thumb|350 px|Leiv Eiriksson oppdaget Amerika, maleri av Christian Krohg, 1893. Leiv Eiriksson (norrønt Leifr Eiríksson), også kalt Leiv den Hepne (dvs. heldige) (ca. 973–ca. 1020), betraktes som en norrøn oppdagelsesreisende, vikingen oppdaget Nord-Amerika via Grønland omkring år 1000. I Grønlendinge saga fortelles det at Leif Eiriksson ga navn til tre land vest for Grønland: Helluland, Markland og Vínland. Dette antyder at de ikke kjente til noen forgjengere som hadde vært der før. Derfor regner Leiv Eiriksson med følge som de første europeere som oppdaget Amerika. Dette til tross for at sagaen forteller at det var fosterfaren til Leif, tyrkeren Tyrkar som oppdager vinen i det frodige landet sør for det skogkledte, men ugjestmilde Markland. Ekspedisjonene vestover resulterte i en mengde bosetninger forteller sagaene. På Grønland er det funnet ruiner etter mer enn 400 gårder i perioden fra Leif Eirikssons far, Eirik Raudes landnåm, i følge Grønlendingenes saga, på slutten av 900-tallet, til den nórrøne befolkningen forsvant på 1400-tallet.
De første årene Leiv Eiriksson ble født på Island ca. 973 som sønn av nordmannen Eirik Raude fra Jæren og hans hustru Tjodhild. Faren Eirik var en stridbar mann og ble gjort fredløs på Island. Eirik var selv sønn av en norsk fredløs, Torvald Åsvaldsson.
Leifs fosterfar, en mann som sagaene kaller Þyrkar, øyensynlig en klok mann som lærte Leif runeskrift og fremmede språk, handel og kunnskaper om planter, fortellinger fra fornalderen og håndtering av våpen og navigasjon. Tolv år var han gammel nok til å flytte tilbake til farens gård. Det har vært en uvilje mot å anerkjenne Þyrkar, eller Tyrke, og han blir ennå tendensiøst omtalt som et litterært grep. Þyrkar er med på ferden østover. Helluland og Markland som oppdages først framstår lite attraktive. I Grønlendingetåtten kommer han bort fra resten benyttet som et slags sannhetsvitne på at Leiv Eiriksson og mennene hans finner vinranker i Nord-Amerika, og således gir en forklaring til navnet Vinland (se nedenfor).
Leiv hadde to brødre, Torvald Eiriksson og Torstein Eiriksson, og en stridbar halvsøster, Frøydis Eiriksdatter.
Eirik Raude grunnla i år 986 to norrøne bosetninger på Grønland da han ikke lenger kunne oppholde seg på Island på grunn av nok et drap. Han kalte det ene bygdelaget, som lå lengst syd, for Austerbygd og noen dagsreiser lenger nord lå Vesterbygd, tilsvarende en sjøreise mellom Bergen og Bodø. Eirik Raude selv slo seg ned helt sydvest i Eiriksfjord på en gård han kalte for Brattalid. Han ga også navn til landet, Grønland, noe han håpet skulle trekke til seg flere folk.
I Norge thumb|300 px|Kart som viser om lag sjøvegen til Vinland.I en alder av tyve år fikk Leif sitt eget skip og mannskap for å kunne seile til Norge. Underveis driver han av og blir værende et sted på Sudrøyene som omfattet Hebridene nordvest for Skottland, til Man i Irskesjøen mens han venter på riktig bør for å kunne dra til Norge, og sommeren går. En grunn til at tiden går er at han treffer en kvinne der, Torgunna, som han får et intimt forhold til. Da han igjen vil reise videre vil Torgunna være med, men det ønsker ikke Leif. Hun forteller ham da at hun er med barn, og er sikker på at det er en sønn.
Sagaen forteller at hun på den ene siden er av høy byrd, men på den annen side "merket Leif at hun visst skjønte seg på trolldom". Hennes trolldomskunster blir ikke utdypet, og er nok en litterær forklaringskonstruksjon på at han en stund er forelsket i henne, og deretter svikter henne. En mann som forlater en gravid kvinne er en niding, men kanskje ikke hvis hun er trolldomskyndig.
Han vil ikke ta henne med for det ville være bruderov, sier Leif. Hun lover ham at når barnet blir født skal hun få sendt ham til Grønland, og før eller siden skal hun nok selv komme etter. Leif ga henne en ring, en grønlandsk vadmelskappe og et tannbelte som avskjedsgave. Sagaen nevner at gutten faktisk kom til Grønland, han het Torgils og at Leif godkjente ham som sin sønn. Torgunna blir derimot ikke nevnt senere.
Om høsten i år 999 kommer Leif til Norge hvor den kristne Olaf Tryggvason var blitt konge i Viken. Leif ble vinteren over i Norge. Leif blir frende med Kong Olaf og lot seg kristne og døpe. Antageligvis våren år 1000 var Leif klar for tilbakefarten. Olaf Tryggvason hadde ikke bare en bønn til Leiv om å ta med seg en prest til Grønland, men også et vanskelig oppdrag: Han skulle kristne befolkningen på Grønland. Kong Olaf Tryggvason skulle derimot bli drept i slaget ved Svolder senere det samme året. Vel tilbake på Grønland gikk kristningen sin gang, unntatt Eirik Raude som var for gammel til å endre det han trodde på.
Leif kjøpte skipet til Bjarne Herjolvsson. Denne hadde i 986 kommet ut av kurs på seilasen til Grønland og sett nytt land i vest. Bjarne hadde derimot ikke gått i land på det nye og ukjente stedet, men det aktet Leif Eiriksson noen år senere å gjøre.
Utforskning av land vest for Grønland Leiv Eirikssons seilas Det er to kilder til hva vi vet om Leiv Eiriksson, Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga som begge forteller om de samme hendelsene, men med noen mindre ulikheter. Den førstnevnte sagaen forteller at Leif kom ut av kurs og kom til Vinland. Sistnevnte saga forteller at Leif satte seil fra Brattahlid omtrent år 1000 for å følge Bjarne Herjolvssons rute med et mannskap på 35 mann, men i motsatt rekkefølge.
Grønlendingenes saga forteller at Leif ville ha faren sin med som leder på turen. Eirik Raude lot seg overtale, men da han skulle ri ned til skipet, snublet hesten og Eirik falt av og skadet seg. Det tok han som et varsel om at han skulle bli hjemme. Således ble Leif leder for ekspedisjonen.Eirik Raudes saga forteller denne episoden i forbindelse med Torstein Eirikssons ekspedisjon. Han tar uhellet som et varsel om at det var galt å stikke vekk gull og sølv før reisen, men blir med. De reker rundt på sjøen til de finner sjøfugl fra Irland og drar tilbake igjen. Det vil si fosterfaren Tyrkar Sydlending (Suðrmaðr) ble med
Etter å ha seilt nordover langs kysten av Grønland ved å følge Bjarnes rute, omtrent 965 km kom han til et land dekket av isbreer og flate steinheller. Han kalte det derfor for «Helleland». Det var sannsynligvis dagens Cape Aston på 70° nordlig bredde på Baffinøya. Lenger mot syd var det neste landet han kom til flatt og skogkledd leide og med hvite sandstrender, men uten beitemarker. Han kalte det for «Markland», og det var antagelig dagens Labrador på østkysten av Canada.
Vinland Etter Markland seilte de ytterligere sørover i to dager og kom atter over nytt land hvor de gjorde landgang. Dette landet virket svært innbydende. Selv duggen på gresset virket søtt som honning. Leif fikk bygget noen buer, men landet var så rikt at de fikk bygget seg et skikkelig langhus for vinteren. Det var laks i elvene, større enn de noen gang hadde sett, fisk i sjøen, mengder av pelsdyr, vinteren mild, uten frost, og gresset holdt seg grønt året rundt. Det var gode marker for krøtter og det var rike skoger som dekket landet. De ble på dette stedet over vinteren. Grænlendigetåtten i Olaf saga Tryggvasson gir et koordinat som viser at Vínland ikke kan ha vært lenger nord enn Manhattan.
"Sol hafde þar eyktarstad ok dagmalastad um skamdegi"
De overvintrer med andre ord så langt sør at sola var synlig til den var i eyktarstad midtvinters når dagene er som kortest (skamdegi). Selv om klokka er 15.00 midtvinters er sola i følge tåtten på det stedet der de overvintret fremdeles oppe, og den er allerede oppe klokka 09.00.
Grønlendingenes saga gir følgende beskrivelse:
Da de var ferdige med husbyggingen, sa Leif til dem som var med ham; «Nå vil jeg dele mannskapet i to flokker. Jeg vil la landet utforske, og den ene flokken skal være hjemme ved husene, den andre skal gjøre seg kjent med landet, men ikke dra lenger bort enn at de kommer hjem om kvelden, og ikke skilles at.» Så gjorde de det slik en stund. Leiv skiftet slik at han var stundom med dem ute og stundom hjemme ved husene. Leif var stor og sterk, riktig en staskar å se til, og en klok mann som visste å holde måte i allting.
Mens de er der blir Leifs fosterfar Tyrke borte og Leif sørget over ham, men så dukker han likevel opp igjen:
Leiv sa til ham: «Hvorfor ble du så sen, fosterfar, og hvorfor holdt du ikke følge med de andre?» Tyrke snakket først lenge på tyrkisk, mens han vendte øynene hit og dit og gliste og lo, men de skjønte ikke hva han sa. Da det hadde gått en stund, sa han på norrønt mål: «Jeg gikk ikke stort lenger enn dere. Jeg kan fortelle nytt; jeg har funnet vinstokker og druer.» – «Er det sant, fosterfar?» spurte Leif. «Ja visst er det sant,» sa han, «for jeg er født et sted hvor det verken mangler vinstokker eller druer.» Leif lurer på hvordan han så at det var det. Tyrkir svarer at ettersom det ikke skorter hverken på vinviðr eller vinbær der han kom fra, Tyrkland, ble det vist ham. Vinviðr blir vanligvis tolket som vinranke, og vinber, druer, men kan ha en videre betydning forbundet med virkningen snarere enn moderne taksonomi.
Helge Ingstad thumb|300px|Rekonstruksjon av vikingbuplass på L'Anse-aux-Meadows i provinsen Newfoundland and Labrador i Canada.Lenge visste man ikke hvor i Nord-Amerika Leiv Eiriksson gikk i land, men i 1960 fant den norske oppdageren Helge Ingstad arkeologiske spor på nordsiden av provinsen Newfoundland og Labrador i Canada, på et sted som i moderne tid heter L'Anse aux Meadows.
«Det var noe besnærende, nesten trolsk over disse tuftene», fortalte Helge Ingstad senere til NRK. «De var knapt synlige over bakken, men liknet nøyaktig på dem jeg hadde sett på Grønland. De lå høyt oppe på en slette med utsikt over gressgangene og havet. Det grep meg med en gang. Jeg følte det. Dette var sagaens Vinland. Men bare utgravninger kunne bevise det.»
Etter åtte år med utgravninger ledet av Ingstads kone, arkeologen Anne Stine Ingstad, kom sannheten for dagen: Det overgrodde viste seg å være restene av en norrøn bosetning. Sannsynligvis Leiv Eirikssons boplass i den nye verden. I 1968 fant man det endelige beviset. En grønn ringnål av bronse – en ringnål av norrøn type. Det ble funnet åtte hus, pluss noe som kan ha vært et niende hus. Den største bygningen var på 24 meter. Det har også vært et naust der og ei smie med en stor jordfast ambolt. Beinrester tyder på at gris har vært en del av dyreholdet. Radiologiske dateringer av kull, bein og torv dateres tilbake til rundt år 1000, og viser at den norrøne oppdagelsen av Nord-Amerika er et historisk faktum.
Det vokser derimot ikke vindruer her. Antagelig er forklaringen i Grønlendernes saga, som ikke nevnes i Eirik Raudes saga, et senere tillegg. Innslaget med sydlendingen Tyrke (Tyrkir Suðmaðr) har vært tolket som en litterær konstruksjon, hans rolle avfeid, og til tross for at den norrøne teksten ikke levner noen tvil om at han er fra Tyrkland, og snakker tyrkisk, er han forsøkt gjort til en tysktalende tysker av germanskorienterte nasjonalister.
Den norske kritiske historikeren Claus Krag mener at vinrankene er en idyllisk referanse til nyoppdagede «lykkelandet» som «Vinland hit Goda», og sier seg således enig med Helge Ingstad og andre norske historikere som mener at «vin» her betyr «naturlige åpne gressmarker», altså områder som ikke trenger å ryddes for skog, tilsvarende som de norrøne navnene Bjørgvin og Granvin. Vin-navnet er også mye brukt på Jæren hvor Eirik Raude kom fra.I utlandet, spesielt i USA synes det som om den gamle misforståelsen om vinranker er fortsatt gjeldende, men misforståelsen går faktisk langt tilbake i tid. Adam av Bremen, som skrev på slutten av 1000-tallet og som sannsynligvis forsto dansk språk, har heller ikke forstått bakgrunnen for det vestnorrøne navnet «Vinland». Adam av Bremens vitnemål om nordmenn har generelt ikke stor troverdighet idet han også skriver om nordmenn at kvinnene har skjegg og mennene lever som ville i skogene.