thumb|400px|Jordbrukets utbredelse fra Anatolia mellom 9600 og 3900 f.Kr. Tidlige europeiske bønder var en gruppe av anatoliske neolittiske bønder som bragte jordbruket til Europa og Nordvest-Afrika. De er en genetisk komponent som stammer fra bønder i Anatolia i neolittisk tid. Selv om utbredelsen av landbruket fra Midt-Østen til Europa i neolittisk tid i lang tid har vært kjent gjennom arkeologi, var spredningen av gammelt menneskelig DNA fra Anatolia ikke kjent før ganske nylig.
De første bøndene i Anatolia hadde 80–90% av sine gener fra regionens lokale jegere og sankere, mens resten stammet fra Levanten og Kaukasus. Jordbruket kom til Sørøst-Europa omkring 7,000 f.Kr., og bredte seg gradvis nordover og vestover til nordvest-Afrika via den iberiske halvøy. Underveis fikk bøndene et mindre genetisk bidrag fra vestlige jegere og samlere, med signifikante regionale variasjoner.
Over de neste 4,000 år ble Europa forandret til jordbruksamfunn. Gener fra de tidlige europeiske bønder er vanligst på Sardinia. Under kobberalderen og tidlig bronsealder, hadde folk fra de vestlige steppehorder beveget seg inn i Europa; de kom fra jamnakulturen på de pontiske stepper og snakket et indoeuropeisk språk.
En distinkt gruppe av de anatoliske neolittiske bønder bredte seg til det østlige Anatolia, og etterlot seg gener på det iranske høylandet, i Transkaukasia, Levanten og Mesopotamia. De spiller også en mindre rolle i skapelsen av jamnakulturen.
Gener fra tidlige europeiske bønder er funnet primært i europeiske, vest-asiatiske og nord-afrikanske befolkninger. De finnes også i mindre grad i Sentral Asia og i sør-Asia.
Referanser
Kategori:Steinalderen Kategori:Befolkningsgenetikk Kategori:DNA