M/K «Polarbjørn»

M/K «Polarbjørn» var en selfangstskute bygget i Narvik i 1919.

Skuta ble bygget av Nils Jakobsen i Narvik etter bestilling av Jens Øien fra Kalfjord. Øien hadde fått pengene til å bygge «alle tiders ishavsskute» etter at han hadde fått bergingslønn fra den østerrikske grev Kostersitz og hans kone, som var strandet på Øst-Grønland i forbindelse med en jaktekspedisjon. Da den gikk av slippen i 1919 hadde Polarbjørn en vekt på 326 bruttotonn, og en dieselmotor på 160 hestekrefter.

I 1925 solgte Øien skuta til Einar Amundsen fra Ålesund. Etter en kortere periode med bryteren og sirkusdirektøren Karl Norbeck i Oslo som eier, ble skuta solgt videre til Johan Thorvik fra Ålesund. I 1930 ble Polarbjørn en såkalt «Brandal-skute», det vil si at den da ble kjøpt opp av rederen Peter S. Brandal og hans partner Martin Karlsen. Brandal og Karlsen hyret den erfarne ishavsskipperen Kristoffer Marø (far til Harald Landmark Marø) som kaptein på Polarbjørn.

Polarbjørn og søsterskipet «Polaris» (bygget i 1913 i Sagvåg) var vinteren 1937/1938 de to første norske skutene som drev selfangst ved Newfoundland.

I februar 1939 var Polarbjørn, Polaris og seks andre norske skuter på vei mot Newfoundland for en ny fangstsesong, da de kom ut i en storm som førte til at tre av skutene forliste og 18 mann druknet. De tre skutene som forliste var «Nyken», «Isfjell» og «Saltdalingen». Polarbjørn hadde på dette toktet et mannskap på 27 mann, i alderen 14–54 år. Sammen med mannskaper fra Polaris klarte besetningen på Polarbjørn å berge mannskapet ombord på Saltdalingen. Besetningen ombord på Isfjell ble berget av det svenske skipet «Drottningholm», mens alle ombord på Nyken omkom.

Referanser

Kategori:Selfangst Kategori:Norske skip Kategori:1919 i Norge Kategori:Narviks historie Kategori:1939 i Norge Kategori:Skip bygget i Norge