miniatyr|Donald J. Trump I løpet av og mellom sine perioder som president i USA har Donald J. Trump kommet med titusenvis av falske eller misvisende påstander. Faktasjekkere i The Washington Post dokumenterte 30 573 falske eller misvisende påstander i løpet av hans første presidentperiode, et gjennomsnitt på 21 per dag. Kommentatorer og faktasjekkere har beskrevet Trumps løgner som enestående i amerikansk politikk, og konsistensen av usannheter som en særegen del av hans forretningsmessige og politiske identiteter. Akademisk analyse av Trumps tweets fant betydelige bevis på en hensikt om å skape misinformasjon.
Mange nyhetsmedier motsatte seg i utgangspunktet å beskrive Trumps usannheter som løgner, men begynte å gjøre det i juni 2019. The Washington Post sa at hans hyppige gjentakelse av påstander han visste var falske, minner om en kampanje basert på desinformasjon. Steve Bannon, Trumps presidentkampanjesjef i 2016 og sjefstrateg i løpet av de første syv månedene av Trumps første presidentskap, sa at pressen, snarere enn demokratene, var Trumps primære motstander, og at «måten å håndtere dem på er å oversvømme media med dritt». I februar 2025 uttalte en PR-sjef at «oversvømme media»-taktikken var utformet for å sørge for at ingen enkelthandling eller hendelse skiller seg ut fra resten ved å la dem skje i et raskt tempo, og dermed forhindre publikum i å holde tritt og forhindre kontrovers eller forargelse over en spesifikk handling eller hendelse.
Som en del av deres forsøk på å velte det amerikanske presidentvalget i 2020, hevdet Trump og hans allierte gjentatte ganger at det hadde vært massivt valgfusk og at Trump hadde vunnet valget. Deres innsats ble av noen karakterisert som en implementering av Hitlers propagandateknikk med «stor løgn». I juni 2023 tiltalte en storjury Trump for ett tilfelle av å ha kommet med «falske uttalelser og fremstillinger», nærmere bestemt ved å skjule dokumenter som var krevd utlevert av en domstol. I august 2023 ble 21 av Trumps usannheter om valget i 2020 oppført i hans straffetiltale i Washington D.C., og 27 usannheter ble oppført i hans straffetiltale i Georgia. Det har blitt antydet at Trumps falske uttalelser er tull snarere enn løgner.
Sannferdighet og politikk Mange akademikere og observatører som studerer den amerikanske politiske scenen har kalt Trump unik eller svært uvanlig i sin løgn og hvordan slike påståtte usannheter påvirker den politiske debatten. «Det har lenge vært en selvfølge at politikere lyver», skrev Carole McGranahan for American Ethnologist i 2017, men «Donald Trump er annerledes». Han er den «dyktigste og effektiveste løgneren» som noen gang har deltatt i amerikansk politikk. Dessuten har løgnen hans omformet den offentlige debatten slik at «hyppigheten, graden og virkningen av løgn i politikken nå er enestående».
Historikeren Douglas Brinkley uttalte at amerikanske presidenter av og til har «løyet eller villedet landet», men ingen var en «serieløgner» som Trump. Donnel Stern skrev i Psychoanalytic Dialogues i 2019: «Vi vet at politikere tøyer sannheten. Men Trump er i en helt annen kategori», fordi Trump «lyver som politikk» og «vil si hva som helst» for å tilfredsstille sine støttespillere eller seg selv.
Heidi Taksdal Skjeseth, som skrev for Reuters Institute for the Study of Journalism i 2017, beskrev hvordan løgner «alltid har vært en integrert del av politikken». Trump «leverte imidlertid usannheter i en enestående skala» under sin kampanje og presidentskap. Hun ga i 2018 ut boka Løgn : hvorfor Trump lyver og hva det gjør med oss.
Jeremy Adam Smith skrev at «løgn er et trekk, ikke en feil, ved Trumps kampanje og presidentskap». Thomas B. Edsall skrev: «Donald Trump kan gjøre krav på tittelen den mest formidable løgneren i presidentskapets historie». George C. Edwards III skrev: «Donald Trump forteller flere usannheter enn noen tidligere president. Det er ingen som er en god nummer to».
Repetisjon Trump er bevisst på verdien av repetisjon for å få løgnene sine trodd. Han demonstrerte denne kunnskapen da han instruerte Stephanie Grisham, hans pressesekretær i Det hvite hus, til å bruke sin metode for å lyve: «Så lenge du fortsetter å gjenta noe, spiller det ingen rolle hva du sier».
Trump bruker effektivt den store løgnteknikkens metode med repetisjon for å utnytte den illusoriske sannhetseffekten, en tendens til å tro at falsk informasjon er korrekt etter gjentatt eksponering. Forskning har studert Trumps bruk av effekten.
Ny forskning publisert i Public Opinion Quarterly avslører en sammenheng mellom antall ganger president Donald Trump gjentok usannheter i løpet av sitt presidentskap og misoppfatninger blant republikanere, og at når en påstand gjentas mange ganger, påvirker det troen til folk og denne effekten var sterkere hos personer som hovedsakelig får informasjonen sin fra nyhetskilder som heller mot høyresiden politisk.
Faktasjekkeren i Washington Post opprettet en ny kategori av usannheter i 2018, «Bunnløs Pinocchio», for usannheter gjentatt minst tjue ganger (så ofte «at det ikke kan være noen tvil om at politikeren er klar over at faktaene hans eller hennes er feil»). Trump var den eneste politikeren som oppfylte standarden for kategorien, med 14 utsagn som umiddelbart kvalifiserte. Ifølge Washington Post gjentok Trump noen usannheter så mange ganger at han effektivt hadde engasjert seg i desinformasjon. CNNs faktasjekker Daniel Dale bemerker at nyhetskanaler i utgangspunktet kan sjekke en falsk påstand fra Trump, men det er usannsynlig at de vil fortsette å påpeke at den er usann, «spesielt fordi han stadig blander inn dusinvis av nye løgner som krever tid og ressurser å sjekke. Og dermed, i kraft av skamløs utholdenhet, klarer ofte Trump løgner å overleve medienes evne til å korrigere enhver spesifikk usannhet».
Tull Det har blitt antydet at Trumps tilsynelatende «løgnskred» består av tull snarere enn løgn slik det er strengt definert. Ifølge Harry Frankfurts innflytelsesrike bok fra 2005, On Bullshit, bryr løgneren seg om sannheten og prøver å skjule den, mens tullebukker ikke bryr seg om det de sier er sant eller usant. Eduardo Porter skriver i The Washington Post at Frankfurts definisjon av tullebukker passer på Trump: «For å undergrave sannheten, må du først vite den, eller i det minste tro at du gjør det. Det er ikke Trumps spill». For eksempel trenger ikke Trump, i Porters argument, å sjekke amerikansk arbeidsledighet eller inflasjons statistikk for å hevde at «vi arvet fra den forrige administrasjonen en økonomisk katastrofe og et inflasjonsmareritt», fordi fakta ikke betyr noe for tull og tøys. Tvert imot, ved å ignorere fakta, har tullet makten til å lede gruppeoppfatninger i en politisk ønskelig retning og dermed forme gruppeidentiteter. Så tidlig som i 2015 skrev Jeet Heer at Trumps tilbøyelighet til å snakke tull og tøys ikke er et avvik i hans parti: «I løpet av de siste to tiårene har det republikanske partiet som parti i økende grad inntatt standpunkter som ikke bare er politisk ekstreme, men også i strid med fakta og vitenskap».
Veldedighet David Fahrenthold undersøkte Trumps påstander om hans veldedige gaver og fant lite bevis for at påstandene er sanne. Etter Fahrentholds rapportering åpnet justisministeren i New York en etterforskning av Donald J. Trump-stiftelsens innsamlingspraksis og utstedte et «varsel om brudd» som beordret stiftelsen til å stoppe innsamlingen av penger i New York. Stiftelsen måtte innrømme at den drev med selvberikende praksis for å gagne Trump, hans familie og bedrifter.
«To uker» Analytikere har bemerket Trumps hyppige bruk av en tidsfrist på «to uker» for å iverksette tiltak, en frist som vanligvis ikke blir oppfylt. Han har brukt en slik tidsfrist i uttalelser om Ukraina og Russland, Iran, og om tollsatser. Denne vanen har blitt observert siden Trumps første periode.
Jen Psaki kritiserte flere av landets største aviser for å ta uttalelsene fra Trump‑administrasjonen helt ukritisk. Hun pekte på at «jeg kommer tilbake til det om to uker» er en av Donald Trumps mest brukte taktikker, han sier det hele tiden. Og hun mente det er ganske frustrerende at denne taktikken fortsatt kan benyttes uten reaksjoner. Sam Stein fra The Bulwark bemerket at tidsrammen på «to uker» også er innlemmet i noen av Trumps presidentordrer, der han ga stater og etater 14 dager til å «få ting gjort».
Trumps bruk av «to uker» i dagene før angrepene på Iran ble karakterisert av pensjonert brigadegeneral John Teichert som at presidenten var «svært bevisst på å være tvetydig». The Atlantic kalte det et «røykteppe», og Jonathan Lemire karakteriserte det som en «bevisst finte».
Hindustan Times bemerket at Trump i 2002 hadde dukket opp i en film kalt Two Weeks Notice.
Denne tendensen til at Trump setter frister på «to uker» og ikke oppfyller dem førte til at media koblet uttrykket til TACO-akronymet.
TACO «Trump Always Chickens Out» (TACO), eller på norsk «Trump feiger alltid ut», er en nedsettende beskrivelse av oppfattingen om at Trump kom med trusler, bare for senere å utsette eller trekke seg fra dem. Om han gjør dette fordi han ombestemmer seg, avverge tilbakeslag, som en måte å øke tiden til forhandlinger, la markedene komme seg opp igjen, eller andre årsaker er ikke godt å si men det virker utrolig vinglete. Uttrykket ble popularisert i mai 2025 etter de mange truslene og tilbakeslagene under handelskrigen han startet med sine «Liberation Day»-tariffer. På Wall Street er en TACO-handel å kjøpe aksjer billig etter at en tollkunngjøring presser aksjene nedover, og deretter selge dem med fortjeneste etter at tollene er utsatt eller redusert og markedet tar seg opp igjen.
Før 2026 ble TACO også brukt på Trumps avgjørelser innen utenrikspolitikken, nærmere bestemt hans reversering av trusler om å annektere Grønland, hans forsøk på å finne en snarlig utvei fra den eskalerende Iran-krigen i 2026 da globale verdipapirer begynte å falle på grunn av økningen i oljeprisene, og hans våpenhvileavtale i siste liten for selve Iran-krigen før fristen for den amerikanske bombekampanjen.
«Sir»- og «gråtende menn»-historier Media og faktasjekkere (spesielt Daniel Dale) beskriver Trumps «sir»-historier som et spesifikt tegn på ubekreftede eller påviselig falske anekdoter, som ofte utvikler seg som følger: en «stor, sterk, tøff» mann (som militæroffiserer, arbeidere eller administrerende direktører, folk som visstnok aldri gråter) nærmer seg Trump, kaller ham «sir» med tårer i øynene og uttrykker dyp takknemlighet for en politikk eller handling. Av og til har Trump brukt gråt som et «skamvåpen» mot politiske motstandere. Media og amerikanske senkveldsprogrammer har laget samlinger og parodier av «sir»- og «gråtende menn»-historier.
Påstander om Venezuela Medier og faktasjekkere sier at Trump har kommet med flere falske og ubegrunnede påstander om Venezuela, de ble gjentatt etter angrepene i 2026.
Trump-administrasjonen har utført dødelige angrep mot små båter i internasjonalt farvann, som Trump hevder frakter ulovlige narkotika til USA, og at hvert angrep på en venezuelansk båt «redder 25 000 amerikanske liv». Det er ikke fremlagt bevis for at fartøyene tilhørte narkotikasmuglere, og mengden «amerikanske liv reddet» har blitt sterkt bestridt. En begrunnelse som er gitt for angrepene og de påfølgende handlingene er Trumps påstand om at fentanyl, en bidragsyter til opioidkrisen i USA, kommer fra Venezuela. Påstanden har blitt ansett som falsk, siden fentanyl hovedsakelig kommer fra Mexico.
Trump har gjentatte ganger hevdet at Maduro-regimet løslot «tusenvis av fanger og psykisk syke» som kom til USA som papirløse innvandrere.