Slagene ved Saratoga (19. september og 7. oktober 1777) var to slag i den amerikanske uavhengighetskrigen, hvori amerikanske styrker påførte britene et avgjørende tap, og som markerte Saratogafelttogets klimaks. Den britiske general John Burgoyne ledet en stor invaderende armé opp Champlain-dalen fra Canada, med håp om å treffe på en lignende styrke som marsjerte nordover fra New York by; den søndre styrken ankom aldri, og Burgoyne ble omringet av amerikanske styrker i øvre New York. Burgoyne utkjempet to mindre slag i forsøk å bryte ut, og slagene fant sted med atten dagers mellomrom på samme slagmark, 14 kilometer sør for Saratoga i New York. Begge forsøk på å bryte ut av omsluttingen mislykkes, og med ingen umiddelbar hjelp i sikte og omringet av overlegne amerikanske styrker overgav Burgoyne sin armé den 17. oktober. Hans overgivelse var, ifølge historikeren Edmund Morgan et «betydelig vendepunkt i krigen, da den vant utenlandsk assistanse for amerikanerne, det siste elementet som var nødvendig for seier»..
Burgoynes strategi med å dele og adskille New England fra de søndre koloniene hadde fått en god start innledningsvis, men ble sakket grunnet logistikkmessige problemer. Han sikret en mindre taktisk seier over den amerikanske general Horatio Gates og hans Kontinentale armé den 19. september i slaget ved Freeman's Farm, til kostnad av betydelige tap. Hans gevinster ble utvisket da han igjen angrep amerikanerne den 7. oktober i slaget ved Bemis Heights, og amerikanske styrker erobret en del av britenes forsvarsverker. Burgoyne ble dermed tvunget til å slå retrett, og hans armé ble omringet av en mye større amerikanske hærstyrke ved Saratoga, noe som tvang fram hans overgivelse 17. oktober. Nyheten om Burgoynes kapitulasjon var essensiell for å formelt bringe Frankrike inn i krigen som en amerikansk alliert, selv om franskmennene tidligere hadde forsynt amerikanerne med ammunisjon, forsyninger og våpen, deriblant de Valliere-kanonen, som kom til å spille en viktig rolle i slagene ved Saratoga.Springfield Armory Slaget førte også til at Spania ble med Frankrike inn i krigen mot Storbritannia.
Det første slaget, utkjempet 19. september, begynte da Burgoyne flyttet noen av sine tropper i et forsøk på å flankere den befestede amerikanske stillingen på Bemis Heights. Benedict Arnold, som forutså manøveren, posisjonerte betydelige styrker i veien. Selv om Burgoyne maktet å få kontroll på Freeman's Farm kostet det hans armé betydelige tap. Trefninger fortsatte i dagene som fulgte slaget, mens Burgoyne ventet i håp om at forsterkninger ville ankomme fra New York by. Militsstyrker fortsatte derimot å ankomme for amerikanerne, som økte størrelsen til den amerikanske armeen. Uenigheter innad i den amerikanske leiren førte til at Gates fratok Arnold sin kommando.
Den britiske general Henry Clinton, som rykket nordover fra New York by, forsøkte å avlede amerikanernes oppmerksomhet ved å hærta to festninger i Hudson-elvas høyland den 6. oktober; hans innsats kom derimot for sent til å hjelpe Burgoyne. Burgoyne lanserte et angrep på Bemis Heights igjen den 7. oktober, etter at de ble tydelig for ham at han ikke kom til å motta støtte i tide. I kraftige kamper, preget av Arnolds energiske kamprop og motivering av de amerikanske styrkene, ble Burgoynes styrker drevet tilbake til stillingene de hadde holdt før slaget den 19. september, og amerikanerne erobret deler av de befestede britiske forsvarsstillingene.
Bakgrunn
Da den amerikanske uavhengighetskrigen nærmet seg sitt andre år la britene om sine planer. Den nye strategien var å gi opp de opprørske New England-koloniene til fordel av å dele De tretten kolonier, og isolere New England fra midt- og sørkoloniene, som britene anså som mer lojale. Den britiske overkommandoen la nå en storstilt plan om å avskjære og dele koloniene gjennom en treveis knipetangsmanøver i 1777.Ketchum (1997), s. 84–85 Den vestre del av manøveren, under ledelse av Barry St. Leger, skulle rykke ut fra det som i dag er Ontario, gjennom vestre New York langs elven Mohawk;Ketchum (1997), s. 335 den søndre knipetangen skulle rykke opp gjennom Hudsondalen fra New York by;Ketchum (1997), s. 82 og den nordre styrken skulle rykke sørover fra Montreal, og de tre hærstyrkene skulle møtes i nærheten av Albany i New York, etter da å ha adskilt New England fra de andre koloniene.Ketchum (1997), s. 348
Den britiske stillingen
I juni 1777 rykket den britiske generalen John Burgoyne, kjent som «Gentleman Johnny» grunnet sine manerer, sørover fra provinsen Québec for å sikre kontroll på den øvre delen av Hudsondalen. Etter hans innledende hærtagelse av Fort Ticonderoga, drev hans felttog derimot inn i en hengemyr av vanskeligheter. Arméelementer hadde nådd øvre Hudson så tidlig som slutten av julimåned, men logistikk- og forsyningsmessige vanskeligheter forsinket hovedarmeen ved Fort Edward. Et forsøk på å avlaste disse vanskelighetene mislykkes da nær 1000 mann ble drept eller fanget i slaget ved Bennington den 16. august.Ketchum (1997), s. 320 Videre nådde nyhetene om at St. Legers ekspedisjon ned Mohawkelvens dalføre hadde snudd etter en feilslått beleiring av Fort Stanwix Burgoyne den 28. august.Ketchum (1997), s. 332
Sammen med tidligere nyheter om at general William Howe hadde seilet sin armé ut av New York by for å føre et felttog rettet mot Philadelphia i stedet for å rykke nord for å møte med Burgoyne,Nickerson (1967), s. 189 og avreisen til mesteparten av støtten fra indianerfolk i kjølvannet av hans tap ved Bennington, ble Burgoynes situasjon vanskeligere.Nickerson (1967), p. 265 Stilt ovenfor behovet for et forsvarlig vinterkvarter, som krevde enten en retrett til Ticonderoga eller en fremrykning mot Albany, falt han ned på det sistnevnte alternativ. Som konsekvens av dette valget fulgte ytterligere to avgjørende valg. Han bestemte seg for bevisst å avskjære kommunikasjonslinjene mot nord, så at han ikke behøvde å opprettholde en kjede av tung befestede utposter mellom hans posisjon og Ticonderoga, og i tillegg bestemte han seg for å krysse Hudson-elva mens han stod i en relativt sterk posisjon.Nickerson (1967), s. 290–295 Han beordret dermed Baron Riedesel, som kommanderte baksiden av armeen, til å forlate utposter fra Skenesboro, og gjennomførte en krysning av Hudson like nord for Saratoga mellom 13. og 15. september.Nickerson (1967), s. 296
Den amerikanske stillingen
Den kontinentale armé hadde vært stødig retrett helt siden Burgoynes hærtagelse av Ticonderoga tidlig i juli. Innen midten av august hadde armeen, under ledelse av generalmajor Philip Schuyler, slått leir syd for Stillwater i New York. Den 19. august overtok generalmajor Horatio Gates kommandoen fra Schuyler, hvis politiske status hadde falt i lys av tapet av Ticonderoga med den påfølgende retretten.Ketchum (1997), s. 337 Gates og Schuyler, som kom fra særs forskjellige bakgrunner, kom ikke godt overens og hadde tidligere kranglet over kommandosaker i armeens nordre departement.Ketchum (1997), s. 52–53 Gates ble begunstiget med en armé i stadig vekst grunnet økende militsoppmøte etter oppfordringer fra delstatsguvernørene, suksess ved Bennington, og utbredt raseri etter drapet på Jane McCrea, forloveden til en lojalist i Burgoynes armé, av indianere i Burgoynes ledelse.Nickerson (1967), s. 288
Strategiske avgjørelsen av den amerikanske øverstkommanderende, general George Washington, forbedret også posisjonen til Gates' armé. Washington var mest bekymret over general Howes troppebevegelser, og hva han hadde som mål. I visshet over at Burgoyne også var i bevegelse tok han en risiko da han i juli sendte hjelp nordover i form av generalmajor Benedict Arnold, hans mest aggressive feltkommandant, og generalmajor Benjamin Lincoln, en mann fra Massachusetts kjent for sin innflytelse over militsen fra New England.Nickerson (1967), s. 180 I august, før han var sikker på at Howe faktisk hadde seilt sydover, beordret han 750 mann fra Israel Putnams styrker som forsvarte høylandet i New York til å bli del av Gates' armé, i tillegg til å sende noen av de beste styrkene fra sin egen armé: oberst Daniel Morgan og det nyopprettede Provisional Rifle Corps, som bestod av omtrent 500 håndplukkede skyttere fra Pennsylvania, Maryland, og Virginia, valgt for deres skarpskytterevner.Nickerson (1967), s. 216 Denne enheten kom til å bli kjent som Morgan's Riflemen.
Den 7. september beordret Gates sin armé å marsjere nordover. Et område kjent som Bemis Heights («Bemis-høydene»), like nord for Stillwater og omtrent 16 kilometer sør for Saratoga, ble valgt for sitt forsvarsmessige potensial, og armeen brukte omtrent en uke på å konstruere forsvarsverker utformet av polske ingeniør Tadeusz Kościuszko. Høydene hadde en kommanderende utsikt over området og kontrollerte den eneste veien til Albany, som passerte gjennom et fjellpass mellom høydene og Hudson. Vestafor høydene lå tungt skogkledde bakker som utgjorde en betydelig utfordring for enhver tungt utstyrt armé.Ketchum (1997), s. 347–348
Det første slaget: Slaget ved Freeman’s Farm (19. september) Forspill Etter å ha krysset sørover rykket Burgoyne rykket – forsiktig, da tapet av hans indianerstøtte hadde frarøvet ham troverdige rapporter på amerikanernes posisjon – sørover.Nickerson (1967), s. 299 Den 18. september hadde armeens fortropper nådd et område like nord for Saratoga, omtrent 6,4 kilometer fra amerikanernes forsvarslinje, og trefninger fant sted mellom amerikanske rekognoseringstropper og hærens fremskutte bestanddeler.Nickerson (1967), s. 300
Den amerikanske leiren hadde vært åsted for gnagende intriger helt siden Arnold vendte tilbake fra Fort Stanwix. Selv om Gates og Arnold tidligere hadde vært på en relativt god fot til tross for sine hårsåre egoer, klarte Arnold å vende Gates mot seg selv ved å ta inn offiserer vennlige mot Schuyler som stab, noe som dro ham inn i den pågående feiden mellom de to.Ketchum (1997), s. 351–352 Disse forholdene hadde ikke nådd et kokepunkt 19. september, men den dagens hendelser bidro til situasjonen. Gates hadde tildelt den venstre vingen av forsvarene til Arnold, og tatt ledelse over høyre, som egentlig var tildelt general Lincoln, som Gates hadde sent ut i august med noen tropper for å forstyrre britiske posisjoner bak Burgoynes armé.Ketchum (1997), s. 352, 355
Både Burgoyne og Arnold forstod den viktige rollen som amerikanernes venstreside spilte, og behovet for å kontrollere høydene der. Etter morgentåken forsvant rundt klokken 10 beordret Burgoyne armeen sin fremover i tre kolonner. Baron Riedesel ledet venstre kolonne, som bestod av tyske tropper og 47th Regiment of Foot, på elveveien, med hovedartilleri, og voktet forsyninger og båtene på elven. General James Inglis Hamilton ledet midtre kolonne, som bestod av 9., 20., 21., og 62. regiment, som skulle angripe høydene, og general Simon Fraser ledet høyre flanke bestående av 24. regiment og lettinfanteri- og grenaderkompaniene, og skulle vende den amerikanske venstre flanke ved å forsere de tungt skogkledde høydedragene nord og vest for Bemis Heights.Ketchum (1997), s. 357