Det irske opprøret 1798

Det irske opprøret 1798 var et stort opprør mot britisk styre av Irland. Det varte i flere måneder. Hovedorganisatoren var United Irishmen, en republikansk og revolusjonær organisasjon, som var påvirket av idealer fra den amerikanske og den franske revolusjon, opprinnelig dannet av presbyterianske radikale som var sinte over å ha blitt stengt ute av makten av det anglikanske etablissementet, og de fikk selskap av mange fra katolske, irske befolkning som var i flertall. Det er tidvis også omtalt som «Wolfe Tone-opprøret» etter en av de fremste lederne, Theobald Wolfe Tone.«Theobald Wolfe Tone», Age of Revolution

Etter en del suksess innledningsvis, særskilt i grevskapet Wexford, ble opprøret slått ned av myndighetenes milits og frivillige styrker, forsterket av enheter fra den britiske hæren. Antallet døde for både sivile og stridende er anslått løselig til mellom og . En fransk ekspedisjonsstyrke landet i grevskapet Mayo i august til støtte for opprørerne: til tross for seier ved Castlebar,Gillespie, Tom (29. august 2020): «The Races of Castlebar», Connaught Telegraph ble de også til slutt beseiret. Etterdønningene av opprøret førte til Unionsloven ble vedtatt i 1800, og slo sammen parlamentet i Irland med parlamentet i Storbritannia, og således la Irland inn under Storbritannia.«An Act for the Union of Great Britain and Ireland», UK Parliament

Til tross for at det irske opprøret i 1798 relativt raskt ble slått ned er det fortsatt en betydelig begivenhet i irsk historie. Hundreårsfeiringen i 1898 var medvirkende til utviklingen av moderne irsk nasjonalisme, mens flere av opprørets nøkkelfigurer, somTheobald Wolfe Tone , ble viktige referansepunkter for senere kampen for irsk republikk. Debatter om betydningen av 1798, motivasjonen og ideologien til deltakerne, og handlinger begått under opprøret fortsetter den i dag.«1798: A Bicentenary Perspective», Reviews in HistoryBartlett, Thomas (2000): «Why the History of the 1798 Rebellion Has Yet to Be Written», Eighteenth-Century Ireland / Iris an dá chultúr 15, s. 181-190

Bakgrunn Siden slutten på Vilhelmskrigen var Irland kontrollert av engelske minoriteten, det såkalte Protestant Ascendancy («Det protestantiske herredømmet»), anglikanske – britiske jordeiere og kirkemenn som på vegne av den britiske kronen styrte over den katolske-irske majoriteten gjennom Straffelover (Penal Laws), en form for institusjonalisert sekterisme. Medlemskap av det irske parlamentet ble begrenset til medlemmer av den etablerte kirken, som ble forventet å identifisere seg tett med de økonomiske og politiske interessene til England. Støtten fra den katolske herredømmet til den jakobinske siden under krigen hadde ført til at parlamentet vedtok de nevnte straffelovene, som hindret dem i å inneha regjerings- eller militærstillinger og begrenset katolikkers mulighet til å kjøpe eller arve land. Andelen av land eid av katolikker, som allerede er redusert etter tidligere konflikter på 1600-tallet, fortsatte å synke.

Progressive elementer i den styrende klassen ble inspirert av den amerikanske revolusjon, og forsøkte å gjøre felles sak med den katolske befolkningen for å få gjennom reformer og større selvstyre fra Storbritannia.

Effekten av straffelovene hadde til hensikt å ødelegge den politiske innflytelsen til den katolske lavadelen, hvorav mange søkte alternative muligheter i europeiske militærer. De samme lovene diskriminerte imidlertid også presbyterianere og andre protestantiske dissenter (kristne utenfor statskirken),«dissenter», NAOB som ble stadig viktigere innen handel og handel og var spesielt sterkt representert i Ulster. Da Frankrike sluttet seg til amerikanske opprørere i krigen, svarte den britiske regjeringen på faren for en fransk invasjon ved å oppfordre frivillige til å slutte seg til militser for å beskytte landet. Mange tusen gikk inn i Irish Volunteers, og brukte den maktposisjonen de fikk til å tvinge kronen til å gi jordeierne selvstyre og et uavhengig parlament. I 1793 fikk katolikker som hadde eiendom over en viss størrelse stemmerett, men de var ikke valgbare og kunne ikke ha statlige embeter, ettersom bare anglikanere kunne avlegge den nødvendige troskapseden.«Oaths of allegiance: Church of England», Law & Religion UK

Krav om politisk reform thumb|Charles Lucas, en apoteker fra Dublin ble en nøkkelfigur i krav om større irsk lovgivende uavhengighet Ved midten av 1700-tallet kom en rekke faktorer sammen for å øke kravene til politisk reform. Til tross for at Irland nominelt var et suverent rike styrt av monarken og dets eget parlament, betydde lovgivning som Declaratory Act i 1719 (som erklærte at den hadde rett til å vedta lover for Irland) at landet i virkeligheten hadde færre privilegier og friheter enn de fleste av Storbritannias nordamerikanske kolonier.«Constitutional differences», UK Parliament Kjøpmenn ble stadig mer frustrerte over kommersielle restriksjoner som favoriserte England på Irlands bekostning, og la til listen over klager; det ble hevdet at Irland var «utestengt fra de vanlige og naturlige fordelene ved handel» mens det fortsatt var «forpliktet til å støtte et stort nasjonalt [...] og militært etablissement».Morley (2002), s. 43. Finansielle kontroverser som «Wood's halfpence» (et engelsk firma som notorisk fikk kontrakter for å prege irske mynter) i 1724 og «Money Bill Dispute» i 1753, en krise som oppsto da den irske finansministeren Henry Boyle nektet å overlevere skatteoverskudd til London, kom til fremmedgjorde deler av den protestantiske profesjonelle samfunnsklassen med fagfolk, noe som førte til opptøyer i byene Cork og Dublin.Stanbridge (2003), s. 165.

thumb|right|Den patriotiske parlamentsmedlemmet Henry Grattan henvender seg til det irske underhuset, 1780; maleri av Francis Wheatley Den økende nasjonale bevisstheten førte til at noen medlemmer av Protestant Ascendancy gikk inn for større politisk selvstyre fra Storbritannia. Bevegelsen ble ledet av skikkelser som Charles Lucas, en politiker og apoteker i Dublin som ble forvist fra Irland i 1749 for å fremme den såkalte «patriot-saken»: Lucas kom tilbake 10 år senere og ble valgt som parlamentmedlem, og bidro til en periode med økt patriotinnflytelse i parlamentet.Stanbridge (2003), s. 166. Noen av patriotene begynte også å søke støtte fra den voksende katolske middelklassen: i 1749 utstedte George Berkeley, biskop av Cloyne, en tale til det katolske presteskapet, og oppfordret til samarbeid om irske nasjonale interesser. I 1757 dannet John Curry den katolske komiteen, som aksjonerte for opphevelse av straffelovene og de sivile og politiske hindringene til irske katolikker.Morley (2002), s. 45.

Fra 1778 og framover ble en rekke lokale militser kjent som Irish Volunteers («Irske frivillige») opprettet som svar på tilbaketrekningen av ordinære engelske militære for å kjempe i den amerikanske uavhengighetskrigen. Tusenvis av anglikanere i middel- og overklassen, sammen med noen få presbyterianere og katolikker, sluttet seg til Frivillige, som ble sentrale i den voksende følelsen av en særskilt irsk politisk identitet framfor en britisk. Selv om de frivillige ble dannet for å forsvare Irland mot mulig fransk invasjon, ble mange av deres medlemmer og andre i patriotbevegelsen sterkt påvirket og inspirert av de amerikanske forsøkene på å sikre uavhengighet fra Storbritannia, noe som ble mye diskutert i irsk presse.Dickinson (2008), s. xx–xxi. Nære forbindelser med nylige emigranter gjorde at nordlige presbyterianere var spesielt sympatiske innstilt til amerikanerne, som de mente var utsatt for de samme urettferdighetene fra Storbritannia.Stewart (1995), s. 9.

I 1782 holdt de frivillige en konvensjon i Dungannon som krevde større lovgivende uavhengighet; det hadde en sterk påvirkning de britiske politikerne sterkt til å endre lovgivningen som begrenset det irske parlamentet, noe som ble bekreftet av særskilt lovgivning i 1783 (Irish Appeals Act) hvor britiske parlamentet ga avkall på all rett til å bestemme lover for Irland.«1783: 23 George 3 c.28: Irish Appeals Act», The Statutes Project Med økt lovgivende uavhengighet sikret, fortsatte patriottilhengere i det irske parlamentet som Henry Grattan å presse på for mer selvstyre, selv om kampanjen raskt tok utgangspunkt i spørsmålet om katolsk emansipasjon,«Catholic Emancipation», The Victorian Web selv om Grattan støttet det, var det mange patrioter som ikke gjorde det, og til og med presbyterianerne var «bittert delt» om hvorvidt endringen skulle være umiddelbart eller gradvis.Stewart (1995), s. 10.

På denne bakgrunn gikk den faktiske reformen sakte fram. Papistloven (Papists Act) i 1778 begynte å fjerne en del tidligere restriksjoner mot katolikker ved å la dem delta i hæren og kjøpe land hvis de avla en ed om troskap til kronen. I 1793 vedtok parlamentet lover som tillot katolikker som oppfyller eiendomskvalifikasjonen til å stemme, men de kunne fortsatt verken velges eller utnevnes til statlige tjenestemenn.«Emancipation», UK ParøiamentRobert E. Burns: «The Catholic Relief Act in Ireland, 1778*», Church History, Cambridge Core. ISSN 0009-6407 (Print), 1755-2613 (Online)

Katolsk motstand mot regjeringen thumb|right|Pave Klemens XIII; hans anerkjennelse fra 1766 av Hannover-monarkene som legitime konger av Irland og Storbritannia gjorde det mulig for katolikker å tilpasse seg det britiske regimet.

Siden tidlig på 1700-tallet hadde restene av den katolske godseierklassen, som en gang var sterkt jakobittisk, beskyttet sin stilling ved å innta en «underdanig» holdning til regimet, og dyrket Hannover-monarkene direkte framfor et fiendtlig irsk parlament. James Stuart (The Old Pretender) døde i 1766, og pave Klemens XIIIs påfølgende anerkjennelse av hannoveranerne, reduserte regjeringens mistanker om jakobittiske sympatier blant katolikker. De fleste katolske geistelige uttrykte også lojalitet til regjeringen, i håp om å sikre økt toleranse. Disse holdningene påvirket dog imidlertid «knapt [...] flertallet i befolkningen».Morley (2002), s. 46.

1800-tallets historieskrivning antok at flertallet i rurale, katolske Irland av var stort sett stille i løpet av 1700-tallet og upåvirket av urbane krav om reformer. Utbrudd av vold på landsbygda fra 1760-tallet og framover, rettet mot utleiere og godseiere, ble av irske historikere, som William Lecky, antatt å ha vært drevet av lokale, agrariske spørsmål som leietakernes leie snarere enn bredere politisk bevissthet.Morley (2002), s. 48–49.

Senere historieforskning har derimot hevdet at utholdenheten til jakobittiske billedspråk blant irske landbruksorganisasjoner og andre grupper tyder på at sterk motstand mot protestantisk og britisk styre forble utbredt i det irsktalende rurale Irland.Dunne (2010), 3845. Ytterligere en dimensjon ble gitt av en yngre generasjon katolske geistlige og «mellommenn» i grevskap som Wexford, hvorav noen av dem var blitt radikalisert av tid som de hadde tilbrakt i det revolusjonære Frankrike, og som ofte dukket opp som lokale ledere i 1798.Dunne (2010), 2306.

Uroen hadde også vokst i grevskapet Armagh i tiåret før opprøret som involverte sammenstøt mellom grupper av Defenders («Forsvarerne»), et katolsk, hemmelig, agrarisk samfunn,McEvoy, Brendan (1986): «The Peep of Day Boys and Defenders in the County Armagh», Seanchas Ardmhacha: Journal of the Armagh Diocesan Historical Society. 12(2), s. 60-127 og protestantiske gjenger av «Break of Day Men» eller «Peep o' Day Boys», motsvarighetene til katolske landbruksforbundene. Gruppene oppsto som ikke-sekteriske «flåter» av unge menn, og dukket opp i nordlige Armagh på 1780-tallet før de spredte seg sørover. Denne aktiviteten er ofte framstilt som oppstått av økonomisk opphav, utløst av konkurranse mellom protestanter og katolikker i den lukrative linindustrien i området.Miller (1990), s. 4. Imidlertid er det bevis på at Defenders etter hvert som tiden gikk utviklet en økende politisk bevissthet.Stewart (1995), s. 20–21.

Dannelse av Society of United Irishmen