Dette viste seg å være pinlig for myndighetene, og han ble satt i husarrest etter dette.

Biskop Márton fikk ikke lov til å forlate bisperesidensen i ti år; han fikk først lov til å komme ut senere, i 1967. Han ble løslatt som et resultat av forhandlinger som den østerrikske kardinal i Wien, Franz König, hadde ført i Bucuresti. Men Márton var fortsatt forsiktig for ikke å utløse mulig trakassering fra myndighetene, og frivillige fulgte ham ofte på hans pastoralbesøk for å sikre at han var trygg og ble latt i fred. Han fungerte som president for Den rumenske bispekonferanse fra 1970 til 1980.

Han reiste flere ganger til Roma hvor han møtte pave Paul VI.

Sykdom og død I 1972 fikk han diagnostisert kreft. Áron Márton døde 29. september 1980. Han ble begravet i krypten i katedralen i Alba Iulia fem dager etter.

Under saligkåringsprosessen senere som åpnet for ham, anerkjente pave Frans hans heroiske dygder den 18. desember 2024, og erklærte ham «Guds tjener»

Episkopalgenealogi Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504–1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532–1602) *bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540–1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566–1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595–1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595–1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595–1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623–1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649–1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675–1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693–1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724–1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718–1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744–1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785–1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798–1876) *1828 Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833–1903) *1971 Kardinal Alfonso Maria Mistrangelo (1852–1930) *1893 Erkebiskop Andrea Cassulo (1869–1952) *1914 Erkebiskop Áron Márton (1896–1980) *2002

Referanser

Kategori:Ungarske katolske biskoper Kategori:Ungarske katolske biskoper utenfor hjemlandet Kategori:Rumenske katolske biskoper Kategori:Personer fra Harghita Kategori:Linjen Rebiba