En tone er en lyd av en gitt frekvens produsert av en stemme eller et instrument. Man kan også si at lyden har en tonehøyde.
Toner brukes innenfor musikk ved å gi dem varighet og sekvensiere dem i en komposisjon.
Toner er ofte i relasjon med hverandre i og med at deres frekvenser blir valgt med gitte innbyrdes intervall.
Gitte sett med toner med gitte frekvenser med en gitt type relasjon til hverandre er gitt spesifikke navn og inngår i skalaer. Eksempler på kjente typer relasjoner mellom toner: Naturskala: Frekvensenes innbyrdes forhold kan uttrykkes med 2 og 3 hver opphøyd i et enkelt tall delt med hverandre. For eksempel forholdet med en tone (A) og dets kvint (E) og kvart (D) er hhv. og . Det finnes uendelig mange toner i en oktav innen naturskala. En musikalsk skala er et utvalg av ca 7 slike innenfor et oktav. Vestlig temperert skala: Forholdet mellom frekvensene til en tone (F) og halvtonen under (E) er tolvterot av 2 (). En skala er et utvalg av ca 7 toner blant de 11 halvtonene i en oktav. Midtøstens tempererte skala: Frekvensen til en tone er femtitredje rot av 2 (), ganger frekvensen av den neste en komma lavere. Mellom C og D er det 9 kommaer, halvtonen i mellom kan velges blant flere (4e eller 5e) komma. En maqam /skala i denne type musikk er et utvalg av ca 7 toner blant de 52 kommaer i en oktav TAMPERE SISTEMLER VE ARALIK FREKANSLARI (nederst i siden).
Tonenavn Solfege Do Re Mi Fa Sol La Ti Norsk c d e f g a h Engelsk C D E F G A B
Disse tonene fra C til H utgjør det som kalles stamtonerekka.
Tonen som ligger på 7. trinn i stamtonerekka heter på norsk H, mens den på engelsk heter B. På norsk reserveres navnet B til tonen som på engelsk benevnes B når den uttales muntlig, mens den skrives H. For å unngå misforståelser hos musikere som spiller etter både norske og utenlandske notetrykk har det blitt vanlig å bruke en hybridform (for eksempel i besifring) hvor man utelater B, og heller bruker H og B, som hver for seg ikke kan tas feil av.
Symbolene ♯ og ♭ kalles fortegn og brukes til å henholdsvis heve eller senke en tone med et halvt trinn. På norsk får toner som heves endelsen -iss eller man kan si "kryss for [tonenavn]". Toner som senkes får endelsen -ess eller man sier "b for [tonenavn]". G♯ kalles altså giss eller "kryss for G", mens G♭ kalles gess eller "b for G". Unntakene er H♭ som kalles B, og A♭ som kalles ass. I tillegg finnes oppløsningstegnet, ♮, som opphever tidligere fortegn. SolfegeDoDi/RaReRi/MeMiFaFi/SeSolSi/LeLaLi/TeTiNorskc (hiss)ciss/dessddiss/esse (fess)f (eiss)fiss/gessggiss/assaaiss/bh (cess)EngelskC (B♯)C♯/D♭DD♯/E♭E (F♭)F (E♯)F♯/G♭GG♯/A♭AA♯/B♭B (C♭) I Helmholtznotasjon kan man også spesifisere hvilken oktav en tone befinner seg i. Den midterste c på pianoet, med frekvensen 261,6 Hz, kalles enstrøken c. De påfølgene tonene fram til enstrøken h utgjør den enstrøkne oktaven. De påfølgene oktavene oppover heter tostrøken og trestrøken oktav, osv. Oktavene under kalles, i synkende rekkefølge, lille oktav, store oktav, kontraoktav og subkontraoktav.
Et pianos toner strekker fra subkontra-A til femstrøken c. Noen orgler kan gå helt ned i subkontra-C.
Referanser
Se også Klang Lyd Musikkteori Stemme Toneleie Manglende grunntone
Kategori:Musikkteori Kategori:Lyder