Josefus eller Titus Flavius Josefus (hebraisk: , Yosef ben Matitjahu; gresk: Φλάβιος Ἰώσηπος; født i 37A. Mertens, OFM: Chronological Guide through the times round Jesus (from 63 B.C: Pompey occupied Jerusalem; till 70 A.D.:Titus burned the Temple. Franciscan Printing Press, Jerusalem, 1975, s. 24., død ca. 100 e.Kr.)Douer, Alisa (2015): Egypt - The Lost Homeland: Exodus from Egypt, 1947-1967 - The History of the Jews in Egypt, 1540 BCE to 1967 CE (Arabische Welt - Arab World). Logos Verlag, ISBN 3832540520, s. 277, fotnote 190.Josefus refererte til seg selv i sine greske verker som Ἰώσηπος Ματθίου παῖς, Iōsēpos Matthiou pais (Josephus sønn av Matthias). Josefus snakket arameisk, hebraisk, og gresk., var en jødisk-romersk lærd, historiker og hagiograf. Han ble født i Jerusalem – den gang en del av romersk Judea – av en far som nedstammet fra jødiske prester og en mor som hevdet kongelig avstamming.
Han kjempet innledningsvis imot romerne under den første jødisk-romerske krig som leder for de jødiske styrkene i Galilea. I 67 e.Kr. overga han seg til romerske styrkene, som ble ledet av skatteinnkreveren Vespasianus etter en seks ukers beleiring av Jotapata (Yodfat). Josefus hevdet jødiske profetier om Messias som utløste krigen, noe som hadde referanser til at Vespasianus skulle bli keiser av Roma. Etter at Josefus overga seg besluttet Vespasianus å beholde ham som en slave, og da antagelig som tolk. Etter at Vespasianus faktisk ble keiser i 69 e.Kr. ble Josefus gitt friheten og tok keiserens familienavn Flavius.Mimouni, Simon Claude (2012): Le Judaïsme ancien du VIe siècle avant notre ère au IIIe siècle de notre ère : Des prêtres aux rabbins, Paris, P.U.F., coll. «Nouvelle Clio», s. 133. Flavius Josefus gikk helt over på romersk side og ble gitt romersk statsborgerskap. Han ble rådgiver og venn av Vespasianus’ sønn Titus, og fungerte som hans oversetter da Titus ledet beleiringen av Jerusalem i 70 e.Kr. Da beleiringen ikke greide å hindre det jødiske opprøret, ble resultatet at byen ble ødelagt, samt plyndringen og tilintetgjørelsen av det andre tempelet i Jerusalem.
Josefus skrev jødenes historie med særlig vektlegging på det første århundret e.Kr. og den første jødisk-romerske krig (66–70 e.Kr.),Telushkin, Joseph: «Ancient Jewish History: The Great Revolt», Jewish Virtual Library. inkludert beleiringen av Masada, krigens siste desperate hendelse. Han viktigste verk var Den jødiske krig (rundt 75 e.Kr.) og Den jødiske oldtid (rundt 94 e.Kr.).Harris (1985) Den jødiske krig fortalte om det jødiske opprøret mot den romerske okkupasjonen. Den jødiske oldtid fremstilte verdenshistorien fra et jødisk perspektiv for et tilsynelatende gresk og romersk publikum. Disse verkene har gitt verdifull innblikk i jødedommen på hundretallet e.Kr. De har gitt forståelse for bakgrunnen til tidlig kristendom, blant annet ved at Josefus er den første ikke-kristne forfatter som omtaler Jesus, og således bekrefter hans historiske eksistens.Feldman, Louis H.; Hata, Gōhei, red. (1987): Josephus, Judaism and Christianity. BRILL. ISBN 978-90-04-08554-1, s. 54–57. Kvantifisert i mengden data i forhold til Bibelen, «gir Josefus oss omtrent tre hundre ganger så mye informasjon om Herodes den store som det Matteusevangeliet gjør, eller ti ganger så mye om Pontius Pilatus.»Maier, Paul L. (1998): Forordet til Josefus hovedverk, s. 8
Liv og virke thumb|Romantisk framstilling av Josefus, orientalisert med turban, i en utgave av den britiske teologen John C. Winstons oversettelse av verkene hans. Josefus ble født i Jerusalem i en av byens fremste familier.Goodman, Martin (2008): Rome and Jerusalem: The Clash of Ancient Civilisations. Penguin Books, ISBN 978-0-713-99447-6, s. 8. Han introduserte seg selv på gresk som Iōsēpos (Ιώσηπος) og som sønn av Matthias (Ματθίας; 6–70), en etnisk jødisk prest, som nedstammet fra den første av de opprinnelige 24 presteordener i Jerusalem.Schürer (1973), s. 45–46. Faren hadde to barn hvor Josefus var yngst og hans eldre bror hadde navn etter faren.Mason (2000), s. 12–13. Deres mor, hvis navn ikke er kjent, var en aristokratisk kvinne som nedstammet fra det kongelige, hasmoneiske dynasti.Nodet (1997), s. 250. Josefus vokste opp i Jerusalem og ble utdannet sammen med sin bror.Mason (2000), s. 13.
I ung alder begynte han å studere de fremste religiøse sektene, fariseerne, saddukeerne og esseerne. Han foretrakk de asketiske esseerne da han i tre år bodde i ødemarken som en disippel av en eneboer som het Bannus. Han forlot denne asketiske retningen da han var nitten år gammel og dro til Jerusalem hvor han slo seg sammen med fariseerne, før han senere kritiserte dem kraftig.
Da Josefus var tidlig i tjueårene, var han en av de som ble utvalgt til å reise til Roma for å forhandle med keiser Nero om å få løslatt tolv jødiske prester som prokuratoren Felix hadde sendt dit for å bli dømt av keiseren. Underveis led han skipbrudd i Adriaterhavet og bare åtti av de de omkring seks hundre passasjerene ble berget. I Roma ble han presentert for keiserinne Poppaea av en jødisk skuespiller, og på grunn av hennes innflytelse lyktes Josefus med sitt oppdrag. Da han kom tilbake til Jerusalem var det på gang et opprør mot romerne, og Josefus greide ikke å stagge sine landsmenn og ble motvillig med dem. Han ble utnevnt til militær guvernør av Galilea,Goldberg, G.J.: «The Life of Flavius Josephus», Josephus.org men etter hvert samlet han samme med en av de andre jødiske lederne, Johannes av Gischala,Rappaport, Uriel (2013): John of Gischala, from the mountains of Galilee to the walls of Jerusalem, s. 44 store grupper av tilhengere fra Gischala (Gush Halab) og Gabara,En stor landsby i Galilea under første århundre e.Kr., lokalisert nord for Nasaret. I antikken ble byen kalt for Garaba, men Josefus’ historieverk er omtalt under dens greske korrupsjonen Gabara; jf. Klausner, J. (1934): «Qobetz», Journal of the Jewish Palestinian Exploration Society. 3, s. 261–263. inkludert fra Sanhedrin i Jerusalem, jødenes høyeste politiske og religiøse organ under gresk-romersk tid.Josephus: The Life of Flavius Josephus, (abbreviated Life or Vita), § 25; § 38; Josephus: The Life of Josephus . doi:10.4159/DLCL.josephus-life.1926 Josefus befestet flere byer og landsbyer i Galilea, blant dem Tiberias, Bersabe og Tarichaea, i påvente av den romerske nedslaktingen og sto tappert imot den romerske hæren i dens beleiring av Yodfat (Jotapata) fram til den falt for romerhæren i det trettende år av Neros regjeringstid.
Etter at den jødiske garnison Yodfat ble beleiret, angrep romerne og drepte tusenvis. De som overlevde romernes beleiring begikk selvmord. I henhold til Josefus ble han fanget i en grotte sammen med 40 andre av hans følge i juli 67 e.Kr. Romerne, kommandert av Flavius Vespasianus og hans sønn Titus, krevde at motstanderne overga seg, men de nektet. Josefus foreslo en metode for kollektivt selvmord;Josefus: Den jødiske krig, bok 3, kapittel 8, par. 7 de trakk lodd og drepte hverandre, den ene etter den andre ved å drepe hver tredje person, slik at det til sist var to som sto igjen (denne metoden som et matematisk problem er blitt referert til som Josefus' problem eller romersk rulett)«Roman Roulette», arkivert fra originalen den 21. februar 2007«Josephus Problem», Wolfram MathWorld Josefus hevdet at ved ren flaks eller muligens inngripen av Gud, var han den ene av de to gjenværende. Han valgte imidlertid å overgi seg til romerne framfor at de skulle drepe hverandre. I 69 e.Kr. ble han løslatt.Josefus: Jewish War IV.622–629 I henhold til hans egen redegjørelse fungerte han som forhandler med byens forsvarere under beleiringen av Jerusalem i 70 e.Kr. hvor hans foreldre og hustru ble drept.
Mens Josefus satt fast i Yodfat (Jotapata), hevdet han at han opplevde en guddommelig åpenbaring som senere førte til hans tale hvor han kom med en profeti hvor han spådde at Vespasianus ville bli romersk keiser. Etter at spådommen ble virkelig, ble han løslatt av Vespasianus, som åpenbart var imponert og betraktet Josefus’ profetiske evner til å være guddommelige. Josefus skrev at hans åpenbaring hadde lært ham tre ting: at Gud, skaperen av det jødiske folk, hadde besluttet å «straffe» dem; at «lykken» hadde blitt gitt til romerne; og at Gud hadde valgt ham «til å fortelle tingene som ville skje».Gray (1993), s. 35–38.Aune (1991), s. 140.Gnuse (1996), s. 136–142. For mange jøder er slike påstander kun å betrakte som egoisme.Goodman, Martin (2008): Rome and Jerusalem: The Clash of Ancient Civilisations. Penguin Books. ISBN 978-0-713-99447-6, s. 9. Sitat: «Later generations of Jews have been inclined to treat such claims as self-serving»
thumb|Beleiringen og ødeleggelsen av Jerusalem, maleri av David Roberts (1850). thumb|Steiner fra Jerusalems vestmuren ved Tempelhøyden ble veltet ned av romerske soldater.
I 71 e.Kr. reiste Josefus til Roma i følget til Titus, ble gitt pensjon og romersk statsborgerskap, og han beholdt vennskapet til det flaviske dynasti (derav hans romerske navn Flavius Josefus). Mens han var i Roma under keiserens beskyttelse skrev han alle sine verker. Selv om han benyttet navnet Josefus, synes det som om han tok den romerske praenomen Titus og nomen Flavius etter sine beskyttere.Origenes: Comm. Matt. 10.17
Vespasianus sørget for at Josefus bli gift med en fanget jødisk kvinne, som han senere skilte seg fra. Rundt 71 e.Kr. giftet han seg på nytt med en jødisk kvinne fra Alexandria. De fikk tre sønner, hvor kun Flavius Hyrcanus vokste opp. Rundt 75 e.Kr. giftet han seg med sin fjerde hustru, en gresk-jødisk kvinne fra Kreta, som kom fra en framstående familie. De fikk et lykkelig ekteskap og to sønner, Flavius Justus og Flavius Simonides Agrippa.
Josefus’ historie om hans liv har forblitt tvetydig. Han ble beskrevet av Harris i 1985 som en lov- og plikttro jøde som trodde på sameksistens mellom jødedom og gresk-romersk religiøst liv, hva som i dag kalles for hellenistisk jødedom. I henhold til forskeren Nitsa Ben-Ari ble Josefus’ verker før 1800-tallet skydd av andre jøder som en konvertitt, og deretter bannlyst som en forræder, noe som heller ikke skulle bli studert eller oversatt til hebraisk.Ben-Ari, Nitsa (2003): «The double conversion of Ben-Hur: a case of manipulative translation» (PDF), Target. 14 (2), s. 263–301. Sitat: «The converts themselves were banned from society as outcasts and so was their historiographic work or, in the more popular historical novels, their literary counterparts. Josephus Flavius, formerly Yosef Ben Matityahu (34-95), had been shunned, then banned as a traitor.» Hans jødiske kritikere ble aldri tilfreds med forklaringen på hvorfor han ikke hadde begått selvmord i Galilea sammen med sine landsmenn. Heller ikke aksepterte de at han ble tatt til fange og deretter aksepterte beskyttelse av romerne.
Historikeren Edith Mary Smallwood har skrevet kritisk om Josefus og mente at han «var skyldig i en sjokkerende dobbelthet ved Jotapata, ved å redde seg selv ved å ofre sine kamerater. Videre var han altfor naiv til å forstå hvordan han sto fordømt ved sin egen forklaring av sin oppførsel. Ingen ord for harde da han svertet sine motstandere, og etter at han ankom i den romerske leiren, uansett hvor ufrivillig, vendte han fangenskapet til sin egen fordel, og dro fordeler av dette resten av sine levedager etter å ha skiftet side.»Josephus, Flavius (1981): The Jewish War. Oversatt av Williamson, G. A. Innledning av E. Mary Smallwood. New York: Penguin, s. 24. Forfatteren Joseph Raymond har karakterisert Josefus som «den jødiske Benedict Arnold» for å forråde sine egne tropper ved Jotapata.Raymond (2010), s. 222.
Forskning Verkene til Josefus har gitt avgjørende informasjon om den første jødisk-romerske krig og representerer også betydningsfullt litterært kildemateriale for å forstå konteksten til Dødehavsrullene og for den senere tempeljødedommen.