Arabisk (اللغة العربي, al-luġatu l-ʿarabiya (klassisk arabisk utt.), eller العربية, al-ʿarabiya, eller enklere عربي, ʿarabī på standardarabisk eller selv ʿarbī) er et av verdens mest utbredte språk. Rundt 380 millioner har arabisk som morsmål, ifølge Ethnologue (2024). Arabisk er også det liturgiske språket i islam, og Koranen er skrevet på klassisk arabisk. Språket tilhører den semittiske undergruppen av den afroasiatiske språkfamilien.
Klassifikasjon Arabisk er et språk i den semittiske språkgruppen, og er nært beslektet med for eksempel hebraisk. I likhet med hebraisk stammer arabisk blant annet fra akkadisk. Arabisk som språk er 2000 år gammelt. Tradisjonelt er arabisk klassifisert som et sørvestsemittisk språk, sammen med etiopisk og sør-arabisk.
Standardarabisk (MSA) og dialekter Arabisk består av standardarabisk (MSA), også kalt fousha [‘s’ og ‘h’ uttalt hver for seg] (اللغة العربية الفصحى, al-luġatu l-ʿarabiyatu l-fuṣḥā) og klassisk arabisk (عربية القرآن, koranisk uttale: ʿarabiyatu l-qurʿāni). MSA er et begrep mest brukt av vestlige lingvister. Arabere selv refererer sjeldnere til dette skillet, og snakker gjerne bare om fousha og dialekt (اللَهْجَة, bl. a. al-lahja). Det finnes også flere lokale talemål eller dialekter. Det er store forskjeller mellom arabiske dialekter, større enn for eksempel mellom skandinaviske språk. Dialektene er regionale, med mange lokale avarter. Det eksisterer også dialekter som blir brukt av spesielle grupper, som nomadefolk (beduiner) eller religiøse minoriteter. Derimot er skriftlig standardarabisk nokså ensartet, slik at man uten større problemer kan lese aviser fra ulike arabiske land.
Vestlige språkforskere har betegnet den arabiske språksituasjonen som diglossi. Dette betyr at standardspråket regnes som et tillært språk. Ingen har MSA som morsmål selv om mange velutdannede personer kan hevde høy kompetanse i talt MSA. Kunnskapen om dette språket kommer gjennom utdanning, religiøse skoler, media og lignende institusjoner.
Fordi analfabetisme fortsatt er utbredt i deler av den arabiske verden, har mange brukere av diverse dialekter liten eller ingen kunnskap i MSA. Muntlig anvendelse av MSA (slik som i radio og fjernsyn) kan derfor ofte falle for døve ører.
Geografisk utbredelse Språket snakkes i Midtøsten og Nord-Afrika. Nesten alt av arabisk tekst skrives på MSA. Når det gjelder det skrevne ord er altså MSA så å si helt enerådende, både i aviser, magasiner, blader og når det gjelder faglitteratur og skjønnlitteratur. MSA er også det som brukes mest i TV og radio, samt det språket som anvendes i alle formelle sammenhenger. MSA bygger på klassisk arabisk. Grammatikken er nesten uendret, men ordbruken skiller seg vesentlig fra historisk bruk; det fins mengder av semantiske nytolkninger.
Skriftsystem Det er et eget arabisk alfabet for det arabiske språket, og skrives fra høyre mot venstre. I tillegg finnes det skrifttegn for korte vokaler, kasusendelser, ligaturer og diakriter. Disse skrifttegnene brukes i liten grad i vanlig skrift, men i Koranen og enkelte andre religiøse tekster. I moderne bruk brukes disse skrifttegnene ellers bare i situasjoner der misforståelser ellers kan oppstå.
Grammatikk Alle arabiske ord har røtter, og disse røttene består som regel av to eller tre konsonanter. Alle ord innen en bestemt rot er relaterte. Når man har lært seg hvordan dette fungerer, kan en gjette seg fram til meningen av et ukjent ord, om man kjenner et annet ord i samme rot.
MSA et VSO-språk, det vil si at verbet normalt kommer først i en setning, etterfulgt av subjektet og deretter objektet, som i eksemplet yuḥibbu al-māliku al-mālikata (elsker kongen dronningen) – «Kongen elsker dronningen». I dialektene er den vanligste setningsoppbygningen SVO, altså som i norsk: (Egyptisk dialekt) ana šarabt al-'ahwe – «Jeg drakk kaffe».
Verb
Verbets rot er utgangspunktet الفعل al-fiᶜl
Arabiske verb er basert på røtter, oftest tre konsonanter (noen ganger fire), som går igjen gjennom alle paradigmene. Foran, bak og mellom disse rotkonsonantene fylles vokalmønstre og konsonantprefiks, -suffiks og -infiks. Roten representerer en semantisk kjerne (f.eks. ’’k-t-b’’ «å skrive», ’’q-t-l’’ «å drepe», ’’ḥ-b-b’’ «å elske»). Fra roten dannes substantiv, adjektiv og verb. Roten kan forekomme i femten ulike former, og det er disse som utgjør bøyningsstammen til verbene. Formene assosieres med ulike semantiske funksjoner, men ikke alle røtter tar i bruk alle former, så formene bør helst ses som leksikalske kategorier. Rotkonsonanten kan betegnes av R1, R2 og R3 for henholdsvis den første, andre og tredje rotkonsonanten.
Substantivdannelse Av roten til et verb dannes for øvrig også substantiver, og også her finnes det ulike mønstre for hvordan substantivene bygges. Eksempelvis gjenfinnes roten k-t-b i ordet for bok: kitab. Ved å sette prefikset ma foran verbroten, angis et sted knyttet til aktiviteten som verbet beskriver. Ordet maktaba kan bety både bibliotek og bokhandel. Ordet maktub betyr skjebne; etymologisk kan det knyttes til den religiøse forestillingen om at ens skjebne er nedskrevet på forhånd (i noen forestillingsverdener snakker man også om at skjebnen er nedskrevet i «livets bok»). Verbet d-r-s betyr å lære, lese eller studere; madras(a) betyr stedet der man lærer, altså en skole, og hvis man setter prefikset mu- foran verb-roten, får man personen som lærer bort noe til noen: mudaris (hankjønn) eller mudarisa (hunkjønn), altså en lærer.
Verbformer Her presenteres verbstammen i verbets ti former. Når disse stammene konjugeres kobles de sammen med prefiks og suffiks for å danne fullstendige verbformer. +De arabiske verbformene Mønster – Perfektiv Mønster – Imperfektiv Semantisk funksjon Eksempel Form I R1-a-R2-a/i/u-R3-(katab-, ᶜalim-, kabur-) -R1 -R2-a/i/u-R3-(-ḏhab-, -rjiᶜ-, -ktub-) Grunnbetydningen av roten katab- كَتَب "å skrive" Form II R1-a-R2-R2-a-R3-(darras-) -R1-a-R2-R2-i-R3-(-darris-)Kausativ av transitiv form Iᶜallam- عَلَّم "å lære bort (= få noen til å vite)" < ᶜalim- عَلِم "å vite"Transitiv av intransitiv form Iǧaddad- جَدَّد "å fornye, gjøre ny" < ǧadda جَدَّ "å være ny "Intensiv(ert) eller repetitiv handlingkassar- كَسَّر "å knuse"Denominativṣawwar- صَوَّر ”å fotografere” < ṣūra صورَة ”fotografi” Form III R1 - ā - R2 - a - R3 - (sāᶜad-) - R1 - ā - R2 - i - R3 - (-sāᶜid-)Assosiativ handlingsāᶜad- ساعَد ”å hjelpe (en annen)”Resiprok handlingrāsal- راسَل ”å brevveksle”Forsøkt handlingsābaq- سابَق ”å konkurrere (forsøke å komme først)” Form IV ᵓa-R1-R2-a-R3-(ᵓafraḥ-) -R1-R2-i-R3-(-friḥ-)Kausativ av intransitiv form Iᵓawḍaḥ- أَوْضَح "å forklare, gjøre tydelig" < waḍaḥ- وَضَح "å være tydelig" Dobbelt transitiv av transitiv form Iᵓaᶜṭā أَعْطَى ”å gi noen noe” Kan sammenfalle med form IIᵓaḫbar- أَخْبَر ”å informere” = ḫabbar- خَبَّر ”å informere” Form V ta-R1-a-R2-R2-a-R3-(takallam-) -ta-R1-a-R2-R2-a-R3-(-takallam-) Refleksiv/medium-passiv av form II tanaṣṣar- تَنَصَّر "å bli kristen" < naṣṣar- نَصَّر "å gjøre noen kristen" Resultativ av form IItakassar- تَكَسَّر ”å knuses/å knuse seg” Gradvis utviklingtaḥassan- تَحَسَّن ”å forbedre, bli forbedret” Ta på seg en oppførsel, å late somtaᵓassaf- تَأَسَّف ”å være/spille lei seg” Form VI ta-R1-ā-R2-a-R3-(taᶜāwan-) -ta-R1-ā-R2-a-R3-(-taᶜāwan-) Resiprok av form III taᶜānaq- تَعانَق ”å omfavne hverandre” Gradvis forandringtaḍāᵓal- تَضاءَل ”å bli mindre” Å late som noetaǧāhal- تَجاهَل ”å late som man ikke vet" Form VII in-R1-a-R2-a-R3-(indaras-) -n-R1-a-R2-i-R3-(-ndaris-) Passiv av form Iindaras- اِنْدَرَس "å bli utryddet" < daras- دَرَس "å utrydde" Resultativ - konsekvens av form I (antikausativ)infataḥ- اِنْفَتَح "å åpne seg" < fataḥ- فَتَح "å åpne" Admissiv - å la seg utsettes for noeinḫaḍaᶜ- اِنْخَضَع "å la seg lure" < ḫaḍaᶜ- خَضَع "å lure" Form VIII in-R1-a-R2-a-R3-(iltamas-) -n-R1-a-R2-i-R3-(-ltamis-) Refleksiv av form I iftaraq- اِفْتَرَق "å gå istykker" < faraq- فَرَق "å dele" Resiprok handling/tilstand ištabah- اِشْتَبَه "å ligne på hverandre" Samme funksjoner som form VII, spesielt hvis R1 = ء,و,ي,ر,ل,ن intafaḫ- اِنْتَفَخ "å bli blåst opp" < nafaḫ- نَفَخ "å blåse opp" Form IX i-R1- R2-a-R3-R3-(iṣfarr-) R1-R2-a-R3-R3-(-ṣfarr-) Stativ/inkoativ med farger iḥmarr- اِحْمَرّ "å være/bli rød" < ᵓaḥmar أَحْمَرُ "rød" Stativ/inkoativ med fysiske trekk izwarr- اِزْوَرّ "å være/bli skjeløyd" < ᵓazwar أَزْوَرُ "skjeløyd" Form X ista-R1-R2-a-R3-(istarhan-) -sta-R1-R2-i-R3-(-starhin-) Å kreve eller spørre om noe istafsar- اِستَفْسَر "å kreve/be om forklaring" Estimativ/deklarativ - å anse noe for å være istaḥsan- اِستَحْسَن "å anse for å være bra" Refleksiv av form IV istaᶜadd- اِسْتَعَدّ "å forberede seg" < ᵓaᶜadd- أَعَدّ "å forberede"
Konjugasjoner اقتران iqtirān
Arabiske verb bøyes etter tre tall (entall, totall og flertall), tre personer (1., 2. og 3.) og to kjønn (hankjønn og hunkjønn). Noen av disse sammenfaller og det komplette antallet bøyningsformer i en verbkategori er tretten. Arabisk verbkonjugasjon tar to hovedformer: suffikskonjugasjon og prefikskonjugasjon. Hvorvidt det arabiske systemet baserer seg på et tids- eller aspektskille er ikke avklart, og derfor verserer mange ulike navn på de to konjugasjonene. Suffikskonjugasjonen kalles ofte perfekt(iv)/fortid (الماضي). Prefikskonjugasjonen kalles imperfekt(iv)/nåtid/presens (المُضارِع). Prefikskonjukgasjonen bøyes i fire modi: indikativ, konjunktiv/subjunktiv, jussiv og imperativ. Verbet har også tre infinitte former: verbalnomen, aktiv partisipp og passiv partisipp. Finitte former Infinitte former Perfektiv Imperfektiv VerbalnomenPartisipper Indikativ Konjunktiv Jussiv Imperativ Aktiv partisipp Passiv partisipp
Suffikskonjugasjon / perfektiv Endelser som markerer tall (entall, totall, flertall), person (1., 2., 3.) og kjønn (hankjønn (m), hunkjønn (f), felleskjønn (c)) legges til perfektivstammen. Arabisk form av verbet k-t-b "å skrive" Entall (sg.) 3.m katab-a كَتَبَ 3.f katab-at كَتَبَتْ 2.m katab-ta كَتَبْتَ 2.f katab-ti كَتَبْتِ 1.c katab-tu كَتَبْتُ Totall (du.) 3.m katab-ā كَتَبَا 3.f katab-atā كَتَبَتَا 2.c katab-tumā كَتَبْتُمَا Flertall (pl.) 3.m katab-ū كَتَبُوا 3.f katab-na كَتَبْنَ 2.m katab-tum كَتَبْتُم 2.f katab-tunna كَتَبْتُنَّ 1.c katab-nā كَتَبْنَا
Prefikskonjugasjon / imperfektiv Prefiks og suffiks som markerer tall (entall, totall, flertall), person (1., 2., 3.) og kjønn (hankjønn (m), hunkjønn (f), felleskjønn (c)) legges til imperfektivstammen. Denne tabellen viser imperfekt i indikativ modus. Arabisk form av verbet k-t-b "å skrive" I, V, VI, VII, VIII, IX, X form II, III, IV form Entall (sg.) 3.m ya-ktub-u يَكْتُبُ yu-kattib-u يُكَتِّبُ 3.f ta-ktub-u تَكْتُبُ tu-kattib-u تُكَتِّبُ 2.m ta-ktub-u تَكْتُبُ tu-kattib-u تُكَتِّبُ 2.f ta-ktub-īna تَكْتُبِينَ tu-kattib-īna تُكَتِّبِينَ 1.c ᵓa-ktub-u أَكْتُبُ ᵓu-kattib-u أُكَتِّبُ Totall (du.) 3.m ya-ktub-āni يَكْتُبَانِ yu-kattib-āni يُكَتِّبَانِ 3.f ta-ktub-āni تَكْتُبَانِ tu-kattib-āni تُكَتِّبَانِ 2.c ta-ktub-āni تَكْتُبَانِ tu-kattib-āni تُكَتِّبَانِ Flertall (pl.) 3.m ya-ktub-ūna يَكْتُبُونَ yu-kattib-ūna يُكَتِّبُونَ 3.f ya-ktub-na يَكْتُبْنَ yu-kattib-na يُكَتِّبْنَ 2.m t-ktub-ūna تَكْتُبُونَ tu-kattib-ūna تُكَتِّبُونَ 2.f ta-ktub-na تَكْتُبْنَ tu-kattib-na تُكَتِّبْنَ 1.c na-ktub-u نَكْتُبُ nu-kattib-u نُكَتِّبُ
Dialekter
MSA skrives i aviser, men brukes ikke muntlig i uformelle, dagligdagse sammenhenger. Her er det «dialekter» eller mer presist talemålet som kommer inn i bildet, nemlig den regionale arabisken. Denne varierer sterkt fra område til område.