«Fanitullen» er en slått som finnes i varianter i Hallingdal og Telemark. Navnet betyr egentlig «Fandens trall». Fanden var ifølge folketroen dyktig til å tralle, eller tulle som det heter i en del dialekter. Han var også en dugelig spelemann, noe som blant annet går fram av det historiske sagnet knytta til slåtten. Fanitullen fra folkemusikktradisjonen bør ikke forveksles med den slåtten som Johan Halvorsen lagde til Sigurd Eldegards skuespill Fossegrimen, og som særlig er blitt kjent gjennom Alfred Maurstads spill. Halvorsen lot seg inspirere av kjente slåttemotiver, først og fremst Førnesbrunen.

Sagnet thumb|Det humoristiske maleriet «Julereia» (1922) av Nils Bergslien viser en feststemt oskorei av vetter, nisser, trollkjerringer, drukkenbolter, drapsmenn og annet pakk gjennom et norsk gårdstun julenatta. På bildet sees også Fanden med fele, bunad og hestehov ridende på et reinsdyr. thumb|«Slagsmaal i et Bondebryllup», litografisk reproduksjon av et maleri av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858, viser et tidstypisk knivslagsmål mellom fulle bryllupsgjester. Den overleverte fortellingen er knyttet til et bryllup i Hovet i Hol i 1724, der to unge gutter, Levord Person Haga og Ådne Knutson Sindrol, kom i trette og deretter i slagsmål. Levord ble drept, mens Ådne, under trussel om dødsstraff, flyktet over fjellet til Numedal. Hendelsen er referert i samtidige rettsdokumenter fra tingskriveren i Ål.

Slåtten, som er knyttet til fortellingen, skriver seg etter sigende fra kjøgemesteren i gildet, som var på vei ned i kjelleren for å hente en øl til den som vant slåsskampen. Mens han var der nede, så han en mann sitte på øltønna med ei fele og spille en slått han ikke hadde hørt før. Mannen holdt fela motsatt vei, med halsen inn mot bringa, og slo takta på tønna med en hestehov i stedet for med venstre foten. Det var tydelig at dette var djevelen. Kjøgemesteren sprang opp igjen, og fant at den ene av slåsskjempene lå død på tunet.

En annen variant legger sagnet til Hemsedal.

Diktet Denne fortellingen var så fengende at Jørgen Moe skrev en versjon av den på vers i slutten av 1840-årene, mens nasjonalromantikken var på sitt mest intense. Her foregår handlingen i et bryllup i Hemsedal, og Jørgen Moe har lagt til ekstra dramatiske effekter, som beltespenning, selv om det ikke er dokumentert at de to slagsbrødrene sloss på den måten. Jørgen Moe har trolig også hatt tilgang på andre kilder og fortellere.

I hine haarde Dage, Da ved Øldrik og Svir Hallingdølens Knivblad Sad løst i hans Slir, – Da Kvinderne til Gilde Bar Ligskjorten med, Hvori de kunde lægge Sin Husbonde ned:

Stod der et blodigt Bryllup I Hemsedal ensteds, Hvor Leg og Dands var tystnet Og Karlene slog Kreds. Thi midt paa Gulvets Tilje, I den mandslagne Ring, Stod To med dragne Knive Og ét Bælte spændt omkring.

Og som udskaarne Støtter I hvilende Ro Staa endnu fire Karle I Kredsen om de To. De løfte Tyrilysen Mod det sorte Bjelketag, Hvor Røgens Hvirvler samles Til et rugende Lag.

Forgjæves tvende Kvinder Med Hyl trænge frem, At bryde det faste Gjærde, Der er stillet foran dem. De kastes vredt tilbage Af de muskelstærke Mænd – Og Spillemanden rolig Gaar til Kjældertrappen hen.

Nu skal han ned at tappe, Thi den seirende Mand Kan sagtens vel behøve At kysse Bollens Rand. I Bæltespænding nappes De kun med Blodets Tab, Saa maa vel Aaren fyldes Fra Tøndetudens Gab.

Men da han stod i Kjældren, Han saa i et blaaligt Skin En sidde der paa Tønden Og stemme Felen sin. Og Karlen holdt den omvendt, Tæt op til Brystet klemt, Og gav sig til at stryge, Saasnart han havde stemt.

Det var et Spil, som dued: Det klang som vred Mands Ord, Som Hug af staalsat Bile, Og som Næveslag i Bord. Det jubled, og det hulked I den skumle Kjælderhal, Da Slaattens Toner endte Med et rungende Mandefald.

Taus Spillemanden lytted Til de mægtige Løb; Det var, som Spillets Hvirvler Ned ad Ryggen ham krøb. Saa spurgte han den Anden: «Hvor lærte du den Slaat?» Han svared: «Det er det samme, Men mind dig den blot!»

Nu Manden ned sig luded Og efter Tappen tog – Da saa han Hestehoven, Som Takt mod Tønden slog. Han glemte rent at tappe, Han sprang i Stuen op – Der løfted de fra Gulvet Den faldne Mandekrop.

Fanitullen kaldes Endnu den vilde Slaat, Og Dølene den spille, Og spille den godt. Men lyde de grumme Toner Under Øldrik og Svir, Da løsner atter Kniven I Hallingdølens Slir.

Slåtten Slåtten det her er snakk om, spilles vanligvis på trollstilt, altså A-E-A-Ciss. Dette gir en egen eiendommelig melodisk følelse. En variant fra Hallingdal har stemmingen A-E-A-E. Den spilles vanligvis som halling, men i Telemark utføres den mest som lydarslått, og denne formen legger mer vekt på det tragiske elementet i slåtten.

Den formen som i dag er mest brukt, skriver seg fra spelemannen Odd Bakkerud, som vant Landskappleiken med denne slåtten i 1968. Han hadde bygd den ut på grunnlag av en eldre og knappere variant. Slåtten regnes i dag som et bravurnummer på hardingfele og brukes ofte til lausdans. En annen kjent variant av slåtten skriver seg fra Alfred Maurstad, som brukte den som signaturslått når han spilte hardingfele. Felles for begge formene er at de legger vekt på villskapen i fortellingen.

Tradisjonen rundt slåtten tilsier allikevel at man skal være varsom med å bruke den, fordi den egger til slagsmål. En teori går ut på at slåtten er svært gammel og ble brukt rituelt. Spelemannen tok fram Fanitullen når han skjønte det ikke lenger var håp om fredelig løsning på en trette. I motsatt fall spilte man gjerne gangaren Meglaren. Slåtten skriver seg dermed fra en tid da spelemannen hadde flere rituelle funksjoner enn bare å spille til dans.

Christiania Fusel & Blaagress' innspilling fra 1972

Christiania Fusel & Blaagress (heretter forkortet CF&B) ga ut sin versjon av «Fanitullen» som B-side til singlen Ola Olsen våren 1972. 20. november samme år ble den med på musikkalbumet Som varmt hvetebrød i tørt gress.VG – 22. november 1972 side 33Aftenposten (Morgen) – 21. november 1972 side 8 Albumet ble relansert på CD i april 1993.VG – 14. april 1993 side 48

På landskappleiken på Lillehammer i 1968 framførte komponisten Odd Bakkerud en versjon av Fanitullen som inspirerte Øystein Sunde som var til stede i salen.Talik.no – Medium: Hardingfelespel frå Hallingdal CF&Bs innspilling kombinerte elektrisk gitar, elektrisk bass og trommer med folkemusikk. Dette var første gang i Norge, og var blant andre inspirert av den engelske folkrock gruppen Fairport Convention. «Fanitullen» var kjenningsmelodien til radioprogrammet Norsktoppen. På denne innspillingen deltok:Som varmt hvetebrød i tørt gress – informasjon på omslaget

Einar Mjølsnes: hardingfele Øystein Sunde: elektrisk gitar Wiggo Elisenberg: akustisk gitar Johnny Sareussen: bass Espen Rud: trommer

CF&B-innspilling studioversjon har blitt utgitt på følgende samlealbum:

Fanitullen og 11 andre go'låter (Fontana Special 6426 048). Diverse artister; utgitt 1973.Discogs – Medium: «Fanitullen og 11 andre go'låter» (1973) Øystein Sunde i boks (1985)Discogs – Medium: Øystein Sunde i boks – Øystein Sunde (1985) Øystein Sundes 40 beste (1991) Sundes verden – 52 av de aller beste (2006)

CF&B har opptrådt to ganger på NRK med «Fanitullen»:

11. desember 1972 sendte NRK programmet Musikkflimre hvor CF&B mimet etter sangen. Foran gruppen i studio var det en mengde personer som utførte folkedans.NRK Nett – Musikkflimre 11. desember 1972 Dette mimeopptaket ble også sendt 12. mars 1973 i Blanda drops; et program hvor blant andre Mjølsnes var et sentralt intervjuobjekt.NRK TV – Blanda drops fra 12. mars 1973 30. mars 1993 var CF&B gjester i NRK-programmet Da Capo!.VG – 30. mars 1993 side 54 Besetning besto da av Einar Mjølsnes (fele), Øystein Sunde (akustisk gitar), Fredrik Wibe (kontrabass), og Wiggo Elisenberg (akustisk gitar).NRK Nett – Da Capo 30. mars 1993

Videre bruk Fanitullen ble spilt under åpningsseremonien for vinter-OL 1994.

Eksterne lenker Noter for fanituler, munnharpeforum.no

Referanser

Kategori:Folkeminne Kategori:Norske dikt Kategori:Sanger fra 1972 Kategori:Sanger av Christiania Fusel & Blaagress Kategori:Øystein Sunde-innspillinger skrevet av andre