Rio Abiseo nasjonalpark ligger i Mariscal Cáceres-provinsen i San Martín-regionen i Peru. Nasjonalparken ble opprettet i 1983 for å beskytte floraen og faunaen som er karakteristisk for regnskogen i denne delen av de tropiske Andesfjellene. Parken dekker et område på hektar, med en høyde fra 350 til moh. Parken omfatter Abiseo elvens nedbørsfelt, der Abiseo er en sideelv til Huallaga-elven, som renner ut i Amazonas elven.
Nasjonalparken ble erklært som et UNESCOs verdensarvsted i 1990.
Nasjonalparkens økologiske betydning skyldes delvis det faktum at den består av flere forskjellige økosystemer, og at flere endemiske arter finnes i parken. Parken inneholder høytliggende gressletter og flere typer skoger, inkludert regnskoger i forskjellige høyder og tørrere skoger. Den vanligste skogtypen er tåkeskog, som er en type regnskog i høylandet. Tåkeskoger finnes over 2300 meter over havet. Her er luftfuktigheten høy, og det regner året rundt.
Arkeologiske funn Parken inneholder et stort antall arkeologiske steder som kan dateres tilbake til 6000 f.Kr., og frem til tiden for conquistadorene. Siden 1985 er 36 steder registrert, hvorav 26 er i høytliggende gressletter og syv er i lavereliggende områder i regnskogen. Stedene ligger over et område på mer enn hektar. De inkluderer veier, plattformer, jordbruksterrasser og gravplasser. Funnene gir et godt innblikk i kulturene før Inkarikets fremvekst. Folket i området hadde handelsforbindelser med Stillehavskysten og den delen av Andesfjellene som nå ligger i Ecuador.
Områdene La Playa, Los Pinchudos og Gran Pajatén ble kartlagt og delvis utgravd i løpet av 1960- og 1970-årene og 1985–1987. Los Pinchudos regnes som et gravsted for chachapoyas-kulturen. Gravstedet er datert til 1200-tallet og består av åtte gravkamre laget av stein og ornamentert leire med tretak. Andre viktige steder er Las Papayas, Cerro Central og Manachaqui-hulen, som inneholder funn som antas å dateres tilbake til 6000 f.Kr.
Flora og fauna Både høylandsgresslandene og regnskogen i parken er hjem til et svært stort antall sjeldne og ofte endemiske arter. 980 plantearter er dokumentert, hvorav 13 er endemiske, 174 er moser og 72 er orkideer, hvorav to til tre er truet av utryddelse.
300 virveldyrarter finnes i parken, hvorav 18 er truede dyrearter. Av disse var 12 nye for vitenskapen. Den mest kjente endemiske arten fra parken er gulhaleullape (Oreonax flavicauda). Den var tidligere antatt å være utryddet, men den har blitt gjenoppdaget i nasjonalparken. Den er en av de største apene i Sør-Amerika.
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Perus geografi Kategori:Nasjonalparker i Sør-Amerika Kategori:Verdensarven i Peru Kategori:Severdigheter i Peru