Trygve Emanuel Gulbranssen (døpt Gulbrandsen; 1894–1962) var en norsk forfatter, forretningsmann og journalist.
Han er kjent for å ha skrevet Bjørndaltrilogien; Og bakom synger skogene (1933), Det blåser fra Dauingfjell (1934) og Ingen vei går utenom (1935). Bøkene ble godt mottatt både av kritikere og ikke minst av leserne. De er oversatt til mer enn 30 språk og solgt i over 12 millioner eksemplarer. På et tidspunkt før krigen førte trilogien ham opp på fjerdeplass på verdensstatistikken over flest solgte bøker, og med de amerikansk-engelske oversettelsene opplevde han som eneste skandinaviske skjønnlitterære forfatter å få bøker oppført i «A list of books chosen for the White House», en rekke bøker valgt ut av amerikanske forleggere og trykkerier og overrakt Det hvite hus for å gi presidenten et bibliotek med den beste samtidslitteraturen.Hoel,1997, s. 134–135
Han var også kjent som idrettsjournalist og skrev hovedsakelig for bladet Idrætsliv, som han drev sammen med P. Chr. Andersen og Einar Staff. Mange av de mest kjente og typiske artiklene skrev han som korrespondent for Idrætsliv og Aftenposten under Sommer-OL i årene mellom 1920 og 1936. Friidretten stod ham nærmest, og som idrettsadministrator fremmet han sporten gjennom mange år. Han regnes dessuten for å ha ført orienteringssporten til Norge, sammen med Nils Dahl.
Gulbranssens egentlige levebrød var som tobakkgrossist; sammen med sine kompanjonger importerte han tobakk, sigarer, sigaretter, piper og lignende. Og engrosfirmaet ble det største i sitt slag i Norge, under hans ledelse.Hoel, 1997, s. 48 Han var en vel ansett og respektert forretningsmann både innenfor og utenfor Norges grenser, og gjennom en rekke forretningsreiser rundt omkring i Europa skaffet han seg mange personlige venner som han beholdt livet ut.
I 1940 flyttet Gulbranssen med familien til Hobøl gård i Eidsberg. Her realiserte han bondedrømmen, og til tross for at han selv ikke tok del i de daglige fysiske gjøremålene, la han ned mye arbeid og planlegging i gårdsdriften. Han var innflytter, men isolerte seg ikke på gården, og hadde et godt forhold til naboer og andre. I 1955 var han også med på å starte Mysen Rotaryklubb, hvor han deltok aktivt og var chartermedlem frem til sin død i 1962.
Liv Bakgrunn og oppvekst Se også Gulbranssens stamtre for detaljert oversikt. mini|Trygve Gulbranssens foreldre før den økonomiske knekken; Alette Gulbrandsen til venstre og Christen Gulbrandsen i midten. Trygve Gulbranssen ble født i Molstadgården i Enebakkveien, Vålerenga i Kristiania den 15. juni 1894. Hans foreldre var Christen Gulbrandsen (1863–1943) og Alette Gulbrandsen, opprinnelig Alette Antonsdatter Dahl (1863–1941). Han hadde to eldre brødre, Birger og Alfred, og tre yngre søstre, Camilla, Ragnhild Margrethe og Tora Elvira.
Faren Christen var sønn av bonde og snekkermester Johan Gulbrandsen (1826–1871) og Petrine Pedersdatter Nøklebye (1828–1909), som begge hadde opphav i bondeslekter fra Trøgstad i Østfold. Moren Alette vokste opp på gården Vestre Dahl i Skogbygda i Frogn. Hun var datter av bonde og frakteskipper Johan Anton Jørgensen Strandengen (død 1899) og Bolette Olsdatter, født Skau. Gjennom morsslekten fikk Gulbranssen tilknytning til bygdene i Follo.
Christen Gulbrandsen som var snekker- og byggmester, livnærte familien og gjorde gode penger på å kjøpe bygårder, pusse dem opp og deretter selge dem videre. Boligmangel førte til stigende priser i Kristiania, men i 1899 sprakk boligboblen i det som ble hetende Kristianiakrakket. Gulbrandsen hadde forsøkt å spre risikoen ved å sette formuen sin i flere banker og kjøpe gården Solberg i Trøgstad, men dette hjalp ikke mye, da bank etter bank gikk overende. Nesten uten nye byggeprosjekter og etter tap av all eiendom og oppsparte penger, ble dette et hardt slag for ham. Siden forsøkte han seg som eiendomsmegler, men kom aldri over det plutselige skiftet i livet.
Familien gikk raskt fra å være nokså velstående til å ha nok med å få endene til å møtes. Paradoksalt nok skiftet de til stadig «finere» adresser ettersom økonomien ble dårligere, antagelig fordi de flyttet i takt med farens forskjellige innredningsprosjekter.Hoel, 1997, s. 27–28 Her nevnes at familien bodde i det «vanlige» området ovenfor Rikshospitalet før nedgangstidene, mens de flyttet til blant annet Frognerveien og Thomas Heftyes gate etter hvert som økonomien ble dårligere. Med bakgrunn i farens geskjeft var de mye på flyttefot, slik at Gulbranssen ble ensom og mistet kontakt med kameratene. Han skriver selv: mini|Gulbranssens bestefars gård i Vestre Dahl i Frogn. Dette notatet og mange andre notater om barndommen ble skrevet av Gulbranssen med tanke på en bok om den harde oppveksten og om Kristiania-miljøet rundt 1900. Disse planene ble aldri realisert.
I 1901 døde Gulbranssens to år gamle søster, Ragnhild Margrethe, av dysenteri hun hadde fått gjennom infisert drikkevann (brønnvann).
Da morfarens gård Dahl ble solgt i 1906, gikk det ene faste punktet i Gulbranssens ellers uforutsigbare byliv ut av slekten. Både Gulbranssen og de andre barna tok tapet svært tungt. Interessen for østlandsk bondeliv var altså til stede fra ung alder. Men det var da han kom over bønneboken D. Jens Dinnysøn Jersins Tvende Opbyggelige Skrifter, under en av familiens mange flyttinger, at han virkelig fikk interesse for slektshistorie. Bønneboken, som hadde vært i tippoldefaren Ole Christophersen Biørnebecks eie, fikk ham til å spørre sin mor om opphavet, og det moren – som var en flink forteller – hadde å berette, ble flittig notert av Gulbranssen, og kom til å inspirere mange av historiene i bøkene hans.
Inn i ungdommen og ut i arbeidslivet mini|Trygve Gulbranssen som barn i 1906. Gulbranssen fikk etter hvert en tøff oppvekst og familien hadde ofte nok med å få penger til mat på bordet. Han måtte derfor tidlig ut i arbeid for å hjelpe til med familiens økonomi. Som niåring begynte han som visergutt og gikk ærender, først for privatpersoner og familie, senere for kortevarehandlere, slaktere, skomakere, meierier, fiske- og kullhandlere og mange andre forskjellige butikker og forretninger i Kristiania.
På et ærende i 1906 skulle han levere mat fra en delikatesseforhandler til Henrik Ibsens hjem i Arbins gate. Mens han var der, ble han spurt om han ikke ville se den avdøde dikteren på sin dødsseng, men dette våget han ikke og løp ned trappene.Hoel,1997, s. 33
Til tross for den harde jobben som visergutt gjorde han det meget godt på skolen. Han gikk på Uranienborg skole på Briskeby, arbeidet hardt og fikk gode karakterer, gode skussmål og gjennomførte handelsskolen med toppkarakterer.Hoel, 1997, s. 34 Den harde viserguttilværelsen gjorde at skolearbeid og spesielt lesing ble en frihavn hvor han kunne drømme seg bort. Enhver anledning ble brukt til lesing; i smug under skolepulten, gående på gaten, mens han hogde ved eller løp ærender.Hoel, 1997, s. 35
Tegning mini|venstre|Gulbranssen ved tegnebrettet i 1915. Gulbranssen viste tidlig et talent for tegning og gikk på flere tegneskoler, første gang som 12-åring. I 15-årsalderen laget han flere vitsetegninger som han sendte til danske vittighetsblader og fikk dermed en liten biinntekt. Han begynte på Den Kongelige Norske Kunst- og Haandværksskole høsten 1909. Dette var en kveldsskole, og bortsett fra et avbrekk i 1911 gikk han der frem til 1916. I 1914 ble hans tegning av en hest plukket ut til å være med på Norges Jubilæumsutstilling på Frogner. En av hans professorer sa til han en gang mens Gulbranssen forstørret en tegning: «Ta livet i sin sanne proporsjon, det er vanskelig nok som det er. Ved å omforme det, finner en små gleder og store sorger. Følg det akkurat som det er, fest Dem ved det som er viktig, forbli enkel. Jeg anviser Dem en vesentlig sannhet: enkelhet er livets største kunst». Dette rådet hadde Gulbranssen god nytte av under utformingen av bøkene.Hoel, 1997, s. 39
Den senere kjente tegneren Trygve M. Davidsen, som hadde gått på kunstskole sammen med Gulbranssen, bemerket da han fikk høre at Gulbranssen ikke hadde noe vitnemål fra tegneskolen: «Det var da rart, du fikk finere karakterer du enn jeg!» Senere, i februar 1955, mottok så Gulbranssen et diplom som Davidsen hadde laget med Gulbranssens karakterer undertegnet av daværende rektor Jacob Tostrup Prytz.Hoel, 1997, s. 40 Gulbranssen hadde blant annet fått 1,1 og 1,5 i frihåndstegning.
Fast arbeid ved Excelsior Limfabrik mini|Excelsior Limfabrik på Lørenskog, hvor Gulbranssen arbeidet fra 1908 til 1916. Ettersom familien ikke hadde råd til å sende Gulbranssen på middelskole, ble det med de sju folkeskoleårene. En måned etter at folkeskolen var over, 31. mars 1908 var han alt i gang som kontorist ved Actieselskapet Excelsior Limfabrik, knapt 14 år gammel. Han begynte som ekspeditør, en jobb han hadde de første fem årene.
Mens han jobbet ved Excelsior tok han flere kurs og kveldsskoler, blant annet to-årig handelskurs ved Christiania kommunale fortsættelsesskole for gutter i perioden 1910-1913, samt tilleggskurs i bokføring og engelsk. Kursene bestod han med glans og fikk 1 i alle fag.Hoel, 1997, s. 41 Han ble da også forfremmet til bokholder og kasserer og jobbet som dette de siste tre og halvt årene. Til sammen jobbet Gulbranssen åtte år ved Excelsior og forlot arbeidet med de beste attester og uten sykdomsforfall.Hoel, 1997, s. 41. Dette gjengitt i en attest fra Excelsior undertegnet J. Gullichsen.
Tiden ved Excelsior ga Gulbranssen livserfaring og lærdom i tillegg til alle kunnskapene han tok med seg. Fabrikken drev animalsk limproduksjon, hvor råmaterialet var kadaver og dyreknokler, og det skjedde flere stygge ulykker og tragedier som nok gjorde inntrykk på den unge Trygve Gulbranssen. Han tilbrakte mesteparten av tiden ved kontoret, men var ofte nok ute på fabrikkområdet til å lære om vanlige menneskers slitsomme levekår, en lærdom som kan ha vært viktig under arbeidet med skildringene av nettopp menneskers slit i bøkene sine.Hoel, 1997, s. 43
Dagligliv i Brugata 1 mini|Trygve Gulbranssens familie i 1914. mini|Brugata 6, ca. 1920. Familien Gulbranssen flyttet til Brugata 1, høsten 1908. Her lå flere bondehandelsgårder og flertallet av Kristianias fellberedere og garvere holdt også til her. Stedet var ikke blant de beste strøkene,Hoel, 1997, s. 54 men Gulbranssen hadde god utsikt fra leiligheten i femte etasje og kunne observere livet i bondehandelsgården i Brugata 6, på den andre siden av gaten. Synet av bønder som kom inn til byen for å kjøpe og selge varer, var nyttig for å kunne gi en realistisk skildring av handelen mellom bygdene og byen og livet i en av handelsgårdene han beskriver.Hoel, 1997, s. 51 Han bodde sammen med familien i Brugata til han giftet seg i 1928.
Veien gikk ofte til Deichmanske bibliotek, men familien måtte abonnere på de nyutgitte bøkene som Gulbranssen ikke hadde tilgang til på Deichmanske. De mottok ett kapittel av gangen og bandt bøkene inn selv. Gulbranssens søster fikk gå middelskolen og tok i 1913 eksamen, samme år som Gulbranssen ble forfremmet til bokholder. Dette var mulig fordi familiens økonomi bedret seg etter hvert som Gulbranssen og brødre kom ut i arbeid. For ikke å være en belastning for brødrene valgte hun å ikke utdanne seg til lege, noe en lærer oppfordret henne til, men søkte heller en god stilling i et forsikringsselskap, hvor hun ble frem til hun giftet seg i 1921.
Broren Alfred døde i 1913, 23 år gammel. Dette dødsfallet gikk hardt innpå den unge Gulbranssen, og han laget et minnealbum som inneholdt samtlige bilder som var tatt av Alfred.
Kveldssamtalene med moren etter travle arbeidsdager brukte Gulbranssen til å få henne til å fortelle historier som han noterte ned. Notatene han gjorde kom senere til å utgjøre basisen for utkastene som siden ble til trilogien.Hoel, 1997, s. 56
Fra Gulbrandsen til Gulbranssen