Yell (skotsk: Yell; norrønt: Jala) er en av de nordlige øyene i på Shetland i Skottland. Øya er Shetlands nest største etter Mainland, med en lengde på 27 kilometer og en bredde på 11 kilometer og et samlet areal på .Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 978-1-84195-454-7.<ref name="Penrith"> Penrith, James & Deborah (2007): Orkney & Shetland (part of The Scottish Islands series). Richmond. Crimson Publishing.</ref> I folketellingen for 2011 hadde den en vanligvis bosatt befolkning på 966.National Records of Scotland (15. august 2013): «Appendix 2: Population and households on Scotland's Inhabited Islands» (PDF). Statistical Bulletin: 2011 Census: First Results on Population and Household Estimates for Scotland Release 1C (Part Two) (PDF) (Report). SG/2013/126. De største bosetningene er Burravoe, Mid Yell, Cullivoe, Gloup, Gutcher og Ulsta. Yell er den tredje mest folkerike i øygruppen (femtende av alle øyene i Skottland), etter Mainland og Whalsay.
Øya har fergeforbindelser over Yell-sundet, fra Ulsta til Toft på Mainland, i sør og over Bluemull-sundet, fra Gutcher til Belmont på Unst, i nord.Shetlands Islands Council. Ferry Services. Routes and Destinations . Fergeforbindelsene er en del av veien A968, som knytter den nordlige delen av Shetland til Mainland. Fra Gutcher går det også ferge til Hamars Ness på Fetlar.
Øyas grunnfjell er i stor grad sammensatt av krystallinsk skifer med tekstur nord-sør, som ble løftet opp under den kaledonske fjellbyggeperioden.Blackadder, Jill (2003): Slee Shetland (Colin Baxter Island Guides) Colin Baxter Photography, Strathspey ISBN 1-84107-125-0 Torv dekker to tredjedeler av øya til en gjennomsnittlig dybde på 1,5 meter.
Yell har vært bebodd siden neolittisk tid, det vil si yngre steinalder eller bondesteinalderen, og et titalls rundhus (broch) har blitt identifisert fra før den norrøne perioden. Norrønt eller norsk styre varte fra 900- til utpå 1300-tallet da skotsk overherredømme overtok. Den moderne økonomien på øya er basert på småbruk, fiske, transport og turisme. Øya hevder å være «hovedstaden for oter på de britiske øyer» og har et mangfoldig fugleliv, inkludert hekkebestander av storjo og tyvjo.Gooders, John (1994): Field Guide to the Birds of Britain and Ireland. London. Kingfisher. Pages 147-149 Noen ganger dukker det også opp hvaler og delfiner opp utenfor kysten.«A Guide to Scotland's Main Islands» , Best of Scotland 22. juli 2020.
Bemerkelsesverdige bygninger på øya er blant annet Old Haa of Brough fra 1600-tallet i Burravoe, et tidligere kjøpmannshus som nå er omgjort til museum og besøkssenter.Keay, J. & Keay, J. (1994): Collins Encyclopaedia of Scotland. London. HarperCollins; s. 991. Det finnes mange folkeeventyr og moderne litterære referanser til øylivet på Yell.
Geografi miniatyr|venstre|Skjæring av torv på Ulsta Yell er 31 kilometer lang, med en maksimal bredde på 12 kilometer, og blir feid rundt av svært heftige tidevann. Wilson, Rev. John (1882): The Gazetteer of Scotland, Edinburgh, Published by W. & A.K. Johnstone Øya strekker seg nordover til innenfor 15 kilometer fra den nordvestlige delen av Unst. Den er delt av bare det smale sundet Bluemull fra sørvest for Unst. På østsiden er kysten generelt lav og sandete, men det er en omfattende steinete og til dels stupbratte kyst i vest som stiger sakte til høyder på 61–122 m. Den er syv eller åtte bukter som danner naturlige havner. Øya deles nesten i to hvor de store buktene Whale Firth og Mid Yell nesten møtes.
miniatyr|Sauer på sørlige Yell, med Bigga i bakgrunnen I tillegg til disse store fordypningene er det en rekke tomboloer (sandstrekninger) som forbinder halvøyer med øya. Mange av disse er svært skjøre, og kan ekstremt lett skades av menneskelig erosjon, eller kraftige stormer, skape nye øyer – eller gjenopplive gamle.
Det er relativt lite jordbruksland, men kysten bidrar til fiske. Mye av det indre av Yell er dekket av et terrengdekkende myr, ofte så mye som 3 meter tykt, Yell feature page, Undiscovered Scotland som er et resultat av 3000 år med avleiringer. Torven holder på mye vann, men eroderes lett, særskilt når den kommer nær kysten. En del bekker har gravd seg dypt ned og her er det et vell av ville blomster og fugler som hekker i fred.
Som med alle øyene på Shetland som helhet, kan Yell sees på som en barriere mellom den nordlige enden av Nordsjøen (mot øst) og Atlanterhavet (mot vest). Mot nordøst ligger Norskehavet, og Polhavet ligger flere hundre km mot nord.
Flora og fauna miniatyr|Dvergfalk (Falco columbarius), den minste rovfuglen på de britiske øyer, formerer seg på Yell miniatyr|Vintersol som skinner på rødt gress nær Basta, øst på Yell Kystlinjen til Yell omfatter mange smale viker, som Shetlandsdialekten kalles voe, fra norrønt vágr, tilsvarende norske våg«voe», Wiktionary Her er det oter og forskjellige sjøfugler. Ørret kan finnes i innlandsvann.
Pattedyr Yell hevder å være det fremste stedet for oter på de britiske øyer. Stranden er lavtliggende og torvjorden er myk, noe som gjør den ideell for oterne å grave ganger. De lange dagene om sommeren gjør også det mer sannsynlig å oppdage disse stort sett nattaktive skapningene i dagslys enn på det britiske fastlandet. Hugh Miles’ naturdokumentar The Track of the Wild Otter ble filmet på stedet ved Burra Ness ved munningen av Busta Voe; den fikk priser og ble produsert for BBC. Miles, Hugh (1983): On The «Tracks of the Wild Otter», YouTube
Havert og steinkobbe er også vanlige besøkende ved kysten av Yell.«Yell – Otter Capital of Britain», Visit Shetland Yell mottar av og til den merkelige arktiske besøkende foruten ternen; i 1977 ble det registrert en bortkommen storkobbe. Normalt lever disse skapningene bare på pakkisen. Mennesker har introdusert en rekke dyr inkludert kaniner, og det har til og med blitt stilt spørsmål ved om oter kunne ha kommet av seg selv, selv om dette er kontroversielt. Niser er også av og til sett i nærheten.
Øya har sin egen underart av skogmus, i likhet med noen av de andre øyene på Shetland, og på Hirta, den største øya i St Kilda.
Fugler En bestand av rødnebbterne, lokalt kjent som tirricks (trykk på siste stavelse; et onomatopoeisk ord), migrerer til Shetland fra Antarktis om sommeren. Ettersom svaler noen ganger blir sett på som bebudere av sommeren andre steder, i Yell og Shetland, er det rødnebbterne som fyller denne rollen.Crumley, Jim (1994): Among Islands, Edinburgh: Mainstream, ISBN 1-85158-619-9
Andre fugler som regelmessig besøker Yell er blant annet storjo og tyvjo, ulike terner, ærfugl, småspove, smålom, myrsnipe, heilo, bergirisk, vipe og dvergfalk. Skjærene Eigg, og Ern Stack i nordvest for Yell, er det siste kjente hekkestedet på Shetland for havørn, som ble registrert der i 1910. «Flora and Fauna», Shetland Amenity Trust. Arkivert fra originalen den 30. desember 2007
Flora Yell har mange av de vanlige plantene som finnes i nordeuropeisk myrlandskap, særskilt lyng i overflod, blant annet to kjøttetende planter, tettegress og soldugg. En betydelig studie av floraen til Yells tørre steinvegger ble utført i 1986–87. Lav, særskilt Ramalina-arter, var de plantene som ble funnet oftest.Williams, Leslie (Juni 1988): «Observations on the Flora of Wall Habitats on Yell, Shetland» . Fra Ecological Studies in the Maritime Approaches to the Shetland Oil Terminal 1986-1987: Report of the Leicester Polytechnic Expeditions to Shetland, August 1986 and July 1987. Redigert av J.A. Fowler. The David Attenborough Laboratories, School of Life Sciences, Leicester Polytechnic.
Kløftene på øya, som Daal of Lumbister, gir et viktig miljø for noen av de få trærne på øya, ettersom de er uberørt av sauebeite. Før menneskelig bosetning synes det som om Yell til en viss grad var skogkledd, i det minste med dvergtrær og busker. I juvet på spissen av Gloup Voe finnes det steinnype og leddved. Siden torven til en viss grad bevarer gamle planter og pollen, på grunn av sin anaerobe (krever ikke oksygen) natur, er det mulig å få en viss følelse av den tidligere vegetasjonen på øya. For eksempel er det kjent at det for 40 000 år siden, før siste istid kom, og sannsynligvis enhver menneskelig bosetning, vokste eik, furu og røsslyng her. Restene av disse plantene har blitt bevart i lag av gammel torv, som igjen ble begravd av steinleire som ble etterlatt av morene fra istiden.
Historie Opprinnelsen til navnet miniatyr|venstre|110px|Bokstaven yogh Yell er et av stedsnavnene på Shetland som ikke umiddelbart lar seg forklare. Navnet Yell er registrert på 1300-tallet som Iala, og kan være av brittonsk (keltisk) opprinnelse, avledet fra *iala, som betyr «ufruktbart land» (sammenlign med Iâl i Wales).Forsyth, Katherine (2020): Protecting a Pict?: Further thoughts on the inscribed silver chape from St Ninian's Isle, Shetland. Proceedings of the Society of Antiquaries of Scotland (PDF). University of Glasgow I urnordisk kan Jala eller Jela ha hatt betydningen «hvit øy» med henvisning til strendene. I norrønt hadde Gjall i betydningen «karrig». Naboøya Unst kan også ha vært med opprinnelse fra før norrøn tid. I 1586 ble Yell registrert som «Yella». Anderson, Joseph, red. (1893): Orkneyinga Saga. Overs. Jón A. Hjaltalin & Gilbert Goudie. Edinburgh. James Thin and Mercat Press (1990 opptrykk). ISBN 0-901824-25-9 I tidlig moderne tid ble det skrevet som Zell (sammenlign med «Zetland»), en feilaktig transkripsjon av Ȝell, hvor første bokstav er yogh. Shetland stammer fra «Hjaltland», og «Ȝ» ble brukt for å symbolisere startlyden i den gamle uttalen.Ustemt palatal frikativ Dette gjør en annen mulig forklaring plausibel, knyttet til de norrøne ordene hjalli eller hjallr, terrasse i en fjellside eller en avsats, stillaser, især de som brukes til tørking av fisk.hjell, NAOB «Hjell» er gjeldende skrivemåte og uttale på norsk, og «hjallar» er besittende entall eller nominativ flertall i norrønt. Søk i J.Fritzners ordbok, Edd.uio.no. Sitat: «J Fritzner has "hjalli", m. Afsats, Terrasse i en Fjeldside (Folkesprogets hjell 5 hos I. Aasen).Flat. III, 40822; Heilag. I, 1885; Stj.52933; Hrafnk. 92; Vígagl. 1631; Dpl.3319; Þorskf. 6225; Sturl. II, 2159;Finb. 8512, and "hjallr", m. 1) Forhøining, Stillads i Alm., saasom: den hvorpaa et Afgudsbillede er stillet OH. 10813; den som en Maler benytter, naar han skal male under Loftet i et Værelse Mar. 57724. 2) seiðhjallr.Fld. II, 7220; Gísl. 3130. 3) Hjeld hvorpaa Fisk ophænges til Tørring. Frost.2, 191; JKr. 1820.»
Tidlig historie miniatyr|Burra Ness Broch Yell har vært bebodd siden yngre steinalder (neolittisk tid). En petrosomatoglyff eller forsteinet fotavtrykk ved North Yell, opp ved Hena, 30 x 10 cm er lokalt kjent som «Wartie» og ble brukt lokalt for å vaske i dugg eller regnvann, og å stå i den skulle bli kvitt av vorter. I den legendendariske forklaringen ble den laget av en kjempe som satte den ene foten her og den andre på Westing på Unst.
Det er identifisert tolv rundhus i stein, som britiske arkeologer betegner som brocher, fra oldtiden. Det er bevis som tyder på at det var relativt sett en betydelig befolkning før den norrøne tiden. Et av rundhusene er Burra Ness Broch. Bare en del av muren gjenstår på sjøsiden. Denne strekker seg til rundt 3 meter i høyden. Det er spor etter jordvoller på landsiden, og rester av en struktur som kan ha vært en vaktcelle.Iron Age Domestic and Defensive, Shetland Museum. Arkivert fra originalen den 26. september 2006 Det er også rester av en bygdeborg eller en liten befestning fra jernalderen ved Burgi Geos. Samfunnet Burravoes navn er avledet fra norrøne Borgavágr («Borgvågen»), «Place Names» (PDF). Shetland Heritage. hvor «borg i navnet henviser en broch i nærheten. Det arkeologiske begrepet broch er avledet fra norrøne/norske borg.«broch (n.)», Online Etymology Dictionary