thumb|Kart over Den fruktbare halvmåne i den eldste oldtiden, her illustrert gjennom utbredelsen av skogdekke samt de viktigste arkeologiske funnsteder som hadde bosetting før 7 500 f.Kr. Fra omkring 4000 f.Kr ble Mesopotamia det viktigste området for videre sivilisasjonsutvikling.
Den fruktbare halvmåne (engelsk: Fertile Crescent, arabisk: al-hilāl al-chasīb) er en betegnelse på et gammelt fruktbart område nord og øst for den arabiske ørken og Mesopotamia og langs Middelhavet i Midtøsten. Ofte regnes også Mesopotamia-dalen og Nil-dalen under dette begrepet, men i jordbrukshistorisk forstand er fjellsonen rundt Mesopotamia en naturlig avgrensning – her oppstod jordbruket i et økologisk avgrenset miljø.
Området var trolig mer fruktbart i oldtiden enn i dag. Ofte menes hele det fruktbare Midtøsten inklusive elvedalene i Mesopotamia og nedre løp av Nilen, med Den fruktbare halvmåne. Men det tidlige jordbruket som forbindes med begrepet, oppstod i de skogkledde fjellskråningene i randsonen av dette området – i Palestina, Israel, Libanon, Syria, Tyrkia, nordlige Irak og nordvestre Iran.
Her oppsto jordbruket i større skala som trolig det første sted i verden, en gang mellom 9 600 og 8 500 f.Kr. I den forutgående kuldeperioden yngre dryas ble det eksperimentert med kultivering av rug i landsbyen Abu Hureyra i det nordlige Syria, mens hvete trolig ble kultivert første gang i Anatolia (Sørøst-Tyrkia) og bygg i den sørvestre del av fruktbare halvmåne – i Israel og Jordan, eksempelvis Jeriko på Vestbredden av Jordan-elven. Dette falt sammen med en framskreden utryddelse av fauna gjennom jakt, hvilket kan ha framskyndet intensiveringen av både husdyrhold og jordbruk i området i den påfølgende varmeperioden fra 9 600 f.Kr.Roger Matthews, The Archaeology of Mesopotamia, Routledge, London 2003, s 68–82.
Begrepet Den fruktbare halvmåne («The Fertile Crescent») ble skapt av arkeologen James Henry Breasted fra Universitetet i Chicago, kanskje allerede omkring 1900, og senest i 1914.Engelsk Wikipedia oppgir ca. 1900, uten referanser. Begrepet brukes blant annet i: James Henry Breasted (et. Al.), Outlines of European History, 1914 – Digital versjon.
Geografi Området dekker dagens Israel, Palestina og Libanon samt deler av Jordan, Syria, Irak og det sørøstlige Tyrkia. Det strekker seg langs østkysten av Middelhavet, nord for Den syriske ørkenen og gjennom Mesopotamia til Persiabukten. De store elvene Jordan, Tigris og Eufrat, har i årtusener sikret området en vannforsyning. Det var innenfor denne geografiske buen at menneskene første gang skiftet fra et levevis som jegere og samlere, til et nytt levevis basert på produksjon av vegetabilsk og animalsk føde, altså jordbruk.
Arkeologien og historieforskningen har i mer enn hundre år forsøkt å avdekke hvorfor det skjedde en jordbruksrevolusjon i nettopp dette området.
thumb|Kart over de store elvene Tigris og Eufrat, hvor tidlige jordbrukskulturer fikk sin vekst i randsonene vest, nord og øst for disse. Siden trengte jordbruket ned i selve elvedalene og la grunnlag for byer og større sivilisasjoner etter 4000 f.Kr.
Dette tidlige jordbruksområdet kalles for «Den fruktbare halvmåne», og endringsprosessene startet i de høyereliggende fjellskråningene i randsonene vest, nord og øst for lavlandsslettene ved Eufrat og Tigris. Fjellskråningene med flere hundre meters høydeforskjell hadde eike- og sedertreskoger med større plantevariasjon enn det man fant på sletteland av jevn høyde. Det var også viktige høylandsområder med både skog og ettårige gressarter i randsonen, og korndyrkingen ble tidlig viktig i slike områder.
Hvor kritiske elvene var for den senere framveksten av sivilisasjon i Den fruktbare halvmåne, var de likevel ikke den viktigste faktoren for områdets tidlige utvikling. Elvedalene i Nilen og Mesopotamia var lenge nærmest ubeboelige skog- og sumpområder, plaget av flom og sykdommer. Jordbruket bredte seg her langt senere enn i randområdene i nord.Rondo Cameron, A Concise Economic History of the World, Oxford University press 1989 (1997), side 27.
Økologisk var Den fruktbare halvmåne viktig som en «bro» mellom Afrika og Eurasia (Europa og Asia). Denne rollen som bro tillot Den fruktbare halvmåne å oppnå en større andel av biologisk mangfold enn både Nord-Afrika og Europa, hvor de klimatiske endringene i istiden førte til gjentatt utryddelse av arter der hvor økosystemene ble presset langs Middelhavet. Koblet til den sahariske pumpeteorien, at flora og fauna forlot Afrika for å trenge inn i Midtøsten og videre til Europa og AsiaVan Zinderen Bakker E. M. (1962-04-14): «A Late-Glacial and Post-Glacial Climatic Correlation between East Africa and Europe». Nature 194: 201–203. doi:10.1038/194201a0. var denne landbroen i Midtøsten av ekstrem betydning for den moderne spredningen av den gamle verdens flora og fauna, og for spredningen av menneskeheten.
Det faktum at dette området har båret hovedtyngden av den platetektoniske divergens mellom de afrikanske og arabiske platene, og de sammenløpende arabiske og eurasiske platene, har også gjort sitt til at dette området har en svært mangfoldige sone av høye, snødekte fjell, fruktbare sedimentasjonsbassenger og ørkenplatåer, noe som også har økt dets biologiske mangfold ytterligere og tillatt at arter som ikke finnes andre steder har blitt bevart inn i historisk tid.
Økologiske utviklingstrekk Som resultat av en rekke unike geografiske faktorer har Den fruktbare halvmåne en imponerende historie av tidlig menneskelig jordbruksaktivitet og kulturdanning. Foruten mange arkeologiske funnsteder med rester av skjeletter og kulturelle levninger både fra førmoderne (Homo neanderthalensis) og tidlig moderne mennesker (Homo Sapiens) , eksempelvis Kebarahulen i Israel, med senere jeger- og samlerkulturer i pleistocen-tiden og delvis fastboende jegere og samlere i mesolitikum-tiden (se natufisk kultur), så er området først og fremst kjent for dets funnsteder knyttet til jordbrukets opprinnelse og utvikling i neolittikum.
Den vestlige sonen og områdene rundt øvre Eufrat ga vekst til de første kjente neolittiske jordbrukssamfunnene med små, runde hus (ofte referert til som førkeramisk neolittisk A (engelsk Pre-Pottery Neolithic A, PPNA), som dateres til like etter 10 000 f.Kr. og omfatter steder som Jeriko. I den påfølgende PPNB fra 9 000 f.Kr. utvikler disse samfunnene seg til større landsbyer med dyrking og husdyrhold som viktigste levevei, med tett bebyggelse i to-etasjers, rektangulære hus.Steven Mithen, After the Ice: A Global Human History 20,000-5,000 BC. Phoenix, London 2003, side 71. Mennesket inngikk nå i symbiose med korn- og husdyrartene, uten mulighet til å vende tilbake til jeger- og sankersamfunnet.Ofer Bar-Yosef og A. Belfer-Cohen, «The origins of sedentism and farming communities in the Levant», i Journal of World Prehistory 3, 1989, side 477-498.
Området vest og nord for slettelandet ved Eufrat og Tigris så også framveksten av tidlige komplekse samfunn i den langt senere bronsealderen (fra ca. 4 000 f.Kr.). Det er også tidlige bevis for skriftkultur og tidlige statsdannelser fra samme tid i dette nordlige steppeområdet, selv om de skriftlige statsdannelsene relativt raskt flyttet sitt tyngdepunkt ned i Mesopotamia-dalen og utviklet seg der. Inkluderer man Mesopotamia, har dette området hos svært mange forfattere fått betegnelsen «sivilisasjonens vugge».
Siden bronsealderen har områdets naturlige fruktbarhet i stor grad blitt utvidet av vanningsanlegg, noe områdets jordbruksproduksjon fortsatt er avhengig av. De siste to årtusen har sett gjentatte sykluser av tilbakegang og gjenoppretting etter at tidligere arbeid på irrigasjonssystemene har forfalt ved overgang til nye statsdannelser. Et annet problem har vært tilsetningen av salt i elveleiene – den gradvise konsentrasjonen av salt og andre mineraler i jordsmonnet som skyldes lang tids kunstig vanning.
I dagens fruktbare halvmåne har elvevann vært en potensiell kilde til konflikt i regionen. Elven Jordan ligger på grensen mellom Israel, kongedømmet Jordan og områdene administrert av Den palestinske selvstyremyndigheten. Tyrkia og Syria kontrollerer hver for seg en fjerdedel av Eufrats lengde, som ender i de lavere elvene som Irak er meget avhengig av. Ironisk nok har den konfliktfylte oppdemmingen av disse elvene ført til arkeologiske haste-utgravinger som har avdekket noen av de viktigste funnstedene i denne teksten, blant annet Abu Hureyra, Tell Mureybit, Jerf el-Ahmar og Hallan Çemi.
Klima thumb|right|Tre temperaturkurver, som leses fra høyre mot venstre. Den røde fra Grønlandsisen (GRIP) viser tydelig yngre dryas som en bølgedal til venstre for midten, med lave temperaturer på den nordlige halvkule. De to andre kurvene er fra Antarktis, og viser mindre utslag på den sørlige halvkule. Moderne tid med høye temperaturer sees mot venstre, mens istiden er de to tredjedelene av hver kurve mot høyre.
Klimaet var den gang som i dag preget av Middelhavets innflytelse: på den ene siden var det tørre, varme somrer, og på den annen side milde vintre med nedbør fra vest. I den tidlige natufiske perioden fram til 11 000 f.Kr ble klimaet i pleistocen stadig bedre, med varmere og mer nedbørrike årstider, og befolkningen økte. Den natufiske kulturen spredte seg nordover med stadig nye landsbydannelser og sterkt press på lokale viltbestander. Så satte en tusen år lang tørkeperiode inn og raserte mye av livsgrunnlaget.
I den yngre dryastiden (ca. 10 900–9 600 f.Kr.) endret klimaet seg i retning av kjøligere og tørrere forhold. Samtidig med avsmeltningen av innlandsisen over Nord-Europa skjedde det en flytting av vestavindsbeltet mot nord, slik at middelhavsområdet og Midtøsten ble liggende i en kjølig tørkesone. Dessuten falt mengden karbondioksid (CO2) i atmosfæren, og dette rammet fotosyntesen til ville kornslag.Steven Mithen, After the Ice: A Global Human History 20,000-5,000 BC, Phoenix, London 2003, side 53. ISBN 0-75381-392-0. Det medførte endringer i sammensetningen av plantesamfunnene og følges i forandringer av de fødeemner som befolkningen på stedet samlet inn.
Omkring 10 900 f.Kr brakte yngre dryas også en kraftig avskoging av store deler av den vestlige randsonen, det vil si steppelandet og høylandet rundt fjellpartiet som strekker seg langs Middelhavet i dagens Israel, Libanon, Syria og Tyrkia. Tidlige jordbrukssteder som Abu Hureyra i det sentrale-nordlige Syria opplevde avskoging av det overgangslandskapet som både hadde skog og ville forekomster av rug og hvete.Trevor Watkins, From foragers to complex societies in Southwest Asia, i Chris Scarre (red), The Human Past – World Prehistory and the Development of Human Societies, Thames & Hudson 2005, side 203. Trolig forlot de midlertidig sin landsby og bosatte seg i Tell Mureybit 50 km unna, på andre siden av Eufrat.Steven Mithen, After the Ice: A Global Human History 20,000-5,000 BC, Phoenix, London 2003, side 63. ISBN 0-75381-392-0.
Klimaendringene betydde at befolkningen ble presset sammen i de restområder som ennå hadde brukbar fødetilgang. Dette ga kanskje en lokal befolkningsøkning ved at befolkningen ble konsentrert på et mindre område, men førte samtidig til et større press på livsgrunnlaget og større behov for å intensivere tilgangen av mat. Dette, sammen med reduksjonen av fotosyntese i ville kornslag, er blant faktorene som kanskje presset fram økt eksperimentering med artene som egnet seg best for korndyrking.