Områdekonsesjon er en tillatelse etter energiloven § 3-2 til å bygge, eie og drive anlegg for fordeling av elektrisk energi innenfor et bestemt geografisk område i Norge. Konsesjonen gjelder anleggsdelene i området under ett, og nettselskapet trenger derfor ikke ny tillatelse hver gang distribusjonsnettet bygges ut videre innenfor området.Hammer, Ulf (2002). «Kraftmarked og nettmonopol», i Falkanger, Thor og Haagensen, Kjell (red.): Vassdrags- og energirett, 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget, s. 666–667.Askheim, Lars Olav og Rosvold, Knut A.: (2024).

Den som får områdekonsesjon, har samtidig plikt til å levere elektrisk energi til alle kunder i området, jf. energiloven § 3-3. De to bestemmelsene henger så tett sammen at rettsvirkningene av konsesjonen ikke kommer fram uten at begge leses under ett.Martinsen, Gunnar, Støle, Frode Norgård og Naas-Bibow, Jens (2004). Energiloven med kommentarer. Oslo: Gyldendal akademisk, s. 53. Områdekonsesjon er én av konsesjonstypene energiloven bruker som styringsmiddel, ved siden av anleggskonsesjon, omsetningskonsesjon, utenlandshandelkonsesjon og markedsplasskonsesjon.Askheim, Lars Olav: (2025).

Rettslig grunnlag Hovedregelen i energiloven § 3-1 er at anlegg for produksjon, omforming, overføring og fordeling av elektrisk energi ikke kan bygges, eies eller drives uten konsesjon. Denne anleggskonsesjonen gis for ett anlegg eller prosjekt om gangen, typisk en kraftlinje i en fastlagt trasé.

Områdekonsesjonen i § 3-2 er en særskilt variant av dette. Etter bestemmelsens ordlyd kan konsesjon gis «for bygging, eierskap og drift av anlegg for fordeling av elektrisk energi mellom spenningsnivåer som fastsettes av departementet», og konsesjonen omfatter også nettanlegg som må til for å oppfylle tilknytningsplikten for produksjonsanlegg etter § 3-4 a annet ledd. Rettsforskeren Ulf Hammer peker på at konsesjonen bare gjelder anlegg for fordeling av energi, og at det er selve avgrensningen til et geografisk område som har gitt ordningen navn.

Konsesjonsmyndigheten kan i prinsippet velge fritt mellom de to formene, altså konsesjon per anlegg eller samlet for et område. I forarbeidene til energiloven ligger likevel retningslinjen: «Områdekonsesjonen bør i regelen gis for fordelingsanlegg med spenning opp til 22 kV.» S. 87, merknaden til § 3-2. Samme sted står grensen på 132 kV for kabelanlegg og for utvidelser i transformator- og koplingsstasjoner som alt fantes, og departementet skrev at begge grensene var i tråd med reglene som gjaldt fra før.

Spenningsgrensene står i energilovforskriften § 3-3. Områdekonsesjon kan gis for fordelingsanlegg med nominell spenning fra 230 V til og med 22 kV. Forskriften åpner i tillegg for kablede anlegg og utvidelser i bestående transformator- og koplingsstasjoner opp til og med 132 kV, men bare der disse ligger «innenfor et avgrenset område med et betydelig bymessig preg». Områdekonsesjoner som rekker helt opp til 132 kV har vært gitt i de større byene, blant dem Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim.

Departementet kan gi forskrifter og stille vilkår for konsesjoner etter både § 3-1 og § 3-2, blant annet om bygging, idriftsettelse, vedlikehold og drift av anlegget, og om konsesjonærens organisasjon og kompetanse. Reglene i §§ 3-2 og 3-3 gjelder ikke for statens egne anlegg, jf. energiloven § 1-4.

Leveringsplikt Etter energiloven § 3-3 skal den som får områdekonsesjon «levere elektrisk energi til alle kunder innenfor det geografiske området konsesjonen gjelder for». Paragrafen pålegger konsesjonæren å knytte til nye uttaksanlegg og om nødvendig investere i nettanlegg, også når økt forbruk hos eksisterende kunder utløser investeringsbehov.

Plikten er ikke absolutt. Reguleringsmyndigheten for energi kan dispensere fra leverings-, tilknytnings- eller investeringsplikten «når særlige grunner tilsier det», og skal ved enkeltvedtak fastsette eller godkjenne vilkårene for leveringsplikten eller metodene vilkårene bygger på. Da energiloven ble revidert i 2001, viste departementet til at leveringsplikten ikke var fraveket i praksis, mens tilknytningsplikten var det. Nettselskapet har i slike tilfeller i stedet for eksempel blitt pålagt å tilby kunden strøm fra et lokalt frittstående anlegg. Slike løsninger kan være aktuelle i avsidesliggende områder der nettilknytning blir uforholdsmessig dyrt.

Samme sted presiserte departementet at leveringsplikten fram til da var blitt tolket som blant annet en plikt til å knytte kundene til nettet, og at denne tilknytningsplikten gir kundene tilgang til fysiske kraftleveranser og dermed til kraftmarkedet.

Søknad, tilsyn og klage Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) behandler søknader om områdekonsesjon. Hele landet er delt inn i geografiske områder der ett nettselskap har fått tillatelse til å bygge og drive fordelingsnettet, og et slikt område kan for eksempel være en kommune.

Innenfor konsesjonen kan nettselskapet bygge og drive kabler, luftledninger og andre elektriske anlegg uten å legge hver enkelt sak fram for NVE. Det forutsetter at selskapet selv forelegger tiltaket for dem det berører, som kommuner, statsforvalteren og grunneiere. Blir det reist vesentlige innvendinger mot tiltaket, skal saken likevel fremmes for NVE.

Klageveien skiller områdekonsesjonen fra flere av de andre tillatelsene etter energiloven. Da tredje energimarkedspakke ble gjennomført i norsk rett, la departementet til grunn at klager over enkeltvedtak NVE treffer som uavhengig reguleringsmyndighet skal gå til en egen klagenemnd, mens departementet fortsatt er klageinstans i øvrige saker. Vedtak om anleggskonsesjoner og områdekonsesjoner ble uttrykkelig nevnt blant de siste.

Historikk Ordningen kom ikke inn med energiloven av 1990. I sin kommentarutgave til loven skriver Ingolf Vislie at områdekonsesjon ikke er noen nyskapning i energiloven, og at slik konsesjon fram til da var blitt gitt etter sterkstrømloven av 1969 § 3.Vislie, Ingolf (1992). Energiloven med kommentarer. Oslo: Tano, s. 70. Da loven ble forberedt, sa departementet også at ordningen for fordelingsverkene ble opprettholdt og lovfestet i den nye loven, ikke innført med den. S. 5. Forskriften slik den lød i 1992 hadde allerede både 22 kV-grensen og adgangen til å gå opp til 132 kV for kablede anlegg og utvidelser i bestående stasjoner, den gang knyttet til «fordelingsverk med utstrakt bruk av anlegg med høyere spenning».

Grensen på 22 kV ble prøvd underveis. Energilovutvalget hadde i 1985 rådd til at høyeste spenning under områdekonsesjon skulle heves fra 22 til 66 kV der forbruket og utstrekningen i området tilsa det, og forslaget fikk bred støtte i høringen fra fylkeskommunene. NVE og Norges Energiverkforbund ville i stedet ha 132 kV, siden verkene alt brukte begge nivåene og 66 kV-nettet flere steder var i ferd med å bli rustet opp til 132. Miljøverndepartementet advarte om at anlegg opp til 66 kV kan gi miljøvirkninger av betydning. Olje- og energidepartementet ville ikke heve grensen. Det trodde ikke ordningen ville forenkle stort for konsesjonsmyndigheten, la vekt på ensartet behandling av ledninger som kan gi store inngrep, og mente at om grensen først skulle heves, burde den settes ved 132 kV. Departementet foreslo derfor å holde på 22 kV, med 132 kV for kabelanlegg og for utvidelser i transformator- og koplingsstasjoner som alt fantes. Departementet skrev at dette svarte til de reglene som gjaldt fra før. S. 52–54.

Det loven av 1990 endret var forholdet mellom plikt og enerett. I det første lovforslaget var tilknytningsplikten uttrykkelig motstykket til fordelingsverkets enerett til å forsyne området, og oppdekningsplikten skulle bli liggende hos verkene. I forslaget som ble vedtatt falt oppdekningsplikten bort, og departementet slo fast at plikten ikke ga fordelingsverket noen rett til å være eneleverandør i området. Store kunder innen industri og tjenesteyting var ikke lenger bundet til verket som hadde områdekonsesjonen, og verket var på sin side ikke forpliktet til å ta dem tilbake på de gamle vilkårene senere. Nekte å levere på vanlige kommersielle vilkår kunne det likevel ikke. S. 88, merknaden til § 3-3.

Formuleringen om avgrenset område med betydelig bymessig preg kom inn ved endringsforskrift 14. desember 2001 og erstattet den eldre ordlyden. Endringen var ment som en presisering av praksis, for å fjerne tvil om hvor langt bestemmelsen rakk.

Under energilovrevisjonen i 2001 lå det et forslag om at den konsesjonspliktige virksomheten etter § 3-2 ikke lenger skulle være «bygging og drift», men «å bygge og eie». Det ble aldri vedtatt. Samme revisjon flyttet forskriftskompetansen i paragrafen fra Kongen til departementet. Departementet begrunnet forslaget med at konsesjonsplikten burde legges på den reelle eieren, og at det ville gi en klarere avgrensning av plikten.

Kommentarutgaven fra 2004 omtaler også en praksis hos NVE der overdragelse av 90 prosent eller mer av aksjene i et konsesjonærselskap i visse tilfeller utløser krav om ny konsesjon. Den nye konsesjonen gis i så fall til konsesjonærselskapet selv, ikke til den som kjøper aksjene.

Energiloven fikk i 2016 en bestemmelse i § 3-7 om at departementet kan gi forskrifter om å peke ut konsesjonærer etter §§ 3-1 og 3-2 som koordinerende operatør av distribusjonssystem.

Se også Omsetningskonsesjon Nettselskap Energiloven Reguleringsmyndigheten for energi Anleggsbidrag

Referanser

Litteratur Vislie, Ingolf (1992). Energiloven med kommentarer. Oslo: Tano. Kommentardelen til § 3-2 og § 3-3 på s. 66–79. Martinsen, Gunnar, Støle, Frode Norgård og Naas-Bibow, Jens (2004). Energiloven med kommentarer. Oslo: Gyldendal akademisk. Kommentardelen til § 3-2 på s. 52–56. Hammer, Ulf (2002). «Kraftmarked og nettmonopol», i Falkanger, Thor og Haagensen, Kjell (red.): Vassdrags- og energirett, 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget, s. 655–781.

Eksterne lenker Søke om områdekonsesjon hos NVE

Kategori:Energi i Norge Kategori:Elektrisk energiforsyning