Emma av Normandie (født ca. 988, død 6. mars 1052) var datter av Richard I, hertug av Normandie, med hans andre hustru Gunnora. Emma ble dronning av England to ganger via ekteskap. Første gang (1002–1016) som gift med kong Æthelred II «den rådville», og deretter (1017–1035) som gift med Knut den mektige, konge av både Danmark og England, for en tid også deler av Norge og Sverige. Hun ble mor til tre sønner, Edvard Bekjenneren, Alfred Ætheling og Hardeknut, foruten også to døtre, Goda av England, og Gunhild av Danmark. To av Emmas sønner, en med hver av ektemennene, og to stesønner, ble også konger av England. Det ble også hennes grandnevø hertug Vilhelm av Normandie.
Etter ektemannens død fortsatte Emma å opptre som en offentlig figur og å delta aktivt i politikken. Hun har en sentral rolle i manuskriptet Encomium Emmæ Reginæ, en latinsk encomium (lovtale) fra 1000-tallet skrevet til ære for henne i 1041 eller 1042, antagelig av en munk i Saint-Omer. Det ble bestilt av dronning Emma selv, og beskriver henne og kong Knut i meget flatterende ordelag, men er likevel en viktig primærkilde til nåtidens kunnskap om engelsk og nordisk politikk tidlig på 1000-tallet. Verket er interessant også ved at det viser hvordan Emma selv ville bli husket.
Mens Æthelred II satt på tronen var Emma sannsynligvis ikke annet enn en gallionsfigur,Stafford, Pauline (2001): Queen Emma and Queen Edith: Queenship and Women's Power in Eleventh-century England, Malden, MA: Blackwell's, s. 3. en legemliggjøring av avtalen mellom England og Normandie. Imidlertid økte hennes betydning og innflytelse betraktelig under Knut. Fram til 1043, mener historikeren Pauline Stafford var Emma «den rikeste kvinnen i England... og holde betydelige landområder i Øst-Midlands og Wessex.» Emmas autoritet var ikke kun knyttet til landeiendommer, som vekslet stort fra 1036 til 1043; hun hadde betydelig innflytelse over de kirkelige posisjonene i England. Emma var også en av de mest visuelt representerte dronninger fra tidlig middelalder.Karkov, Catherine E. (2004): The Ruler Portraits of Anglo Saxon England, Boydell Press, s. 119
Liv og virke Ekteskapet med Æthelred II thumb|Gullmynt (mancus) med Æthelred i rustning, 1003–1006. Emma av Normandie ble født en gang mellom 980 og 990, kanskje nærmere 988. Hun var den eldste av kanskje ni barn til hertug Rikard I av Normandie og hans andre hustru Gunnora. Moren Gunnora, som kanskje var av dansk opprinnelse, styrte som regent for sin sønn Rikard II av Normandie da han som mindreårig ble hertug av Normandie i 996 som følge av sin fars død.Panton, James (2011): Historical Dictionary of the British Monarchy, Scarecrow Press, s. 188
England var plaget av stadig økende angrep av nordboere fra Norge og særlig Danmark som angrep landet som vikinger. Mange av disse søkte frihavn i Normandie og overvintret der for nye angrep mot engelsk jord om våren. I et forsøk på å pasifisere Normandie og forhindre nordboerne frihavn, allierte den engelske kongen Æthelred II seg med hertugen av Normandie og forseglet alliansen ved å inngå ekteskap med hertugens søster Emma.Howard, Ian (2008): Harthacnut: The last Danish King of England, The History Press, s. 10. Æthelreds første hustru Ælfgifu av York, som han fikk muligens hele 11 barn med, hadde dødd i 1002, og han var derfor fri til å gifte seg på nytt.
Emma var rundt 14 år da hun i 1002 ble seilt over den engelske kanal for å bli gift med kong Æthelred II som da var rundt 36 år. Ved deres ekteskap ble Emma gitt det angelsaksiske navnet Ælfgifu, det samme navnet som forgjengeren, og som ble benyttet i formelle og offisielle saker, og ble dronning av England. De ble gift våren 1002 ved Canterbury og, uvanlig for angelsaksisk dronning, ble hun kronet.Norton, Elizabeth (15. januar 2013 ): «Emma of Normandy» I henhold til både normannisk som angelsaksiske kilder ble Emma beskrevet som vakker og intelligent.Lawrance, Hannah (1843): The History of Woman in England, and Her Influence on Society and Literature, from the Earliest Period, bind 1, London: Henry Colburn, s. 141 Hun mottok eiendommer som sine egne i Winchester, Rutland, Devonshire, Suffolk, og Oxfordshire, foruten også byen Exeter.Honeycutt (2003), s. 41
Hun fødte en sønn omtrentlig året etter, ca. 1003, Edvard. Deretter fødte hun en datter i 1004, som fikk det angelsaksiske navnet Godgifu, men var også kjent som Goda. I 1005 fødte hun enda en sønn, Alfred. Hun var basert på sin egen eiendom i Winchester. Foruten ansvaret for oppfostringen av sine egne barn, fikk antagelig også ansvaret for sin stedøtre. Emma opptrer sjelden i kildene under Æthelreds styre, og med den store aldersforskjellen mellom henne og ektemannen var det vanskelig for henne å etablere seg politisk. Hun sto oppført som vitne på en del av Æthelreds chartere, noe som ikke var tilfelle med hans første hustru, men i det store og hele hadde en ubetydelig offentlig rolle.
I 1002 hadde Æthelred beordret en massakre av alle danske menn i England. Det ble gjennomført den 13. november på sankt Brictius av Tours’ dag. En av de som ble drept var Gunhild, søster av kong Svein Tjugeskjegg, som brant inne da hun og familien flyktet inn i en kirke i Oxford.Cavendish, Richard (11. november 2002): «King Æthelred ordered the massacre of Danes in England on November 13th, 1002.», History Today Allerede året etter kom Svein Tjugeskjeggs reaksjon på søsterens død. Historikerne er generelt enig om at massakrene var en politisk handling som provoserte den danske kongen til å invadere England i 1003.Stenton, Frank (1971): Anglo-Saxon England, Oxford, 3. utg., s. 380 Emma ble oppfattet i England for å ha hatt danske sympatier. I 1003 nedtegnet Den angelsaksiske krønike at byen Exeter ble ødelagt ved forræderi fra Emmas normanniske reeve som hjalp danskene å få tilgang til byen.The Anglo-Saxon Chronicle Part 3: A.D. 920 – 1014 . Sitat: «A.D. 1003. This year was Exeter demolished, through the French churl Hugh, whom the lady had appointed her steward there. And the army destroyed the town withal, and took there much spoil.» I hvilken grad Emma skulle ha vært ansvarlig er vanskelig å fastslå, eller hvilken interesse hun skulle ha i å få sin egen by ødelagt.«Emma of Normandy, twice Queen of England» , Intriguing History
Svein drev krigføring i Wessex og East Anglia i 1003-1004, men en hungersnød som rådde i hele Vest-Europa i 1005Tombs, Robert (2015): The English and Their History, Penguin, s. 38 tvang ham tilbake til Danmark. Nye angrep skjedde i 1006-1007, og i årene 1009-1012 ledet Torkjell Høge en invasjon inn i England. Svein utnyttet den uro som disse angrepene forsaket, og i 1013 ledet han personlig sine styrker i invasjon i fullskala med den hensikt å gjøre seg selv til konge av England.Blair, Peter Hunter (2003): An Introduction to Anglo-Saxon England, 3. utg., Cambridge University Press, ISBN 0-521-53777-0, s. 98. Situasjonen var kritisk og Emma ble sendt i trygghet i Normandie sammen med sine barn. Æthelred trakk seg ut fra London og til Isle of Wight, men ikke lenge etter ga han opp og søkte tilflukt hos sin svoger i Normandie.The Anglo-Saxon Chronicle Part 3: A.D. 920 – 1014 . Sitat: «Then went the king from the fleet, about midwinter, to the Isle of Wight; and there abode for the season; after which he went over sea to Richard…» På juledagen 1013 ble Svein Tjugeskjegg erklært som konge av England.
Sveins herredømme ble kortvarig. Basert i Gainsborough i Lincolnshire døde han brått den 3. februar 1014 etter å ha vært konge i fem uker. Hans lik ble sendt til Danmark, og mannskapet på den danske flåten i elven Trent sverget troskap til Sveins sønn Knut, men den engelske adelen aksepterte ikke Knut som nye konge. Først sendte de en delegasjon til Normandie for å forhandle betingelser ved å gjeninnsette Æthelred som konge. Budet fra stormennene var at «ingen herre var dem kjærere enn deres naturlige herre, hvis han ville styre dem mer rettferdig enn hva han hadde gjort før.»Skaaning (2010), s. 11 Æthelred var villig til gå med på reformer og tilgi alt som var blitt sagt og gjort mot ham i det foregående styret. At denne avtalen ble inngått og at Æthelred kom tilbake, fraktet på skipet til nordmannen Olav Haraldsson, kan indikere at mange av de engelske stormennene hadde underkastet seg Svein ettersom det var stor mistillit til Æthelred og hans politikk.Stenton (1971), s. 384–386. Straks Æthelred og Emma var tilbake i England, ble det klart at den aldrende og syke Æthelred ikke aktet å komme med innrømmelser. Emmas ekteskap endte da han døde stille i London den 23. april 1016 med Emma ved sin side.
Ekteskapet med Knut thumb|Sølvpenny med Knut den mektige. Æthelreds eldste sønn fra hans første ekteskap, Æthelstan, hadde vært arveprins fram til hans død i juni 1014. Emmas sønner ble rangert etter alle hans sønner fra første ekteskap, og den eldste av dem var Edmund.Barlow (1984), s. 30-31 Emma gjorde et forsøk på å få sin eldste sønn Edvard, da ti år, anerkjent som arving, og selv om dette ble støttet av Æthelreds fremste rådgiver, den opportunistiske Eadric Streona, ble det imøtegått av Edmund og hans allierte. Edmund, med tilnavnet Jernside «grunnet hans tapperhet», synes å ha vært en langt mer viljesterk konge enn sin far til å lede motstandskampen mot danskene.Lawson, M.K. (2004): «Edmund II», Oxford Dictionary of Nationl Biography, betalingsmur
Knut kom fra Danmark til England med en hær i august 1015, og bortsett fra brenning og herjing var det ikke før sommeren 1016 at den danske hæren møtte den angelsaksiske, ledet av Edmund, i direkte kamp. Edmund utkjempet fem slag, men den siste som ble utkjempet den 18. oktober endte i nederlag for ham. Det ble inngått en avtale om å dele England; Edmund tok Wessex, mens Knut tok resten av landet. Før dette ble praktisk mulig døde Edmund overraskende den 30. november samme år, og etterlot Knut som ubestridt enekonge av England. Edmund hadde to mindreårige sønner, men Knut forviste de gjenværende medlemmene av Edmunds familie.
Æthelreds død hadde satt henne i en vanskelig situasjon. Hun følte seg nødt til å gi sin støtte til stesønnen Edmund, men klar over den umiddelbare faren sendte hun sine barn tilbake til Normandie. Hun ble selv værende i England og oppholdt seg i London hvor hun synes å forsøke å søke angelsaksisk kontroll over byen mot dansk overtagelse.Howard (2008), s. 12–15. Hensikten for å ta denne risikoen var kanskje for å trygge sine landområder og eiendommer etter at hun ikke lenger var dronning av England, og kanskje for å unngå å bli innestengt i et kloster.«Emma of Normandy 985 – 1052» , Totally Timelines Etter at Knut kom til London skal han i henhold til Den angelsaksiske krønike før august 1017 ha beordret at Emma ble brakt til ham slik at hun skulle bli hans hustru. Det er en bydende ordre, men Emma hadde egne betingelser. I henhold til Encomium Emmæ erklærte hun at hun aldri ville bli Knuts brud om han ikke sverget at ingen annen ektefelles sønn ble konge etter ham, men kun hennes om Gud ville skjenke henne en sønn med ham.Skaaning (2010), s. 101
Detaljene er noe uklare. Det kan synes som om han først skaffet seg tillatelse hos hertugen av Normandie. I henhold til Encomium Emmæ, som Emma selv hadde styrt framstillingen av, ble budbringere sendt til Normandie «med kongelige gaver og ærlige anmodning, fra hvor de fikk gunstige svar» og den danske kongen kunne gifte seg med Emma. En senere krønikeskribent, normanneren William av Jumièges, har lagt til en mer kuriøs fortelling om at Knut ved Emmas ankomst «fryktet at hun skulle bli bortført av angelsaksiske soldater», antagelig de som hadde kjempet for Edmund Jernside, gifte henne bort og gi til hele hæren «hennes vekt i gull og sølv.»Lawrance, Hannah (1843): The History of Woman in England, and Her Influence on Society and Literature, from the Earliest Period, bind 1, London: Henry Colburn, s. 152